Det dufter av kyllingkraft og nybakt brød på frivilligsentralens ukentlige seniortreff. Rundt bordene sitter folk og prater, mens Michael smiler fra kjøkkenet.
– Hvem bestemmer hva dere skal servere? spør vi.
– Det er enkelt, det er diktatorisk, ler han.
– Nei da, jeg har noen ideer, men ser alltid hva som er på tilbud i butikken før jeg lander på en rett. Og jeg får også forslag fra både frivillige og gjester.
På bordene står bare ett fat med smør og en smørkniv. Det er ikke tilfeldig. Alt er gjennomtenkt for å få praten i gang. For her handler det ikke om maten – måltidet er bare et verktøy. Det viktigste er det sosiale.
Tett på Russland
Anja, som leder Kirkens Bymisjon sine tilbud i Sør-Varanger, tar oss med på ferden fra Kirkenes til Pasvik. Hun møter oss med et smil på flyplassen og nybakte boller fra Johnnys lunsjbar.
Vi passerer en stor gruve på venstre hånd, og Anja forteller hvordan gruven var hjertet i lokalsamfunnet før konkursen i 2015. Den gang jobbet hun på Nav og møtte mange som plutselig sto uten arbeid, og som ikke hadde lett for å ta seg annet arbeid. Mange ble berørte.
Veien slynger seg gjennom skog og langs fjorden. Det er vindstille, ikke en krusning på vannet.
– Her er Langfjorden, sier Anja, og rett der borte er Russland.
Pasvik ligger tett mot den russiske grensen, med Finland ikke langt unna. I enden av dalen møtes tre land – og tre tidssoner. Her snakker folk norsk, samisk, finsk og russisk, og båndene over grensene er sterke. Vi passerer et veiskilt med bjørn på.
– Er det bjørn her?
– Ja, men jeg har aldri sett en. Bare luktet, tror jeg. De sier bjørn lukter råttent kjøtt.
Én person kan gjøre mye
Tilbake i kafeen er praten godt i gang. Michael kom hit for 19 år siden, og trodde først kartet måtte være feil. Norge stoppet vel ved Tromsø? Men han ble, og har siden jobbet med ulike forskningsprosjekt og både kartlagt bjørnebæsj og lett etter diamanter. Nå lager han mat fra bunnen av – norske klassikere som skal smake godt, selv om det er en tysker som står bak grytene.
– Her merker jeg hvor stor forskjell én person kan gjøre, sier han.
– Dette er et viktig helsebidrag for lokalbefolkningen. Også for meg.
Det er ett herrebord og tre damebord, det er som det pleier. Olav ved herrebordet forklarer.
– Vi prater jo om ulike ting. Her går det mest i elgjakta akkurat nå. Hva de prater om på damebordet? Der går det vel mest i strikkepinner?
Tre damer ved det ene damebordet, forteller at det er godt å komme seg ut og treffe andre pasvik-væringer.
– Her prater vi om løst og fast. Og så er det veldig god mat her, kanskje fordi vi selv slipper å lage den? Sier Wenche.
Bak på kjøkkenet står Sissel og Trude, frivillige som har vært med i flere år.
– Jeg stortrives! Jeg får like mye igjen som jeg gir, kanskje mer, sier Sissel.
– Vi er jo som en familie, er vi ikke det? legger Trude til.
Publisert 03.01.2026.
Foto: Tine Wahlstrøm
