Finn Isaksen (77) blir fortsatt rørt når han snakker om oppveksten på barnehjemmet.

– Jeg har ingen dårlige minner fra å ha vokst opp på guttehjemmet, sier han.

«Oslo Guttehjem» sto det på huset – barnehjemmet på St. Hanshaugen i Oslo som var bygget for «trængende gutter». Her bodde det 17–20 gutter samtidig, der 3-åringer og 15-åringer sov side om side.

De eldre bidro til å oppdra de yngre. Økonomien var trang, og pliktene var mange: Hogge og sage ved, måke snø, pusse messing og løpe ærender og holde liv i husets mange ovner.

Det var et liv der de ikke kunne sluntre unna. Samtidig:

– Vi hadde det bra. Jeg har ingen dårlige minner fra å ha vokst opp på guttehjemmet. I ettertid har jeg tenkt at jeg var heldig som bodde der, sier Finn Isaksen (77).

17 barn i ett hus

Det er over 70 år siden han selv kom til Oslo Guttehjem som treåring. Nå står han på skarp snø innerst i Bunnefjorden, og skuer inn mot Oslo i horisonten. Han er klar til å fortelle oss om et lite stykke kulturhistorie – og en ganske annerledes beretning om det å bo på barnehjem enn mange av oss har lest i mediene.

Isaksen har bedt oss ta på brodder, og leder vei langs en smal, glatt kyststi. Her, på toppen av en knaus, med åtte mål rundt og ingen gjenboere, troner en gul trevilla over bølgene.

– Velkommen til Villa Sjøstrand!

Blant de mange guttene som bodde på Oslo Guttehjem i løpet av dets nesten hundre år lange historie, er det nå bare rundt femten stykker som kommer ut hit. Selve guttehjemmet er solgt, men her på Villa Sjøstrand – guttenes tidligere sommerparadis – lever minnene videre. De gamle smijernsengene fra sovesalen på guttehjemmet er satt inn i soveværelset i første etasje. På veggene henger fotografier av bestyrerinnene som styrte hjemmet med varm og streng hånd, og barna som befolket hjemmet. I bokhyllene: Fotoalbum, brosjyrer og en bok med historien til guttehjemmet.

Sistnevnte er det Johan Heier (91), som har ført i pennen. Han kom til guttehjemmet i 1939, og er hjemmets selverklærte historiker. I dag har glattisen og risikoen for koronasmitte forhindret han i å komme ut til Sjøstrand. Men han supplerer gjerne fortellingen om guttehjemmet per telefon:

– Jeg tror ikke det fins et hjem i hele landet som kan vise til en så stolt og enestående historie som vår, mener Heier.

Et hjem for arbeiderbarna

Året er 1881, og kalenderen viser november, da guttehjemmets første kapittel starter. De siste tiårene har det blitt opprettet nye barnehjem over hele landet, som følge av at mange barn ikke har foreldre som kan ta vare på dem. Mange familier lever tøffe liv i dårlige boliger. Flere mister foreldre i sykdom eller død.

Det var på denne tiden opprettet flere tilbud for foreldreløse av borgerlig stand, men manglet tilsvarende tilbud for barn av arbeiderklassen. Tidligere kirkeminister Nils Hertzberg og fire andre tok initiativ til å bøte på dette. En lang rekke privatpersoner stilte med sjenerøse bidrag.

På denne tida var hovedstaden ennå ikke tett bebygd. Rundt guttehjemmet var det derfor store friområder og åkre der de dyrket korn nedover bakkene. Inn flyttet Martha Widing, som for en lønn på 400 kroner i året skulle bli «mor Martha» for til sammen 20 gutter.

Som det står skrevet i jubileumsboka til Oslo Guttehjem:
«Hva slags hjem kunne det bli av dette? Å «føde» 20 barn i løpet av et år?»

Isaksen vet godt at mange barnehjemsbarn ikke var like heldige som ham.

Ikke bare gode historier

De siste årene har over 2637 tidligere barnehjemsbarn blitt tilkjent erstatning for det de opplevde under barnevernets omsorg i Norge. Historiene fra barnehjem rundt om i landet vitner om alvorlig fysisk mishandling; slag, spark og innesperring i mørke kjellerrom, seksuelle overgrep og voldtekt, tvangsmating og ydmykende avstraffelser.

– Det er ufattelig hva enkelte har vært gjennom, konkluderte sekretariatsleder for utvalget som behandlet erstatningene for Oslo kommune, Elisabeth Jansen, i Aftenposten.

Historien om Oslo Guttehjem står i skarp kontrast til dette. Den gule murvillaen på St. Hanshaugen var et Hjem med stor H. Guttene som vokste opp der heller ville komme tilbake enn å dra derifra. Så snart de hadde anledning, flokket de tilbake – til jul, sommersøndager på Sjøstrand og åpne kvelder på onsdager.

Like før hadde han bodd på et kommunalt barnehjem i Oslo, for gutter som trengte spesialskole. Men bestyrerinnen fant ut at han ikke hadde behov for det, og fikk overført han til guttehjemmet.

Et sant lykketreff, mener Heier, som ikke kunne tenkt seg noen annen oppvekst.

Han flyttet inn som åtteåring i 1939, og ble boende der i elleve år.  Som en av få som tok artium og dermed fikk bli også etter konfirmasjonen.

– Jeg hadde også stedet som base i flere år etter at jeg hadde flyttet. Jeg vinglet med hva jeg skulle bli her i verden, og hadde behov for en retrett til guttehjemmet, sier Heier, som etter «vinglingen» utdannet seg som lærer.

Mange kom tilbake

Flere vendte tilbake til «mødrenes» varme omsorg, som Heier selv kaller «de fire store»: Mor Martha, Mor Maren, Tante Signe og Tante Alhed; De styrte hjemmet i tur og orden de 70 første årene av hjemmets levetid. Tre av dem var der i over 20 år hver. Slikt ga stabilitet, nærvær og trygghet.

Bestyrerinnene var enten ugifte eller enker. Flere av dem trakk sitt eget liv inn i livet på hjemmet. Som tante Alhed, som hadde en stor bekjentskapskrets i kulturlivet. Hun kunne overraske med en improvisert fest eller besøk, høytlesning av klassikerne i norsk litteraturhistorie i stua, ta guttene med på teater, kino og sopptur. Flere ble også sendt til pianoundervisning på Musikkonservatoriet.

Tre meter høyt juletre

Blant mange gode minner står julefeiringen – i tillegg til Sjøstrand-somrene, sterkest. «Den beste julaften jeg kunne tenke meg!» sier Isaksen, der han går og viser oss rundt i den gamle trevillaen.

Hver jul fikk guttene beskjed fra tante Alhed: «I år har vi ikke råd til juletre. Vi får ta en feiekost og bore hull i den i stedet».

Og hver jul gikk de rett på…

På julaften hadde tante Alhed lagt fram nystrøkne matrosdresser, og de spiste julemiddag. Når de så var klare til å gå inn i storstua, ante de lite om hva som hadde blitt forberedt der:

– … Så slukker de lyset, og åpner døra da. Og der ser vi det juletreet høyt oppi taket, tre meter høyt. Og et langt pakkebord! Åtte meter med pakker både over og under, forteller Isaksen.

Overfloden av gaver er også et av Johan Heiers tydeligste minner fra julaften. Gavene hadde tante Alhed fått samlet inn fra private velgjørere, og fordelt på de 17 guttene.

– Og det var gjennomtenkte ting, ikke noe tull. Tante Alhed hadde et blikk for hver enkelt. Jeg hus-ker at hun hver jul skrev en liste over hver av guttene, og prøvde å finne ut hva dette barnet kunne få til jul for å glede det, sier han.

Utenfor villaen på Sjøstrand slår bølgene inn mot brygga, og vasker bort snøen. Nå står Isaksen trygt plassert inne i varmen i trehuset, og går rundt og peker og forteller om minner fra det gamle fri-tidshuset. Han må stadig stoppe opp og beklage seg:

«… Jeg blir så fort rørt når jeg snakker om dette».

At guttene fikk sitt eget fritidshjem på Sjøstrand var Mor Maren (Maren Michelet) sin fortjeneste. Hun styrte hjemmet fra 1907 til 1927, i tiden da de gamle løkkene i byen ble fortrengt av boligbebyggelse.

Som følge av første verdenskrig og stengte grenser var også mattilførselen prekær. Det var imidler-tid enklere å få fatt i mat på landet enn i byen, med nærhet til fiskere og bønder. Og «på landet» ved Bunnefjorden utenfor Oslo, lyktes Mor Maren i å kjøpe Villa Sjøstrand ved hjelp av egne, oppsparte midler og donasjoner. Slik ble det til at guttehjemsguttene fra 1917 «dro på landet» i flere måneder hvert år.

77-åringen har fått opp en bildefortelling på TV-skjermen i stua og peker på «brødrene» sine på skjermen.

«Der er Ragnar, han ble gift med Reidun, som jobbet på hjemmet som barnepleierske, Karsten, han emigrerte til Australia, Egil, han styrta i et fly på Bjørnøya i 1956».

Guttene på hjemmet kom fra ulike utgangspunkt. Noen var foreldreløse, andre hadde foreldre som ikke klarte å ta vare på dem. Det var ikke gitt at det ville gå bra med dem videre i livet.

– Men vi ble alt fra direktører til prester», sier Isaksen.

Æren for det gir han til de «fire store»:

– Jeg følte meg som del av en vanlig familie. Det var fellesskap, samhold, vennskap og god oppdragelse. Vi var som brødre, og det har vi vært hele tiden. Vi har jo holdt sammen i over 70 år.

Johan Heier var et såkalt «illegitimt barn», med en mor som ikke kunne ta vare på ham. For ham var det avgjørende at han kjente seg sett. Både på det kommunale hjemmet han bodde på først, og på Oslo Guttehjem.

– Som hun sa, min tidligere bestyrerinne: «Johan, Johan, min mann». Det var så godt at jeg var Johan, og ingen andre. Hun så meg så hjertelig. Jeg ble ikke bare del av en større masse, men man så min personlighet.

En tid som er forbi

Johan Heier flyttet ut i 1950, Finn Isaksen om lag et tiår etter. Så, i 1976 ble guttehjemmet nedlagt. Sosialpolitikken endret seg. Personalet fikk andre krav til fritid, lønn og komfort.

De siste ti-femten årene bar hjemmet mer preg av å være en institusjon. Guttene som kom dit var eldre, og på midlertidige opphold.

«Den siste epoke i guttehjemmets historie føltes som et antiklimaks for de guttene som husket hjemmet som et sted hvor guttene kom som små og ble til voksen alder, hvor personalt var stabilt og tradisjonene stort sett de samme. Tidene hadde forandret seg», heter det i boka som forteller guttehjemmets historie.

Da hjemmet på St. Hanshaugen ble nedlagt og siden solgt, lurte de tidligere barnehjemsbarna fælt på hva som ville skje med Sjøstrand.

– Men vi fikk beskjed om at stedet er vårt så lenge vi lever. Det samme gjelder det andre fritidsstedet på fjellet på Beitostølen, forteller Isaksen.

Åtte av de gamle guttehjemsguttene disponerer nå huset en ferieuke med familien sin hver om sommeren. I tillegg er det flere av de gamle «brødrene» – om lag 15 stykker til sammen – som kommer innom litt ellers i året. De har jevnlige treff, der de tar med familie og venner og møtes om lag 50 mennesker sammen.

Både de og familiene deres setter stor pris på å ha stedet. Men som Isaksen sier:

– Vi er jo på vei ut…

Derfor har de tenkt mye på hva som vil skje med stedet når de selv blir borte.
Sammen har de tidligere guttehjemsguttene skrevet en erklæring om at stedet skal komme barn fra Oslo som trenger det til gode.

For noen år siden kom ideen om Kirkens Bymisjon som en mulig arvtaker opp. Foranledningen var at en tidligere guttehjemsgutt, Torstein, døde. Han hadde bodd på hjemmet i overgangen fra «den gamle» til «den nye» tid, og senere slitt med rusavhengighet.  

De siste 15 årene han levde hadde Torstein bodd på Enga, et bo- og omsorgstilbud for rusavhengige som Kirkens Bymisjon driver på Vålerenga i Oslo. Etter at Isaksen hadde vært i begravelsen til Torstein, kom ideen om at Kirkens Bymisjon kunne benytte seg av Villa Sjøstrand til.

De siste årene har barn fra blant annet Heggeli barnehjem, drevet av Kirkens Bymisjon, fått bruke villaen som et fritidshus – der de dra ut på hyttetur sammen med voksne. Barna setter igjen spor: Hyller med bøker og spill på den gamle barnepleierskens rom, dartblink satt opp utenfor, en huske svinger i vinden på toppen av knausen.

Arv til Kirkens Bymisjon

På sikt kunne guttehjemsgutta tenke seg å enten overføre Sjøstrand til Kirkens Bymisjon, eller å gi Kirkens Bymisjon mulighet til å drive stedet i samarbeid med stiftelsen. Avgjørelsen er ikke tatt ennå, og her må styret og styreleder i Stiftelsen Oslo Guttehjem også få si sitt. Men for Finn Isaksen, Johan Heier og flere av de tidligere barnehjemsbarna er dette deres ønske for fremtiden til stedet.

For Johan Heier (91) vil det oppleves som en følelse av kontinuitet å kunne overlate arven fra Oslo guttehjem til Kirkens Bymisjon. Han viser til at Kirkens Bymisjon i Bymisjonssenteret Tøyenkirken har en egen «kro» som heter Hertzberg. Her står også en byste, av prest Hertzberg, som en gang virket der.

Presten Hertzberg var sønn av nettopp Nils Hertzberg, kirkeministeren som tok initiativ til å opprette guttehjemmet.

– Jeg støtter det av hele mitt hjerte at dere går inn som arvtakere, sier Heier.

– Det virker så riktig for meg. Her er det en suksesjon, der slekt følger slekters gang på en organisk måte. Jeg har full tillit til at Kirkens Bymisjon, som har en gammel Hertzberg i ryggen, tar dette videre.

Kilder: forskning.no, regjeringen.no, Aftenposten, Oslo Guttehjems jubileumsbok, Wikipedia

Publisert i Magasinet BY 01/2022.
Tekst: Vilde Blix Huseby. Foto: Torstein Ihle / Oslo Guttehjem.