Biskop for de mange

Folk må få være den de er, mener Oslos første kvinnelige biskop. Men kirka kan hun gjerne endre på.

Kari Veiteberg har egentlig ikke så lyst til å stå her. Hele formiddagen har gått med på å bli intervjuet av Dagbladet. Nå har den ordentlige arbeidsdagen startet, og da vil hun være fullstendig tilstede i jobben. Heller det enn å smile til et kamera utenfor Oslo S.

I mer enn ett tiår har Kari Veiteberg hatt drømmejobben. Snart er det slutt.

– For min type fag, må drømmejobben være i Kirkens Bymisjon. Jeg synes stadig det er den beste jobben å ha for meg. Hvis jeg skal bruke faget mitt best, må jeg være i rom og sammenhenger som ikke er ferdig definert, der man kan improvisere litt, sier presten i Tøyenkirken.

Biskop for motet

Hvor mye improvisasjon hun får gjort i lilla skjorte, gjenstår å se. Men Oslos nye – og første kvinnelige biskop – er kjent for å våge seg ut på nye stier. Som tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, formulerte det like etter utnevnelsen: Veiteberg «har stoff i seg til å sprenge alle forestillinger folk flest måtte ha om biskoper i Den norske kirke».

Den ferske biskopen selv gleder seg til å ta fatt.

– I begynnelsen vil det handle om å reise mye rundt. Dra til Holmlia, Lommedalen, Torshov, lytte og høre. Hvem er dere? Hvordan er det å bo her? Er det mange som sover ute her? Er alle mette? Er mange ensomme? sier Veiteberg.

På sikt er ambisjonen hennes å skape et skikkelig «arbeidslag» – lignende det fellesskapsprosjektet hun er vant med fra Tøyenkirken.

– Som biskop blir min rolle å gi visjonen og motet. Jeg vil være en god leder som løfter medarbeiderne mine opp. Folk skal være stolte av å jobbe i kirken, sier hun.

En kirkelig rebell?

Er det en protest-prest som skal gi visjonen for Oslo-kirkene? Historikken i mediebildet kan antyde det. Den første nyhetssaken som omhandler Kari Veiteberg i mediearkivene er fra 1992: Da skriver Veiteberg under et opprop om at kirken burde ta opp igjen debatten om homofiles liv. Det neste: Hun melder seg ut av Presteforeningen. Veiteberg vil ikke være medlem av en organisasjon der toppledelsen er mot kvinnelig prestetjeneste.

I offentligheten er hun mer kjent for aksjonen i 2013. Der samler hun 150 prester til å sove i Sofienberg-parken, etter et forslag om å gjøre det forbudt å sove i parker.

Uttalelsen etter utnevnelsen til biskop har hintet om at det kan bli mer protest i vente. «Som kirke må vi kunne utfordre lovverket», sa Veiteberg til riksmediene. Som tilhenger av likekjønnet vigsel og at samboende kan bli prester er hun også klart mer radikal enn han hun overtar som biskop etter, den moderat konservative Ole Christian Kvarme.

Men selv ser Veiteberg langt seg selv som noen rebell.

– Det jeg ser at jeg skal følge Jesus. Kirken er ikke et museum. For meg er det å være kristen ganske forpliktende hvis man går gjennom evangeliene. Evangeliet, som skal sette folk fri. Når menneskeverdet blir tråkka på, må man si fra. Og det blir det, ofte, sier hun selv om engasjementet.

– Hva er det som gjør at du reagerer så sterkt på urettferdighet?

– Det er vel det at det som slår veldig imot meg når jeg leser i Bibelen. Det at det første Jesus sier i Lukas, er at «Jeg er kommet for å sette undertrykte fri». Det er…

Hun puster ut, dypt.

… Jeg vet at kirken i historien har tråkka mye på folk. Og vært veldig seint ute med mye. For eksempel er det ikke lenge siden kvinner ikke fikk bli prester. Så kanskje det er noe i meg som kjenner at desto sterkere må vi si fra nå. Når kvinner og andre endelig har fått lov til å ta høyttaleren.

Liker ikke båser

Som bispekollegiets ferskeste kvinnelige tilskudd, er hun selv «verdenshistorisk», slik preses Helga Haugland Byfuglien sa til henne etter den formelle utnevnelsen. For første gang fyller like mange kvinner som menn rollen som biskop i Norge.

Oslos nye biskop er ikke redd for å utfordre. Kirken er ikke et museum, sier hun. Som kristen og prest har hun sett det som sin plikt å si fra om urett og diskriminering.

Veiteberg vil åpne kirken for flere enn kvinner. Noen av de hun har jobbet for å åpne opp kirkerommet for – og som er blant dem som kjenner henne best, er flere av gjestene i Tøyenkirken. Blant dem rusavhengige, homofile og fattige tilreisende.

Gjestene ved hverdagsmessen i Tøyenkirken synes det er vemodig at hun slutter.

– Jeg tror det var mange som bad Vårherre om at hun skulle bli, sier en av de faste gjestene når BY er på besøk.

Samtidig er de glade på Den norske kirkes vegne. De tror Veitebergs erfaringer blir viktige i bisperollen.

– Hun har gjort inntrykk på oss alle, konkluderes det rundt middagsbordene før messen.

Når gjestene som er her, og venner og kollegaer, skal beskrive den nye Oslo-biskopen, bruker de ord som «raus», «tilstede» og «lyttende». Et menneske med mye humor og latter. Samtidig: «Sta», «sterk», «maktkritisk» og «Lojal i det hun står i».

Hun vil jobbe for å åpne opp kirkerommet flere av dem som kjenner henne best – gjestene i Tøyenkirken. Blant dem rusavhengige, homofile og fattige tilreisende.

Veiteberg selv mener det er vanskelig å sette henne i bås. Hun bruker ord som «uredd», «ujålete» og «glad» om seg selv. I tillegg «feminist», «kristen» og «nynorskbruker».

– Også blir jeg ofte preget av de jeg snakker med, tilføyer hun.

– Noen kan jeg snakke om noe med, med andre om annet. Noen kan jeg bare sitte og le med. Andre igjen kan jeg være helt stille med.

Vâr på dem rundt

Det er lett å merke at hun er oppmerksom på de hun til enhver tid har rundt. «Gir det mening?» og «Ja?» avslutter hun gjerne resonnementene sine med. Når hun blir spurt om hva slags frigjøring som gjenstår i kirka nå, svarer hun: «Da må jeg først se for meg et konkret menneske. For de vi forkynner og snakker til er alle ulike og har med egne historier inn i kirka».

Vârheten har blitt øvd opp i arbeidet i Kirkens Bymisjon.

– Det å være bymisjonsprest handler mye om å se. Og om å lære å se, sier Veiteberg, som akkurat nå står og speider med blikket mens hun snakker.

Hun har kommet seg dit hun signaliserte at hun heller ville være i sted, da hun sto og smilte til et kamera utenfor Oslo S. Nå er hun på jobb, i oppsøkende virksomhet som prest på Sporet, et av stedene hun selv sier hun har «lært seg å se».

Sporet er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og Banenor, som tilbyr hjelp og veiledning for dem som oppholder seg på stasjonen. For langt fra alle som er her skal ut og reise. Flere er ensomme, ruser seg, har demens eller opplever plutselige livskriser. De er her for å ha et sted å være.

– Mange tenker at Oslo S er et skummelt sted, forteller Gudrun Silde, teamleder på Sporet, og med Veiteberg på jobb i dag.

– Men for mange er dette et av de tryggeste stedene de kan oppholde seg.

På Oslo S er det overvåkningskameraer overalt. Det gjør at kvinner som lever ute, ser jernbanestasjonen som et trygt sted å sove. Mennesker som skader seg selv, men ikke vil dø, vet de blir funnet her om de kutter seg for dypt. Rusavhengige kjenner samme trygghet med overdose.

Alt dette ser de ansatte på Sporet. De går oppsøkende i og utenfor Oslo S hver dag. Veiteberg er med som prest hver tredje uke.

Når Veiteberg er her observerer hun, og går rundt, sakte, sakte. Ser etter tegn, små detaljer. Satt de her i går og? Prøver de å se travle ut? Er avisene de holder foran seg gamle?

– Vi møter folk der de er. Sitter noen med en tiggekopp, setter vi oss på øyenhøyde med dem, på knærne eller rumpa, forteller Veiteberg og illustrerer med å sette seg ned på gulvet.

«Black box» for gudstjenesten

Kroppsbevisstheten har hun med på flere arenaer. Da hun studerte teologi var det mest vekt på prestens preken, og mindre på det rundt, forteller hun.

Veiteberg, som har bakgrunn fra teatervitenskap, kjente seg derfor umiddelbart hjemme i Tøyenkirken. Det har blitt hennes «Black box», et sted å ta inn improvisasjon og andre rammer rundt gudstjenestene.

De fleste av praksisene var der da hun startet i 2000, men hun har vært med på å utvikle dem. Som hverdagsmessen på onsdager, som de praktiserer istedenfor søndagsgudstjeneste. Her deltar frivillige og gjester aktivt i selve messen. I tillegg: De omrokkerte kirkebenkene, som gjør at man sitter rett overfor hverandre og ser hverandre, i stedet for rygg etter rygg i rekke. Flygelet og alteret med lys midt i rommet. Prekestolen som er kastet helt ut.

– Vi prester er liksom på gølvet, sammen med folk, sier Veiteberg.

Hver gang hun får et spørsmål om eget bidrag inn i en sammenheng, trekker hun fram andre i stedet. «Det er fellesskapsarbeid», gjentar hun.

Ett bidrag velger hun til slutt å trekke fram, når hun blir spurt direkte: Ordet «herre» brukes ikke lenger i samme grad i Tøyenkirken. I stedet har hunkjønnsvarianten av Gud – «ho» som Veiteberg sier, kommet mer inn.

– Vi prester er på gølvet, sammen med folk. Vi har hevet ut prekestolen og lar gjester og frivillige delta aktivt i selve messen, sier Veiteberg om Tøyenkirken.

Valget er ikke bare feministisk fundert. For Oslos nye biskop skjer inkludering også gjennom språket. Hun elsker å ha kolleger som ikke er kirkelige, og kan utfordre henne på «stammespråket».

Gjestene i Tøyenkirken bekrefter at det funker:

– Hun har et språk som er mulig å forstå. Det er ikke så akademisk. Det er nært, mener Dag (76), som har gått i Tøyenkirken i 27 år.

Som ny Oslo-biskop vil Kari Veiteberg få mye makt. Men Oslos første kvinnelige biskop selv er langt mer «maktkritisk» enn «maktstrategisk», sier de som kjenner henne.

De som er tilstede på hverdagsmessen hun er prest i på en sen onsdag i november, kan ane et glimt av det i praksis. «Jesus sine venner», sier Veiteberg under nattverdsprosesjonen, der det står «disiplene» i heftet som blir delt ut. «Kalk» blir «beger». Og når hun vil omtale et poeng fra professoren og filosofen Judith Butler, sier hun det slik: «Det er en amerikansk dame som heter Judith Butler som har sagt (…)».

Sånn som i himmelen

Etter fjorten år i Kirkens Bymisjon er ikke Veiteberg i tvil: Arbeidet har satt spor. Hun vil aldri glemme møtene og historiene herfra.

De sterkeste minnene har hun fra jula i Tøyenkirken. Det er hit vi etter hvert har beveget oss, uten fotograf, men med litt mer ro enn på Oslo S. Snart skal Veiteberg være krovert i caféen de har her på dagtid. Det er bare én av Tøyenkirke-prestenes mangfoldige oppgaver. I mellom sjelesorg og kvinnetrim, samtaler i Bredtvedt fengsel og tråling gatelangs – blant annet.

Jula blir uansett ikke jul uten Tøyenkirken, mener Kari Veiteberg. Det er her hun har feiret julaften med familien, ektemannen Rolf Nøtvig Jacobsen og de to barna, annethvert år siden de var små.

Den dagen er en av de fineste 56-åringen vet.

– Når vi har sittet her nede og spist ribbe, tenker jeg ofte «Nå sitter hele verden her!». Det er så stor mangfoldighet, sier hun om julemiddagen.

Etterpå går de alle til kirkerommet, sammen. Her går de rundt juletreet som står pyntet der oppe.

– Og det er noe som skjer der, med de eldre mannfolka som går og klapper og vi alle som synger «Rundt en enebærbusk». Det er noe helt magisk, som jeg aldri har opplevd andre steder, hverken før eller siden. Når jeg er der, tenker jeg: «Nå kan alt skje», forteller Veiteberg.

I år kommer hun allerede til å ha blitt ordinert som biskop når juleklokkene ringer inn. Første juledag holder hun juledagspreken i domkirken. Hun vet ikke om hun får vært med på selve julekveldsfeiringen i år.

Men jul i Tøyenkirken, på en eller annen måte, blir det likevel. Og julebudskapet herfra vil alltid være med henne:

– Det er den følelsen av at nå feirer vi jul, sammen. Plutselig blir det opphevet hvem som hjelper, når vi står her og klapper. Vi er bare alle, sammen. Samme om du skulle være biskop, eller ikke har en plass å sove på kvelden, sier Veiteberg og tilføyer:

– Det er de kveldene der jeg har tenkt at «dette må være litt som himmelen skal være».