Med jevne mellomrom dukker det opp noen plagsomme bilder på netthinnen til Line Grønlie.

Hun ser seg selv på badet hjemme, «fristedet» hennes, der hun trakk seg tilbake for å drikke. Hun kan fortsatt gjenkalle øyeblikket der yngstedatteren kommer inn og oppdager henne med alle spritflaskene.

Hun ser seg selv – trebarnsmoren og hjelpepleieren – begynne å stjele biler og selge dop. Hvordan hun og mannen prøver å holde livet sammen mens det var i ferd med å rase.

På den ene siden: Koke poteter, hente i barnehagen. På den andre; bruke hele månedsbudsjettet på rus.

– I ettertid har jeg lurt på hvordan vi klarte å lure systemet så lenge. Barna burde jo ha blitt tatt av barnevernet mye før, sier Line Grønlie.

En vellykka fasade

Hvordan ender et tilsynelatende perfekt familieliv med at tre barn settes i fosterhjem, og mor og far havner på gata?

For Line og Richard Grønlie startet det med et ønske om å være normale.

I 2007 så livet lyst ut. De hadde flyttet inn i drømmehuset på Jevnaker i Viken. Richards eldste datter fra et tidligere forhold hadde flyttet inn med dem, og de fikk to barn sammen. I tillegg var de fosterforeldre for kommunen.

Dagene var aktive. Mens Line trente det lokale turnlaget, trente Richard fotballaget til ungene og satt i FAU. På fritiden dro de på teltturer og sykkelturer med barna.

Det eneste de ikke gjorde som «alle andre» var å drikke. De tok ikke den fredagspilsen hjemme når arbeidsuka var slutt, eller skålte med bobler i lystige lag.

Grunnen var at Line og Richard hadde en fortid med rusavhengighet. De hadde begge vært i rusbehandling, og hadde etter det ikke drukket.

– Men i 2009 begynte jeg å drikke litt. Det handlet om et ønske om å være normal, forteller Richard.

På jobben hans var det mye firmafester, julebord og turer til utlandet, der det ble drukket en del alkohol. Han kjente på utenforskapet ved å ikke delta på lik linje med de andre.

Jeg ville egentlig bare dø. Jeg følte at jeg aldri ville klare å komme meg opp igjen.

Line Grønlie

For Line var det også viktig at de ikke fortalte noen om de tidligere rusproblemene sine.

– Jeg hadde veldig mye skam knyttet til fortida. Jeg ville ikke at Richard skulle si noe om det. Jeg identifiserte meg ikke som rusavhengig. Vi hadde jo startet på nytt, stiftet familie, kjøpt hus. Vi var jo flinke, ikke sant? sier Line.

– Vi var solskinnshistorien, sier Richard.

Fra pils til kokain

I dag sitter de ved et annet kjøkkenbord enn i det tidligere drømmehuset på Jevnaker. Dit flytter de nok aldri tilbake.

De ville nok heller aldri ha fortalt denne historien til noen på den tida. Nå synes de det er viktig å være åpne.

Det startet med tre pils annenhver fredag, forteller ekteparet. Det var regelen, aldri mer enn det.

Men så løsnet reglene seg opp, gradvis. Tre pils annenhver fredag ble tre pils hver fredag. Så en sixpack. Så litt hasj av og til.

Rusinntaket eskalerte, men det gikk så sakte at de nesten ikke merket det selv. Fra første gang de tok kokain til neste, tok det kanskje et halvt år.

– Etter hvert som du overskrider de grensene, bagatelliserer du det for deg selv. Du finner en forklaring på hvorfor du tråkket over, og setter en ny grense. Og til slutt ser du ikke hva du holder på med lenger, forklarer Richard.

Skjulte rusen

På denne tiden hadde han startet eget firma. Det ble mye jobbing, og de hadde i tillegg begynt å slite i ekteskapet. Hver gang Richard kom hjem, kranglet de. Og drakk.

Ekteparet prøvde å søke hjelp. Da de i 2015 var på nippet til å gå fra hverandre, koblet de inn familieteamet i kommunen.

– Men vi klarte ikke å være ærlige, og si at det var rus inne i bildet, forteller Line.

I etterkant av dette ble Line ble sykmeldt fra jobben som hjelpepleier. Sykmeldingen bunnet i at hun slet psykisk, men det ville hun ikke si. Hun skyldte på ryggen.

Sykmeldingen gjorde situasjonen bare verre.

– Hver gang jeg leverte ungene, tenkte jeg at «nå skal jeg ikke drikke». Men hver gang var det som om kroppen min bare styrte meg bort mot butikken…

Både Richard og Line jobbet hardt for å skjule rusavhengigheten. De kjørte rundt for å handle alkohol i butikker fra Nittedal til Jevnaker. Planla nøye. Om det var vaktskifte, kunne de handle to ganger samme dag på samme sted.

Barnevernet kom

Etter hvert gikk 30.000 kroner i måneden til rus, røyk og hasj. Det ble umulig å betale boliggjelda. I 2017 gikk huset – drømmehuset, der de ønsket å bli gamle – på tvangssalg.

De fant seg en ny plass å bo, ville prøve å skjerpe seg. Men ting bare eskalerte.

På bryllupsdagen deres i november satte Richard det som var Lines første skudd med amfetamin. Fra før av gikk det allerede i alkohol, hasj, kokain og ulike medisiner.

Da jeg tok det valget kjentes det så sterkt. Jeg kjente at jeg valgte det med alle celler i hele kroppen.

Richard Grønlie

Måneden etter, i desember, ble de tatt av politiet i en razzia. Da Line skulle ha hentet barna på skolen, befant hun seg i arresten. Det ble ingen jul med barna det året.

– De burde jo blitt tatt av barnevernet mye før, gjentar både Line og Richard.

Snart befant trebarnsforeldrene seg på gata i Oslo. De sov rundt på diverse sofaer hos folk i rusmiljøet, eller på gata. Det hendte flere ganger at Line våknet opp på Oslo S uten å ane hvordan hun hadde kommet dit. Trusler var vanlig i miljøet. Det hendte at de plutselig kunne stå med en pistol i panna.

I slutten av mai 2018, mens hele Norge kokte i hetebølge, hadde ekteparet gitt helt opp. Nå var planen å kjøpe masse dop, som de skulle selge på Musikkens dag. Så skulle de ta pengene og stikke nedover i Europa. Målet: Å ruse seg i hjel.

– Jeg ville egentlig bare dø. Jeg følte at jeg aldri ville klare å komme meg opp igjen, sier Line.

Et livsvalg

Hun og Richard serverer kaffe og byr på druer mens de forteller. Ordene kommer lett, og de skifter på å drive historien videre.

Vendepunktet kom like før den skjebnesvangre turen til Europa. Lines telefon ringte, det var fra en avrusningsklinikk i Drammen som fortalte at hun hadde fått plass. Etter litt om og men fikk de kranglet inn en plass til Richard også.

Det var bare ett problem: De hadde jo kjøpt masse dop som de skulle selge om et par dager, og selv ta seg en liten fest. Men klinikken krevde at de la seg inn med en gang. Hvis ikke mistet de plassen.

– Vi fikk et valg, og for min del gjorde dette det ekstra sterkt. Jeg hadde jo allerede gitt opp, planlagt å dø. Den dagen sto jeg der på en knivsegg: Skal jeg velge døden eller livet, sier Richard.

Han valgte livet, sammen med Line.

– Da jeg tok det valget kjentes det så sterkt. Jeg kjente at jeg valgte det med alle celler i hele kroppen. Jeg gikk all in for å klare det, sier Richard.

En krevende overgang

I ettertid har han tenkt at det også har gjort tilfriskningen lettere, at han tok et så tydelig valg.

For hvordan starter man på nytt igjen? Når lokalavisa hjemme har skrevet om at du har stjålet biler og plukket mat i søppelkontainere? Når pappaen til en gutt i klassen til sønnen din har satt deg i arresten flere ganger? Og du selv må leve med vissheten om at du har valgt rusen foran ungene dine?

– Jeg og Richard snakket veldig mye om dette: Klarer vi det her, å face det? Da jeg gikk i byen hjemme for første gang, tok jeg på meg caps og solbriller og var livredd. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå rundt og møte mennesker i byen min, sier Line.

Overgangen til et nytt liv startet med et par måneder på klinikken i Drammen. Etter det fikk de plass på Origosenteret i Østfold. Her driver Kirkens Bymisjon ett av få rusbehandlingstilbud for par, familier og gravide som finnes i Norge, der man kan få være i behandling et helt år.

Ærlighet og hardt arbeid

For ekteparet Grønlie lå nøkkelen til et nytt liv i ærlighet. Da de var på rusbehandlingsklinikken i Drammen la Richard ut et langt innlegg på Facebook om hva de hadde drevet med. De fortalte at de var rusavhengige, om kriminaliteten, om misbruket og om sviket de hadde gjort mot barna.

Gode støttepersoner har også betydd mye. Da de kom til Origosenteret hadde de ikke tillit til seg selv. Men de ansatte ga dem håp, trygghet og omsorg gjennom prosessen.

Det å starte hver dag med en tanke om at nå skal jeg jobbe mot et mål, gir veldig mening.

Richard Grønlie

I tiden på Origosenteret gravde de begge dypt i sin egen forhistorie, og i trøblete erfaringer fra tidlig i livet.

– Jeg hadde mine verste perioder på Origosenteret. Det var tider der jeg knapt nok klarte å opprettholde en personlig hygiene. Jeg har aldri vært så langt nede, sier Richard.

I ettertid ser han at oppturene og nedturene på Origosenteret var helt nødvendige.

– Det var ikke før etter Origosenteret at jeg så hvordan de tidlige erfaringene påvirket livet mitt. Jeg hadde aldri klart å hente fram de vonde, mørke følelsene før. Jeg var nødt til å kjenne på dem for å kunne gå videre.

Ettervernet, oppfølgingen etter rusbehandlingen, har også vært viktig – spesielt den delen som har handlet om fysisk aktivitet. Pilegrimsvandringer, yoga, løping, sykling – gjennom organisasjonene Back in the ring og Veien tilbake har de fått mulighet til å teste mange ulike aktiviteter.

Aktivitetene gir følelsen av mål og mestring. Richard har lagt bak seg en halvdistanse av det beinharde løpet Iron Man. Snart skal de begge ut på en ekspedisjon som de har trent mot i et år.

Tilbake til hverdagen

– Det å starte hver dag med en tanke om at nå skal jeg jobbe mot et mål, gir veldig mening. Den mentaliteten tar vi med oss på andre områder av livet, sier Richard.

Ett år etter oppholdet på Origosenteret sitter de i en kjellerleilighet i Hønefoss, dit de har flyttet. Her jobber de som frivillige ved Kirkens Bymisjons kafé i byen, der de også har hatt arbeidspraksis. De er sjeleglade for at Kirkens Bymisjon etablerte seg i Hønefoss akkurat samtidig som de kom fra rehabilitering i fjor.

– Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag om det ikke hadde vært for at jeg kunne være der. Det gjør meg stolt å kunne stå på den kafeen med Kirkens Bymisjons logo på brystet, slår Line fast.

Parforholdet har de bevart gjennom rehabiliteringen. De siste månedene har de også begynt å ha vanlig samvær med barna sine igjen, uten barnevernet tilstede. De drar i svømmehallen, er med på fotballtrening, slike ting. Barna bor i fosterhjem hos besteforeldrene, ikke langt unna. Veien tilbake til et vanlig familieliv tar de steg for steg.

– Jeg har aldri hatt så lite i hele mitt liv, men jeg har aldri hatt det så bra heller. Nå har vi en ekthet fra innsiden, som vi kan bygge på. Et godt fundament, avslutter Richard.

Publisert i Magasinet BY 03/2020.
Tekst: Vilde Blix Huseby. Foto: Torstein Ihle.