Vålerengahjemmet

Vi ønsker at Vålerengahjemmet skal være et møtested mellom generasjoner, kulturer og mennesker.

Bo- og kultursenteret vårt har et nærmiljø der mange av våre beboere har sin tilhørighet. Vi bruker derfor nærområdet aktivt, både på turer, og ved at vi inviterer ulike aktører inn. Vi har generasjonstreff med barna fra barnehager i området, vi hygger oss i kolonihagen på Etterstad og vi er en synlig del av lokalmiljøet.

Det er viktig for oss å være et hjem som preges av mye livskvalitet. De som oppsøker oss skal ikke møtes av stengte dører og stillhet, men av aktivitet og et inkluderende tilbud der man i første omgang blir nysgjerrig, for så å få lyst til å delta selv. I tillegg til arbeidet med kvalitetssikring av det faglige tilbudet, er derfor nærmiljø, kultur og frivillig arbeid områder vi satser stort på.

Alle har vi ulike fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Vi ønsker å bidra til at hver enkelt kan fortsette å ivareta sine behov og bli møtt på sin livssituasjon, også som beboer på Vålerengahjemmet.

Vi vil:

• gi et kvalitativt godt bo- og behandlingstilbud på våre brukeres premisser.
• legge til rette for gode hverdager fylt med aktiviteter og opplevelser ut fra brukernes ønsker og interesser.

For å nå våre mål, legger vi vekt på et tverrfaglig behandlingstilbud. Her er samarbeid med beboeren selv og de pårørende essensielt.

Våre ansatte sørger for at 87 beboere får den pleien og omsorgen de trenger. Våre ansatte er nytenkende og har stor interesse for eldreomsorg.

Vi jobber sammen både tverrfaglig og flerfaglig for å gi beboerne et helhetlig tilbud. De ansatte har flere muligheter til å videreutvikle kunnskapene og evnene sine gjennom både interne og eksterne kurs for best mulig å kunne bidra til et godt liv for beboerne på Vålerengahjemmet. Vi er blant annet i gang med å heve personalets kunnskap om demens gjennom Demensomsorgens ABC.

Vår fagkompetanse er satt sammen av:

Pleie
Alle som jobber med pleie av våre beboere er fagutdannede:

• Sykepleiere.
• Hjelpepleiere.
• Lege i full stilling.
• Fysioterapeut i full stilling med videreutdanning i fysioterapi for eldre.
• Ergoterapeut i halv stilling.

Kultur
Vi er opptatt av at beboerne skal få leve det gode liv.

Det innebærer blant annet et bredt aktivitets- og kulturtilbud der målet er at alle skal få oppleve mestring og et godt hverdagsliv. Derfor har vi ansatt vår egen kultur- og frivilligleder i full stilling som lager aktiviteter og setter sammen et rikt kulturprogram, og som sammen med hver beboer finner meningsfulle aktiviteter.

Fordi vi også mener frivillighet er så viktig, har vår kultur- og frivilligleder også ansvar for å ta vare på de som ønsker å gjøre en innsats hos oss.

Prestetjeneste
I livets siste år kan det melde seg mange spørsmål og behov for samvær og samtale. Vi har ansatt en prest i halv stilling, som legger til rette for at beboere og dagsenterbrukere får utøve sin religion. Presten holder også andakter og gudstjenester på huset, og tilbyr samtaler med beboerne våre.

I 1917 ble et splitter nytt «Vaalerengens gamlehjem» første gang tatt i bruk. Gjennom tidene og skiftende ledelse har institu­sjonen forandret seg.

Historisk jord og utvikling
Bo- og servicesenteret er i et historisk område, på jord som tilhørte Vålerengen gård. Navnet Vålerengen kommer fra Volin eller det eldre navnet Voll-vin som betyr beitemark eller dyrkbar jord som ble innvunnet ved å svi av skog. Vin-navnene tilhører de eldste gårdsnavnene i Norge, og gården var muligens fra den yngre steinal­deren. Hoved­bygningene til gården lå der hvor Våleren­gen kirke og prestegården nå ligger, men jordom­rådene som hørte til gården strakte seg fra Galgeberg til nederst på Etter­stad, og fra Alna-elva til Hovin-bekken. Dette området hadde et areal på ca. 200 mål.

Området har vært skueplass for historiske begivenheter
Galgeberg var samlingssted for kong Sverres hær da han i 1197, bl.a. på Galgeberg, seiret i kamp mot baglerne, og i året 1200 seiret over en bondeoppstand på samme sted. Kampen mellom Haakon Haakonssøn og Skule Jarl i 1240 foregikk også i Galgebergområdet.

På slutten av 1300-tallet var Volin gård eid av Oslo bispe­stol, kanskje også før denne tiden, da de fleste av jordeiendommene rundt gamle Oslo tilhørte kirken. Etter reformasjo­nen var eierforholdet det samme; gården tilhørte biskopen i tillegg til Etterstad gård og andre jordeiendom­mer. På 1700-tallet skiftet gården navn til «Waalereng», men var fremde­les eid av Oslo bispestol. På 1800-tallet ble gården enkesete for biskop Christen Schmidts enke, og gården gikk over i privat eie. Jordområd­ene ble etter hvert bebygget med småhus; en- eller to-etasjes trehus gjerne med en hagelapp og uthus i bakgården hvor mange av beboerne holdt husdyr.

Vålerengen var lenge bare en forstad til byen. Helt fram til 1878 lå området under Aker. To lange rette gater, Vålerenggata og Danmarksgata, og noen kortere tverr­gater ble opparbeidet bare et par år etter bytilknytning­en. Fabrikker og verksteder ble bygget i området. Utparselleringen av småtom­ter hadde alt begynt i 1855, og like før byutvidelsen skyndte folk seg med å bygge trehus, grunnet murtvangen i byen. Deretter ble en del større murhus bygget, slik at i 1897 var gårdens areal bare 28 mål.

Like etter byutvidelsen fikk Vålerengen en politistasjon med adresse Vålereng­gata 24. Et par år etter ble det også etablert en brannstasjon i St. Halvardsgate 59. Et bedehus var allerede på plass i 1877. Vålerengen kirke ble innviet i 1902, da kommunen kjøpte Våleren­gen gård i 1897. Gårdens hovedbyg­ning ble preste­bolig. Kommunen kjøpte også en del av gårdens tomt til folke­skole. Våleren­ga skole ble innviet i 1895, som den største skolen i byen. Gamle­hjemmet ble innviet i 1917 som den tredje store, «offentlige» institusjonen i bydelen. Videre startet Våleren­gen menighet en barnekrybbe i Danmarksgata, og i Åker­bergveien kom det et spebarns­hjem for tuber­kuløse barn (i dag drives det en kommunal barnehage i dette bygget). Et apotek ble også flyttet til Vålerengen.

Norges Statsbaner hadde gått gjennom bydelen siden hovedbanen ble åpnet i 1854, og trikken begynte å gå til Vålerenga ved århundreskiftet, først enkeltsporet, senere dobbelt­sporet. I 1923 begynte trikken å gå til Bryn. I 1928 hadde hele Vålerengen elektrisk gatebelysning.

Starten på Gamlehjemmet
I årene like etter århundreskiftet var det ingen skikkelige gamlehjem i Oslo, eller Kristiania som byen deng ang het. Det var stort behov for offentlig eldreomsorg. Det hadde visstnok vært vanlig at private tok seg av eldre mot betaling. Antakelig var det Kristia­nia Menig­hets­pleiers Fellesut­valg (nå Oslo Menighetspleies Fellesutvalg, eller O.M.F.) ledet av pastor Eugen Hansen, sammen med kommunen, som tok initiativet til å få bygget gamlehjemmet. Det ble bygget to slike institusjoner i byen på denne tiden, begge i regi av «Fellesutval­get»: det ene i Geitmyrsveien og det andre var Vålereng­ens gamle­hjem.

Kommunen ga fri tomt nederst på Etterstad, på vestsiden av skjæringen til Gjøvikbanen, og nord for Etterstad Kolonihage. Tomten fikk senere gateadressen Etterstadgt. 10.

Bygningen kostet totalt 177.000 kr i 1917. Kommunen ga et avdrags­- og rentefritt lån på 100.000 kr, og Enkekassen ga et avdragsfritt,
1. priori­tetslån på 50.000 kr til 5 % rente. Felles­utvalget (nå O.M.F.) ga 27.000 kr.

Bygningene
a. «Gamlebygget» med diverse ombygninger
Arkitekt- og byggmesterfirmaet; Thune og Thürmer prosjekterte bygningen. De begynte å bygge etter nyttår i 1916. Det var en langstrakt bygning, til å begynne med i 3 etasjer, med ytre grunnflate 34 x 12,5 m², og med plass til 62 gamle. De fleste værelsene var tomannsrom, men det var også noen få enkeltværelser. Tre av rommene var pleierom, med plass til to, tre eller fem personer. To rom var bestemt til sykeværelser.

De ansatte bodde på arbeidsstedet den gangen. Foruten værelsene til beboerne, var det i første etasje stue og soveværelse til bestyrerinnen, ett rom til den eneste sykepleiersken og ett rom til tjener. I annen etasje var det felles­rom som spisesal og røykerom, i tredje etasje var også et tjener­rom og dagligstue. I alle tre etasjene var det bad og vann­klosett i hver ende av bygningen.

Sommeren 1932 ble det foretatt en ombygning innvendig, i annen og tredje etasje, slik at dagligstuen i tredje etasje ble gjort om til beboer-rom og annen etasjes spisesal ble utvidet til et stort forsamlingsrom. Dette funger­te som en kombinert spisesal og salong. Røykerommet ble samtidig gjort om til et beboerrom. Planene for denne ombygningen ble utarbei­det av arkitekt, Sverre Knutsen.

Tomten ved siden av gamlehjemmet (Etterstadgt. 12) ble oppkjøpt i 1938 bl.a. for at det ikke skulle bygges for nær gamlehjem­met. En del av betjeningen ble flyttet over i disse bak­gårds­leilig­hetene, mens pensjonæ­rer skulle flyttes over i hovedhuset etterhvert som leilighe­tene der ble ledige. Aksjene som hjemmet eide ble omsatt i forbin­delse med dette kjøpet.

Under annen verdenskrig var det vanskelig å få til selv den enkleste oppussing, da man ikke kunne være sikker på å få ekte varer. Etter krigen ble det foretatt en grundig reparasjon og modernise­ring ved arkitekt, Henrik Nissen. Dette arbeidet var nesten ferdig i april 1946, og hjemmet ble gjenåpnet med en enkel lunsj. Arkitekt Nissen bidro også til utvidelse av loftsetasjen, slik at den ble utvidet med 7 nye betjeningsboliger i 1953.

I 1955 ble betjeningsboligen i Etterstadgata 12 pusset opp og utbedret med nytt sanitæranlegg. Vaktmesterboligen ble også etter hvert
restau­rert og modernisert.

I 1961 ble heis installert. Kjøkken og vaskeri ble også snart modernise­rt, ved arkitekt, Ringkilen.

På begynnelsen av 1980-tallet ble kjøkkenet rustet opp til et storkjøkken som på det meste leverte over 300 porsjoner til andre sykehjem. Kjøkkenet ble av kommunen bestemt nedlagt fra 1986 på grunn av nybygget.

I begynnelsen av 1989 ble det gamle bygget totalrenovert. Kommunen garanterte for nødvendige lån på ca. 21,5 mill. kroner. I dag inneholder bygningen 32 alders­hjems­plasser og 5 trygdeleilig­heter, og sommeren 1990 flyttet eldre, bostedsløse med spesielle problemer, inn fra det nedlagte Schulzehaugen aldershjem, som var eid av Stiftelsen Kirkens Bymisjon.

b. Nybygget
Kommunens krav til institusjonens standard og kvalitet foran­dret seg, særlig når institu­sjonsplasser primært skulle brukes til gamle som var syke. På slutten av 1970-tallet kom det krav om store moderniseringer for fortsatt å kunne bruke den gamle bygningen til sykehjem. Styret, ledet av formann G. Johnsen, begynte da å sysle med planer om et nytt bygg. Planene hadde en trang fødsel bl.a. med ervervelse av omkringliggende eiendommer, og riving av den gamle personalboligen. Det gikk derfor flere år med mange ulike planer før man kunne starte byggingen. Men i 1988 ble et helt nytt
sykeh­jemsbygg i Etterstadgata 12 tatt i bruk. Det ble et moderne bygg med 75 enkeltværelser og 8 dobbeltværelser. Det inneholder tre avdelinger, hvorav to er syke-avdelinger for 66 beboere, og én er avdeling for senile, demente i 4 små enheter for 25 beboere. Bygningen inneholder også et dagsenter for 16 brukere. Videre er det i underetasjen en kirkestue som er innviet av biskop Arflot, foruten diverse servicefunksjoner.

Arkitekt for både nybygget og rehabilitering av gamlebygget var Alf Bastiansen. Kommunen garanterte for lån på 53,5 mill. kroner.

Gamlehjemmet under 2. verdenskrig
Hva skjedde egentlig med hjemmet under okkupasjonen?
I juni 1940 var det snakk om meldeplikt til «Arbeidsnemda».
Et lønnstillegg til alle ansatte som ble vedtatt like før krigen bortfalt like etter krigens start. Pensjonspris­ene ble forhøy­et, men den sedvanli­ge
«jule-femmern» til de gamle ble sløyfet grunnet vanskelig økonomi. Juletrefesten ble enkel. Styret uttalte «sin anerkjen­nelse av bestyrerin­nen for hennes dyktige arbeide i det vanskelige år 1940». I 1941 ble det rasjonering av klær og skotøy til pensjonærene. Det ser likevel ut til at gamlehjem­met ble drevet på et vis, helt til våren 1944.

Den 20. mai 1944 kom det et skriv fra «Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete», om at gamlehjemmet skulle evakueres, og at de hadde tre uker på seg. 56 gamle med nødvendig betjening måtte evakueres til høyfjel­let. 8 gamle sørget for oppholds­sted selv, og 27 pleiepasien­ter ble igjen da man ikke hadde mulighet til å ta de med til fjellet.

O.M.F. engasjerte en advokat som forhandlet med myndighetene for å få beholde Etterstad­gt. 12. Et av styremedlemmene, fru Titlestad, ble senere takket for eneståen­de hjelp under evakueringen. Gamlehjemmets møbler og andre eiendeler var også blitt flyttet, og O.M.F. hadde nedskrevet hvor de befant seg.

Gamlehjemmet hadde først vært rekvirert av en organisasjon ved navn Todt, og deretter av Hirdens bedriftsvern. Hjemmet ble pusset opp etter krigen.

Institusjonen, administrasjon
a. Eierforhold og første ansettelser
Da Vålerengen Menighetsråd hadde møte den 26. oktober 1916, ble det første styret for Vålerengens gamlehjem valgt. Soknepresten, den gang dr. Alfred Eriksen, var selvskrevet medlem, og fire personer med tre varamedlemmer ble valgt.

På det aller første styremøtet samme år, ble formann og nestformann valgt, og soknepresten ble styreformann. I 1921 kom den første kommunale representanten med i styret for gamlehjem­met, slik at styret da besto av soknepresten og fire medlemmer valgt av det frivillige menighetsråd, samt et medlem valgt av Oslo formannskap.

På åpningsfesten, som ble holdt fredag den 15. juni 1917, ble hjemmet overdratt til Vålerengen menighet og dets valgte styre. I dag eies Våleren­gen Alders- og sykehjem av O.M.F.

Den første bestyrerinnen ble ansatt på det første styremøtet. Det var søster Mathea Hansen. Lønnen var den gang 600 kr pr. år, med fri kost og losji. På det neste styremøtet ble det ansatt en sykepleier og en kombinert regnskapsfører, sekretær og assistent hos bestyrerinnen. Bestyrerinnen fikk videre som oppgave å ansette en kokke, en kjøkken­pike, og tre stuepi­ker. En fyrbøter og altmuligmann ble også ansatt. Totalt antall ansatte var altså 9 personer.

Noen år senere da fattigvesenet bestemte at de gamle som forpleies for dets regning skulle ha legetilsyn av bylegen, dengang Haus, ble han ansatt som lege også for de privatbetalende beboerne i gamlehjemmet.

De ansatte arbeidet til å begynne med lange dager. Først i 1936 er det notert i styreprotokollen at det så vidt det var mulig skulle arbeides 8-timers dag, og de ansatte fikk en slags skiftordning fra da av. Det ble etter hvert også flere ansatte. I dag er det ca. 130 ansatte ved Vålerengen Alders- og Sykehjem.

b. Opptak av beboere
I begynnelsen var gamlehjemmet basert på inntak av friske eldre. De skulle ha et botilbud i stedet for et hjem. Det var da bare noen få sykeværelser. Etter hvert ble det flere og flere skrøpelige eldre, slik at sykehjemsfunksjonen dominerte. I dag rommer nybygget et sykehjem, samt dagsenter. Eldreomsorgspolitikken har også endret seg over tid, og nå mener politikerne at flest mulig eldre skal klare seg så lenge som mulig i sine opprinne­lige hjem, selv om de er ensomme, og faktisk ønsker å flytte på gamlehjem.

Fra begynnelsen av hadde kommunen betinget at fattigvesenet skulle få disponere minst 30 plasser for eldre på hjemmet. Resten av plassene kunne da fylles opp med privatbetalende gamle. Styret var i flere år aktivt med i utvelgelsen av pensjonærer, de opererte med navnelister, og godkjen­nelser. I dag gjøres dette arbeidet av hjemmesy­kepleien i bydelen. Det er ikke lenger mulig å søke direkte til hjemmet om opptak. Kommunen betaler driftsutgiftene, og har den fulle kontroll over inntak av beboere.

c. Det første styrets avgang
I 1922 kom det til uoverensstemmelser mellom styret og ledelsen på den ene side, og bylegen, fattigforstanderen og fattig­sty­ret på den andre siden, mht. overoppsyn og kontroll over driften av hjemmet. O.M.F. tok stilling mot det sittende styret, og dette resulterte i at styret gikk. De overlot ansvaret for hjemmet til O.M.F.

O.M.F. tok initiativet til å få dannet et nytt styre, og henvendte seg til verkseier Hansen fra O.M.F., pastor Mjørud fra Vålerengen, og snekker­mester Berger fra Kommunen. Disse dannet styre,med Hansen som formann, inntil Vålerengen menighets­råd fikk valgt et nytt styre i slutten av 1922. Etter den tid har O.M.F. hatt fast representasjon i styret.

Meget senere kom det beskjed fra kommunen om at også de ansatte og beboerne skulle ha hver sine representanter i styret. I dag består styret av 3 representanter fra O.M.F., 2 fra Vålerengen menighet, 2 fra de ansatte, 1 talsrepresentant for beboerne og 1 representant fra Oslo kommune.

d. Navneforandringer
Navnet på institusjonen ble i 1970 forandret fra «Vålerengens gamle­hjem» til «Vålerengen Alders- og Sykehjem» (VAS). Da beboere fra Schulzehaugen hjemmet, drevet av Kirkens Bymisjon, flyttet inn i det nyrestaurerte
gamle­bygget i 1990 ble driften midlertidig og delvis delt, og navnet ble skiftet slik at det var to institusjoner: «Våleren­gen Sykehjem» og «Våleren­gen Aldershjem». I 1991 kom institusjonene igjen under en ledelse, og navnet på institusjonskomplekset ble igjen «Vålerengen Alders- og Sykehjem» (VAS).

Frivillige foreninger med betydning for gamlehjemmet
Vålerengen menighet hadde samlet inn til et gamlehjemsfond som skulle brukes til de første innkjøp av inventar etter åpningen av hjemmet.

Den første foreningen som har bidratt med gaver til Vålerengens gamlehjem, er Kvinneforenin­gen på Våleren­gen Preste­gård, som like etter åpningen sommeren 1917 ga et piano. En av damene, fru Lie, bidro med mer enn de andre til dette og ble derfor spesielt nevnt i styreprotokollen.

Det var også en lokal dameforening ved navn, «De gamles hygge», også er nevnt i styreprotokollen, som skulle spørres om de kunne bidra til innkjøpet av nytt sengetøy til hjemmet.

Privatpersoner ga også til Vålerengens Gamlehjem, f.eks. i 1953 ga en person som ville være anonym noen reiseradioer til hjemmet. Videre ble et fjern­synsap­parat gitt i 1960.

For en del år siden var det også en dameforening med ca. 20 medlemmer i Etterstad Koloni­hage som interesserte seg for hjemmet.
De hadde hver høst et arrangement for de eldre på aldershjemmet sammen med pensjonistene i kolonihagen. De eldre ble hentet i rullestoler, lemmer ble lagt ut så rullestolene kunne kjøre opp trappene, og det ble servert snitter, is, i tillegg til at det var noe underholdning.

En forening som har hatt stor betydning for VAS i de 20 siste årene er «Gamlehjemmets Venner», som hadde sitt utspring fra Vålerengen menighet. I februar 1991 løste den seg imidlertid opp da det
nødven­di­ge generasjonsskiftet ikke fant sted. Den eksisterte i hele 20 år, og ble startet i 1971 etter initiativ fra soknepresten i Vålerengen menighet,
G. Johnsen, som også var styrets formann. Medlemmene i denne foreningen samlet ikke bare inn penger for å kjøpe gaver til gamlehjemmet, men gikk på besøk til beboerne, sendte blomsterhilsen til beboere som fylte rundt tall, og holdt to fester pr. år med middag for beboerne. De har blant annet gitt nattverdsett, lamper m.m.