En snøfattig vinter er over, og våren er kommet til Vardegard. Det er påskeliljer på tunet og i stallen venter hestene på å bli sluppet ut for dagen. Marthe Valle stryker varmblodstraveren over mulen. Etter et tøft liv som travhest, har han nå funnet et hjem her.

Litt som Marthe selv.

– Jeg var så klar for et skifte. De siste ti årene har jeg reist enormt mye, og det har vært veldig slitsomt. Nå har jeg bare lyst til å være i ro.

Håp, tross alt

Hun vokste opp i Harstad, med tre søsken, mor og far. Som barn deltok hun på den lokale søndagsskolen, og siden i tensing-miljøet som faren hadde vært med å starte. Musikken ble viktig tidlig.

I 2005 kom debutalbumet, som hun vant Spellemannprisen for. Siden har hun hatt en variert karriere innen musikken, samtidig som samfunnsengasjementet har vært – og fremdeles er – sterkt. Hun har flere ganger jobbet som sykepleier ved flyktningleiren Moria i Hellas og på Vestbredden. I fjor ga hun ut boken «Håp er det du gjør», sammen med lege Hanne Lossius, der vi kommer tett på mennesker som lever under katastrofale forhold. Hva om dette var oss, spør forfatterne, samtidig som målet er å inspirere til handling og solidaritet. Selv når alt virker håpløst.

Mye indre uro

Når vi møter henne på Vardegard, en times kjøretur nord for Bergen, jobber hun med neste bokprosjekt. Det daglige hestestellet har blitt del av en etterlengtet rytme, et fysisk arbeid som tar henne vekk fra pc-en.

– På sett og vis lever vi ikke som vi er laget for. Vi lever i en tilstand av kronisk overveldelse. Så jeg merker det veldig godt når mitt indre tempo begynner å gå litt ned. Jeg får med meg helt andre ting. Ute i naturen, for eksempel, eller i samtaler med andre.

I stallen lukter det hest og hestemøkk. Mye bedre enn i kufjøs, mener Marthe. Det er dunkel belysning og hun koseprater med dyrene, stemmen er lys og lett.

I mange år har artisten reist rundt og holdt foredrag om ro, uten å føle på ro selv.

– Jeg har alltid hatt mye indre uro. Først kom den til uttrykk gjennom musikken. Så begynte jeg å jobbe som sykepleier innen psykiatrien, og der brukte vi ordet «uro» for å beskrive hvorfor vi ga pasientene alle disse sterke, beroligende og avhengighetsskapende medisinene. Da begynte jeg å tenke på alt jeg selv gjorde for å distrahere meg fra min egen rastløshet, forteller hun.

I 2018 ga hun ut albumet «Ro/uro», og har siden holdt konsertforedrag for mange barn og unge om dette temaet. Kjernen i prosjektet handler om hva vi trenger som mennesker. Hvorfor har vi ikke bygget et samfunn på linje med de dypeste behovene våre, lurer Marthe på.

I møte med skolebarn har hun vært ærlig om hva hun selv har strevd med. Derfor har prosjektet blitt godt mottatt, tror hun.

– Vi snakker jo for eksempel altfor lite om hvordan økonomi og psykisk helse henger sammen når det kommer til klasseskiller i samfunnet. Den belastningen av å ikke ha penger til å betale regningene sine. Det har jeg kjent masse på som aleneforsørger.

Hvis følelsen av ansvar for flokken ikke læres hjemme, så kommer man ikke til å kjenne på det ute i samfunnet.

Marthe Valle

De unge blir sviktet

Felleskapet og flokken er ord hun ofte kommer tilbake til. Hun mener foreldre i dag svikter de unge.

– Den foreldregenerasjonen vi har nå, svømmer i pedagogisk litteratur, men vi klarer ikke være tydelige foreldreledere. Ansvaret vårt som foreldre, som handler om et tydelig lederskap og om å ruste ungen for livet og fellesskapet, svikter vi så til de grader.

Hvordan skal ungdom føle noe som helst ansvar for fellesskapet hvis de ikke gjør det hjemme, spør hun.

– Hvis følelsen av ansvar for flokken ikke læres hjemme, så kommer man ikke til å kjenne på det ute i samfunnet. Da blir det hver mann for seg selv.

– Var det annerledes i din barndom?

– Ja. Vi ble jo kjeftet på av alle foreldrene i gata. Oppdragelsen føltes som et mer kollektivt ansvar. Kanskje jeg romantiserer det, men nå vet vi ikke lenger hvordan vi skal stå i det ubehaget det er å få følelsesmessig reaksjoner fra barna når vi setter grenser, mener hun.

Verden er helt ute av kontroll, men vi fortsetter som før. Det er ingen som snakker om hvordan vi kan leve annerledes.

Marthe Valle

Et av kapitlene i den nye boka hennes heter «Mamma er min beste venn».

– Men det er ikke det som er jobben vår. Da svikter vi. Ungene våre får ikke de rette verktøyene for å fungere i en flokk, mener hun.

– Hvilke verktøy tenker du på da?

– Jeg tror det viktigste verktøyet er å normalisere livssmerte. Vi kan ikke beskytte oss selv eller barna våre fra alt som er vondt og vanskelig i livet. Det å leve og det å være menneske, det involverer også mye smerte. Aksept er et av de sterkeste verktøyene som finnes. Man kan akseptere at uro er en del av livet, i stedet for å gjøre alt for å fjerne uro. Uro er også en kraft og en energi, sier hun bestemt.

– Hvilke råd ville du gitt til deg selv som 15-åring?

– Jeg har veldig mange råd som jeg har lyst til å gi til datteren min nå, men som jeg lar være fordi jeg vet at hun ikke er mottakelig for det ennå. Det handler om at du må finne ut av det selv. På et eller annet tidspunkt vil sikkert datteren min klandre meg for ting, sånn som vi alle gjør med våre foreldre. At jeg har mine blinde flekker som jeg ikke ser i den relasjonen. Og det er kanskje det viktigste jeg har lært meg nå, som jeg skulle ønske at jeg visste da jeg var yngre – at det er ekstremt menneskelig å gjøre mye feil. Det gjør vi alle hele tiden.

Les mer om våre tiltak for barn og unge rundt om i landet.

Vi må være modige

Å ha et samfunn som fokuserer først og fremst på individet, skaper mye uhelse, tror Marthe.

– Verden er helt ute av kontroll, men vi fortsetter som før. Det er ingen som snakker om hvordan vi kan leve annerledes. Ingen av de som sitter med makt snakker om at det er mulig å leve på en annen måte som kanskje er bra for oss.

Stemmen er rolig og alvorlig.

– Vi lever i en tid der vi må være modige, rett og slett. Hver og en av oss. Jeg tror valget til høsten blir et av de viktigste i vår levetid.

Men, det fins håp. På gården er de i gang med å rigge til neste kulturarrangement. Hestene er klare for å få mat. Og over tunet kommer nabo Helge for å slå av en prat.

– Jeg tror vi har veldig mye mer kraft enn vi er klar over. Vi har alle muligheten til å sette helt andre eksempler på hvordan man kan leve.

Selv har hun kjøpt Vardegard – et småbruk og et forsamlingslokale som skal være både et unikt kulturrom og et samlingssted. Et sted som skal invitere til refleksjon og ro.

– Er du håpefull for framtiden?

– Ja, det er jeg. Jeg har kjent palestinere i 20 år og sett for en vanvittig motstandskraft som bor i dem. Gjennom å skape kunst, historiefortelling og fellesskap i umenneskelige situasjoner, så vet jeg at vi mennesker er i stand til veldig mye mer enn vi tror.

Selv om situasjonen i verden skulle bli enda verre, så tror Marthe at vi greier å tilpasse oss. Så lenge vi søker mot flokken.

– For det er jo flokken som er avgjørende for om det går bra eller ikke. Og stikk i strid med hva mange på ytre høyre sier, så er det jo mangfold, også fra naturens side, som gjør at flokken overlever, sier Marthe Valle.

Publisert i Magasinet BY 02/2025.
Foto: Tine Wahlstrøm