Kim Daniel Jonassen (32) trykker sammen nok en klissete marshmallow – rett fra glørne – sammen med en bit melkesjokolade og to Mariekjeks. Dette er oppskriften på «smores», og kanskje på en liten bit sommerlykke.

I dag er han tilbake på Viste strandhotell, et hotell drevet av Kirkens Bymisjon som tilbyr arbeidstrening for ungdom, men som også arrangerer sommerleir og aktiviteter for barn som trenger et pusterom i ferien.

Og en sommer å glede seg til.

Kim Daniel har vært her mange ganger, som deltaker og som frivillig for andre barn da han ble eldre. For han ble den selve redningen.

– Før i tiden så gruet jeg meg veldig til å fortelle hvordan sommerferien hadde vært, for det var ikke noe å fortelle. Vi hadde ikke råd til å gjøre noen ting. Store deler av oppveksten min var preget av mishandling, rus og vold. Kim Daniel sitter under treet mens familier med barn går på stien bak han. Når han husker tilbake på den tunge tiden forsvinner blikket ut blant greiner og en skyfri himmel.

– Når man er barn, så er man veldig lite bevisst på hvordan ting skal være og hvordan ting ikke bør være. Men etter hvert som jeg ble eldre, så forstod jeg at det var mye rusmisbruk. Hjemme.

Kim Daniels historie er preget av mobbing, utenforskap og et hjem som ikke var trygt. Første gang han forstod hva trygghet kunne være var på sommerleir med Kirkens Bymisjon. Der ble han møtt av en ansatt, Elisabeth Lied, som ble et vendepunkt.

Elisabeth har selv vokst opp i et hjem med rus og utrygghet og i likhet med Kim Daniel i dag, så ønsket hun å hjelpe andre barn og unge som vokser opp i liknende situasjoner.

– Jeg husker en kveld så sto jeg og pusset tennene mine alene, og plutselig mens jeg ser frem i enden av gangen, så møter jeg blikket til Elisabeth. Der står hun, og jeg bare stivner helt. Jeg klarer ikke å snakke, men jeg kjenner at øynene mine blir blanke og jeg ser at hun ser noe, noe som jeg prøver å skjule og har prøvd å skjule hele livet mitt.

– Men hun ser bare rett inn i kjernen min. Da kjenner jeg det. Det var veldig godt, men samtidig var det også veldig ubehagelig. Jeg kjenner at nå er det mye som skal ut her.

Kim Daniel opplevde for første gang å bli sett. Å bli tatt på alvor. For første gang får han satt ord på alt det vonde, og får tid og rom til å fordøye det. Dette var starten på en endring som betydde alt.

– Her har jeg lyst til å være, og bare tanken på at jeg skulle hjem igjen.. Snart tilbake til den hverdagen som var helt ulevelig. Det gjorde meg veldig trist.

Mange barn gruer seg til ferien i år. De gruer seg til å ikke ha noe å fortelle når de kommer tilbake til skolegården. De gruer seg til de lange dagene da alle er borte. Og til hva som skjer hjemme.

Kirkens Bymisjon har mange sommerleirer og aktiviteter for barn og unge hver sommer, og mange aktiviteter gjennom året. Her møter vi barn som trenger et pusterom. Og voksne som sliter så mye med skam og skyld over å ikke kunne gi barna det de trenger, at også de setter pris på tid for å samle krefter.

Og for enkelte kan det forandre hele livet.

– Da jeg var 15 år bestemte jeg meg for å gå ned til barnevernet og si det som det var. Det stod mellom å gjøre det og å ta mitt eget liv.

– Da ble jeg jeg sendt på en sommerleir for vanskeligstilte barn og unge hos Kirkens Bymisjon. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det betydde. Jeg var både sårbar og redd. Jeg hadde jo med meg masse i bagasjen og mange opplevelser som definerte min væremåte.

– Men jeg husker lukten av vafler når vi kjørte inn til sommerleiren. Det var masse voksne rundt der, mange barn som spilte fotball på plenen. Det var en nydelig sommerdag. Kommer ut av bilen og hilser på alle sammen. Alle er veldig mottakelige. Jeg er jo kjempe nervøs, men jeg skjønner jo veldig fort at det ikke er noe å være nervøs for. 

– Det som betydde aller mest for meg den første tiden der var at jeg visste at de andre ungene der også hadde en vanskelig hverdag. Og det er jo det som er så vilt. Jeg hadde aldri før møtt noen andre som meg selv, som kunne relatere til min historie. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor utrolig det var.

Kim Daniel trekker pusten og blir i den en stund. I dag er han foredragsholder og bruker sine egne opplevelser for å hjelpe andre. Men uansett hvor mange ganger han forteller historien sin slutter den ikke å prege han.

Når nye grupper barn kommer

– Det pumper konstant adrenalin gjennom kroppen i et sånt barn. Når som helst kan det smelle, og du må alltid være på vakt. Det er ikke noe du bare kan skru av, da kjeder de seg bare. Og da ender det ofte i sex eller vold. Eller rus. Så vi har mye aktiviteter, sånn at de skal få ut adrenalinet på annet vis. Det er tross alt bedre å klatre enn å ruse seg, forteller Elisabeth Lied, barnevernspedagog og virksomhetsleder i Kirkens Bymisjon. 

Sammen med de andre som er tilknyttet hotellet sitter hun og Kim Daniel rundt bålpannen på stranda og lager «smores» på samlebånd. Glørene fyker rundt dem mens solen bruker eviglang tid på å forsvinne bak havet mens de mimrer og ler om gamle dager. For i dag er Kim Daniel selv frivillig og hjelper barn og unge få gode sommeropplevelser – akkurat som han selv opplevde.