«Du burde klart deg»

Det er en setning mange bostedsløse har hørt. På papiret har de kanskje inntekt. På papiret burde det gå rundt. Likevel gjør det ikke det.

For mange er boligsituasjonen den mest sårbare delen av hverdagen. Noen mangler et sted å bo. Andre bor utrygt eller uegnet. Mange lever med konstant frykt for å bli kastet ut. Bolig er et grunnleggende behov, men blir ofte behandlet som et regnestykke, der tall veier tyngre enn livssituasjon.

Bak disse tallene finnes mennesker. Et av dem er Jane.

Jane er 24 år. Hun er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole, snakker flytende norsk og kjenner det norske systemet godt. Samtidig vokste hun opp i et miljø preget av æresrelaterte normer. Familien var ikke trygg. Mishandling preget hverdagen, og handlingsrommet hennes var begrenset. Allerede som 19-åring giftet hun seg for å komme seg bort. Ekteskapet ble hennes eneste stabile holdepunkt – en vei ut, trodde hun.

I fem år jobbet Jane i en klesbutikk. Jobben ga henne inntekt, struktur og selvstendighet. Hun ønsket å klare seg selv og bygge et eget liv. Etter hvert ble belastningen hjemme for stor. Ektemannens psykiske helse ble dårlig, og hun måtte ofte bli hjemme av frykt for at han skulle skade seg. Fraværet økte, og til slutt mistet hun jobben.

I dag mottar Jane penger fra Nav. Pengene strekker ikke til.

llustrasjon: desillustrert.no / Helene Brox

Hun bor i en kommunal bolig. Det er mannen som mottar pengene til husleie fra Nav. Jane har aldri hatt innsyn i økonomien, og hun har heller ikke hatt reell mulighet til å sørge for at husleien blir betalt. De midlene hun selv disponerer, går til mat og nødvendige utgifter. Regninger blir liggende, og situasjonen blir stadig mer uoversiktlig.

Så kommer varselet fra namsmannen. Husleien har ikke blitt betalt på flere måneder. De har to uker på å gjøre opp. Hvis ikke, blir de kastet ut.

Men pengene finnes ikke.

Jane ber Nav om hjelp til å dekke husleien for å forhindre utkastelse. Svaret er nei. Begrunnelsen er at paret mottar faste ytelser, og at de derfor «burde klart seg».

Men dette regnestykket forteller ikke hele historien.

Regnestykket legger til grunn at pengene har vært der, og at husleien derfor burde vært betalt. Det tar ikke hensyn til at midlene aldri har vært tilgjengelige for Jane, og at hun ikke har hatt faktisk mulighet til å forhindre utkastelsen. Når skjønnet blir så snevert, forsvinner mennesket bak tallene.

Når boligen står i fare, forsvinner også det siste holdepunktet i en allerede ustabil hverdag. Da er det ikke lenger av betydning om hun «burde klart seg». Spørsmålet er om hun vil klare seg uten et sted å bo.

Bolig er mer enn en adresse. Det er selve forutsetningen for trygghet, stabilitet og verdighet. For Jane handler det ikke bare om en ubetalt husleie, men om hva som skjer når systemet sier «du burde klart deg», mens virkeligheten sier noe helt annet.

Dette er ikke en enkelthistorie. I Gatejuristen og Ung rettshjelp møter vi mange som på papiret «burde klart seg», men som i praksis står på terskelen til bostedsløshet. Det er mennesker som gjør det de kan, men som likevel ikke klarer seg.

Samtidig er det viktig å si dette: Mange får også nødvendig hjelp når de står i fare for å miste boligen sin. Vi møter saksbehandlere som bruker handlingsrommet sitt, og som bidrar til å forhindre utkastelser i svært vanskelige situasjoner.

Denne teksten handler derfor ikke om at systemet alltid svikter, men om hva som skjer når vurderinger blir for snevre – når regnestykket får stå alene, og mennesker som Jane faller utenfor fordi virkeligheten deres ikke passer inn. Det er i disse situasjonene behovet for skjønn, helhet og menneskelig forståelse blir viktigst.