Da John Harald Falk-Stenseth søkte hjelp for første gang, som 30-åring, opplevde han å bli synes synd på. Dette orker jeg ikke, tenkte han.

– Jeg beit tennene sammen og ville klare meg selv. Og slik holdt jeg på helt til jeg kræsja i en alder av 42.

Da hadde han akkurat fullført barnehagelærerutdanninga, fått familie, begynt i jobb.

– Jeg fikk hele barndommen min rett i trynet. Så langt nede har jeg aldri vært før.

Etter mye fram og tilbake fikk han komme til en psykolog i bydelen, som skjønte at han sleit med oppveksten sin. Hun henviste ham til A-senteret.

– Jeg hadde ikke vært her uten A-senteret. Det fins sikkert mange flotte psykologer der ute, men jeg trengte dette.

Avslutter pårørendetilbudet

A-senteret, med sine tre avdelinger, har vært en institusjon i hovedstaden i snart 70 år. Her kan man få behandling for egne rusproblemer. I tillegg har pårørende vært en målgruppe for senteret i lang tid, og de har kunnet tilby behandling gjennom en avtale med Helse Sør-Øst.

I de nye avtalene med helseforetaket står det derimot at private ikke lenger skal gi tilbud til pårørende. Fra og med 1. september i år skal tilbudet gis ved de offentlige poliklinikkene.

– Vi mener det er veldig synd. Vi sier ikke at andre ikke kan ha den kompetansen vi har, men vi har jo utviklet vår over ganske mange år, når det gjelder å forstå og behandle slike som deg, sier Haakon Holmberg, virksomhets­leder og psykologspesialist ved Kirkens Bymisjon, A-senteret.

Han ser på John, som nikker.

– Ja, vi er mange pårørende der ute. Det er veldig bekymringsverdig at man tar et velfungerende tilbud, der folk har mye erfaring, kompetanse og kunnskap på det å vokse opp med rus, og sier: dette vil vi ikke ha lenger.

Pappa kunne si at han drakk fordi jeg var så følsom og nærtakende. Det var ikke noe ålreit å høre.

John Harald Falk-Stenseth

Ingen visste

John vokste opp i en blokk på Ammerud i Oslo. Hver kveld drakk faren seg full og kunne bli en helt annen person.

– Han var aldri fysisk voldelig, men han kunne si veldig stygge ting. Han kunne bli sint, eller plutselig sitte der og grine.

En periode i tenårene, fra John var 12 år gammel, drakk begge foreldrene daglig. Han beskriver det som en mørk og ensom tid.

– De begynte alltid å krangle etter at jeg hadde lagt meg, og jeg ble liggende å høre på dem. Da kunne pappa si at han drakk fordi jeg var vanskelig, eller fordi han syns jeg var så følsom og nærtakende. Det var ikke noe ålreit å høre.

Ingen visste noe. Eller: ingen sa noe til John, i hvert fall. I tenårene så han nesten ingen familie utenom mor og far.

– Mamma ville skjule det for hele verden. En gang var jeg med tannlegen fordi jeg skar tenner, og han spurte meg rett ut om ting var ok hjemme. Da vi gikk ut derifra, sa mamma: Han skal vi ikke gå til lenger, for han spør om ting han ikke har noe med.

Elendigheten bak det fine

Ingen er bare det du ser. Men Haakon Holmberg vil gjerne snu på Kirkens Bymisjons kjente slagord.

– I familier med alkoholmisbruk kan det umiddelbart se ut som alt er bra. Problemene er ikke like tydelige som de kan være når ulovlige rusmidler er involvert, mener han.

– Det er da dette slagordet vårt kan bli.. Ikke omvendt, men man må se om igjen. Ikke bare for å se det fine bak elendigheten, men elendigheten bak det fine.

John kjenner seg igjen.

– Pappaen min gikk på jobb hver eneste dag. Han var full hver kveld, men han gikk på jobb nesten helt til han døde. Og han var en konstruktiv og produktiv arbeidstaker.

De siste årene har John jobbet for organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR). De har en chat der barn kan ta kontakt. Tall fra Forskningsinstituttet viser at nesten 1 av 10 barn vokser opp med en mor eller en far som har hatt et alkoholproblem i løpet av det siste året.

– I starten var historiene så like det jeg opplevde på 80-tallet. Jeg tenkte bare: Hjelpes meg, har vi ikke kommet lengre på 30 år?

Alkohol er fremdeles vanskelig å snakke om, mener han.

– Jeg opplever at folk går veldig i forsvar. Det er jo et akseptert rusmiddel, det er lovlig. Jeg vil ikke nekte noen å drikke, det er ikke min agenda. Jeg vil bare at vi skal ha en samtale om det.

Å ha en forelder som drikker er som å være i krig. Du vet ikke om fienden slår til om to timer eller tre uker, men du går rundt med den beredskapen hele tiden.

Haakon Holmberg, virksomhetsleder ved Kirkens Bymisjon, A-senteret

Alltid på vakt

Haakon Holmberg har møtt mange som har vokst opp tett på rus. Mye av det John forteller, har han også hørt fra andre.

– Det er ikke nødvendigvis vold eller veldig utrivelig i det daglige. Men likevel vil det innebære en mor eller far som ikke er til stede. Eller som ikke evner å møte barnets følelser.

Som foreldre må man tåle at barn skriker, maser eller legger seg ned på gulvet og nekter å reise seg. Man må puste ut og roe ned, ta tiden til hjelp.

– Om man drikker, blir denne evnen redusert. Og man orker kanskje heller ikke å sette grenser, alt kan flyte litt ut. Dette er ikke så tydelig og voldsomt, men over tid kan det være svært ødeleggende.

En annen ting som går igjen, er mangelen på forutsigbarhet. I mange tilfeller drikker ikke mor eller far hele tiden, men i perioder.

– Av og til fins det en rytme som barna kan kjenne igjen, men ofte kan ikke barnet forutse når drikkingen starter igjen. Men de vet, av erfaring, at det skjer.

En dag ligger mor på senga når de kommer hjem fra skolen, uten å være ordentlig påkledd, og det fins ikke mat i kjøleskapet. Da er det vanskelig å ta med venner hjem.

– Det er som å være i krig. Du vet ikke om fienden slår til om to timer eller tre uker, men du går rundt med den beredskapen hele tiden. Og den tar du med deg inn i voksenlivet.

Ikke glem familien

Over sju år fikk John behandling på A-senteret, blant annet gjennom gruppeterapi. Behandlingen var en del av tilbudet til pårørende, som nå ikke skal videreføres der. Helse Sør-Øst gir ingen begrunnelse for at de tar pårørende ut av målgruppen til A-senteret, ifølge Holmberg.

Han mener vi ikke må miste familieperspektivet av syne.

– I spesialisthelsetjenesten er det et individ som blir henvist. Språket går på at det er et menneske som har en sykdom, en avhengighet, som skal behandles. Mens vi på A-senteret tenker at familierelasjonene er kjempeviktige.

Ofte får Holmberg kontakt med pårørende via pasienter som blir behandlet for en avhengighet. Da kan de bli inkludert i behandlingen, gjennom parsamtaler eller familiesamtaler. Av og til er barn med.

– I tillegg, eller alternativt, kan pårørende få tilbud helt på egne premisser. Helt uavhengig av om den som har rusproblemer er i behandling eller ikke. Det kan være en mor, en far, partner, eller voksne barn.

Løfter det gode

Da John kom til A-senteret, innså han at flere hadde hatt det som ham i oppveksten. Han fikk også et språk som gjorde at han kunne forklare egne følelser.

– Nå kan jeg si at jeg har levd med angst fra jeg var 12–13 år. Jeg kan ha angst enda, men ikke på samme måte. Der er livskvaliteten min så radikalt forbedra at jeg nesten ikke har ord.

John vil bruke sine egne vonde erfaringer til noe godt. I brukerutvalget til Kirkens Bymisjon, der han nå er leder, har han funnet et fellesskap med andre som også har egne erfaringer.

– Vi kan representere dem som ikke har en stemme. For vi kan relatere oss til de som strever akkurat her og nå.

Før var selvbildet til John dominert av hans trøblete oppvekst. Nå kan han snu på det.

– Jeg kan hjelpe andre, slik at de slipper å oppleve det samme. Da føler jeg meg bedre også.

Gjennom brukerutvalget vil han synliggjøre de gode historiene.

– Vi er flere som har tatt noe av det vanskeligste i livet og snudd om på det. Jeg er over 50 og har klart å ta tak i livet mitt. Nå har jeg det bedre enn jeg noensinne har hatt det.

Publisert i Magasinet BY 01/2025.
Foto: Torstein Ihle