Foran oss sitter det en ung mann. Alt for ung. Det er rett og slett vanskelig å koble historien til ansiktet, til blikket til en som burde ha livet foran seg, men som snubla på vei til startstreken.

– Da jeg gikk på barneskolen, helt ned i første klasse, husker jeg at jeg hele tiden prøvde å bygge et stort, kult sandslott. Hver gang jeg hadde bygd det opp, kom det alltid noen og rev det ned. De hadde det gøy med det. Når vi spilte fotball, ble jeg aldri valgt inn på noen lag. Det var læreren som måtte sende meg inn på et lag, og jeg fant ikke min plass i det sosiale. 

– Det utviklet seg fra utestenging til å bli mer voldelig mobbing, og jeg fant liksom ingen utvei. Jeg hadde det veldig vanskelig hjemme og veldig vanskelig på skolen. Og da, som 12-åring, tok jeg valget om å begynne å røyke hasj for første gang. 

Dette er historien om Jone, tjuefire år gammel. Bare nitten år var han da han hang med de aller, aller tyngste narkomane i Haugesund. Da var det de som nettverket hans.

– I starten begynte det egentlig ganske rolig. Det var liksom ikke sånn at med en gang jeg prøvde det, måtte jeg gjøre det hele tiden. Men da fant jeg en løsning, så når jeg fikk muligheten til å gjøre det neste gang, gjorde jeg det. Så ble det kanskje hver måned, og så 2-3 ganger i måneden, og så utviklet det seg og utviklet det seg.  

– Da jeg var 17 år brukte jeg tyngre stoffer hver eneste dag. 

– Og jeg gikk rundt og tenkte at det var her jeg kom til å være resten av livet. Jeg hadde mistet kontakt med familien og med alle vennene mine som ikke brukte. Det var liksom det skjebnen hadde valgt for meg. 

Skjebnen er til for å endres 

– Jeg prøvde å gå til ruskonsulenter, til døgnbehandling og til fastlegen – veldig mye forskjellig. Jeg hadde prøvd å slutte på egen hånd. Jeg fikk barn, men det var ingenting som gjorde at jeg fikk den motivasjonen jeg trengte.  

– Da bestemte jeg meg for at «nå gjør jeg et siste forsøk». Jeg hadde hørt om et hotell nede i Randaberg som tok imot folk på arbeidstrening, og så hadde de helge- og ferietilbud. Jeg tror det tok ti minutter fra jeg hørte om tilbudet til jeg ringte ned for å høre hva dette her var.  

– Det her var på en tirsdag. På torsdagen fikk jeg lov til å komme ned og snakke om dette her kunne være noe for meg. På fredagen fikk jeg beskjed om at jeg kunne få lov til å begynne å være her på arbeidstreningen. 

Et hotell til besvær 

– Hotelldirektør er jeg faktisk! (ler) Jeg er jo virksomhetsleder, men driver hotellet i tillegg, og det er en stor oppgave med masse regler og mye som skal være på stell. Vi har mange kunder og de skal få det de betaler for – både servicen, maten og opplevelsen som de fortjener.  

Det høres så enkelt ut når Elisabeth Lied forteller. Barnevernspedagog, forfatter og nå … hotelldirektør. Stemmen hennes vitner om en varme, men også en autoritet som nok kommer godt med når hoteller skal drives. Særlig når de ansatte har et litt annet utgangspunkt enn de fleste. 

– Ventilene Viste Strandhotell er på noen måter et helt ordinært hotell, men det er samtidig et veldig spesielt hotell. Vi har alle de tingene som kunder vil ha på et hotell, men så driver vi hotellet med arbeidstrening og språktrening, og drifter et helge- og ferietilbud for sårbare utsatte barn og unge. 

– Samtidig er hovedformålet vårt å drive arbeidstrening og språktrening og helge- og ferietilbud for barn og unge. Så jeg skal hele tiden sjonglere alle disse tingene. Jeg vil nesten påstå at etter dette kunne jeg ha vært hotelldirektør på hvilket som helst hotell. Det må jo være superlett, for de har ikke alle de andre tingene i tillegg.  

Elisabeth og Jone går sammen i strandkanten ved hotellet som ligger rett utenfor Stavanger. Den kjølige oktober lufta omfavner de to og en dis driver inn fra havet. Det er lite som vitner om at dette er et sted der svært mange barn og unge har fått oppleve en arbeidsdag for første gang. Som har møtt en åpen dør og en arm rundt skulderen etter en barndom fylt av utenforskap. For en som Jone har hotellet vært en dør inn i varmen, og felleskap.  

– De sier at de så at jeg hadde et stort potensial til å faktisk gjøre noe bra. At jeg ikke bare var den personen som mange andre trodde jeg var – den slitne, narkomane gutten – men at jeg var en gutt med faktisk godt potensial og en god arbeidsevne.  

– Da valgte de å ta en liten sjanse, og så tror jeg at jeg hadde klart å gi et litt godt inntrykk på dem. Men jeg hadde plutselig begynt å være der mye lenger, og jeg hadde begynt å snakke om katter. Noen liker veldig godt katter. Og ja, nei, jeg ble glad i dem og de ble glad i meg, tror jeg. 

Det er tydelig at det er et bånd mellom de, et bånd som Hotelldirektøren har hatt med mange både før og etter Jone. 

– Elisabeth er jo arbeidsgiveren min, men hver gang jeg snakker med henne tenker jeg ikke over at hun er det. Hun har vært en så veldig viktig person i livet mitt, og hun har vært en person som har gitt meg de sjansene jeg har trengt, gitt meg mye kjeft når jeg har ikke gjort det jeg skal gjøre, og på en måte pekt meg i riktig retning.  

– Nå er hun en veldig god kollega. Hun er en veldig god venn. Jeg har vært med på julefeiring hos henne, og jeg har vært mye i bursdager. Jeg har blitt kjent med familien hennes, og det er fantastiske folk alle sammen. Så det er en god kollega og en veldig kjær og god venn. 

– Det nærmer seg jul og gaver skal kjøpes og juletrær skal pyntes. Vi krangler om ribbe og kalkun, stresser på kjøpesenter for å handle gaver til forventningsfulle barn.  

For Jone er det en høytid som har endret seg mye: 

– Jeg gleder meg utrolig mye til jul. Det er litt morsomt: Da jeg flyttet ned her rett etter jul, fikk jeg gavekort til matbutikker til jul. Til bursdagen min fikk jeg bæreposer med mat, siden jeg ikke klarte å håndtere penger på noen måte. De brukte jeg bare på rusmidler, og julen – den var drit. Det var liksom bare mange vonde minner, og det var mye kjedelig.  

– Men etter å ha hatt gode opplevelser hos Kirkens bymisjon, har jeg klart å sette pris på jul. Jeg ser at det er en veldig fin ting å kunne være med de jeg er glad i og og dele de øyeblikkene – at det ikke bare er vondt, men faktisk ganske fint.  

– Nå setter jeg pris på noe jeg virkelig hatet før.