– Vi har akkurat sittet og snakket om hva vi gjør når strømmen går her i huset.

Det er Rosemarie Kurt (83) som tar ordet. Hun sitter sammen med tre av sine naboer. Alle er beboere på Skovheim i Oslo, tilknyttet eldreboligene og allsenteret som drives av Kirkens Bymisjon.

– Det kan jo bryte ut litt kaos. For vi er veldig forskjellige, med hensyn til alder. Noen tar det litt nonchalant, mens andre blir vettskremt.

Hun stoler på at styresmaktene har kontroll, i tilfelle noe skulle skje.

– Av og til tenker jeg på det, men jeg er ikke redd. Absolutt ikke, sier hun.

Holder seg i aktivitet

Ellen Strømme (83) prøver å se minst mulig på TV for tiden.

– Jeg ser jo bildene for meg. Jeg ser jo hvordan gatene er, hvordan Gaza er. Men jeg sitter ikke og ser på det hver dag. Hadde jeg kunnet gjøre noe, så hadde det vært greit. Men det kan jeg ikke.

83-åringen prøver heller å være et medmenneske til de hun har rundt seg, og samtidig avlede seg selv fra grusomhetene hun vet skjer.

– Jeg løser sudoku, for eksempel. Leser bøker, strikker. Snakker med mennesker.

I tillegg er hun frivillig forskjellige steder, i den grad hun orker.

– Da får jeg gjort noe for andre. Det er fint.

Det må være helt forferdelig å sitte alene i en leilighet og lure på alt mulig.

Sverre (81)

Barn og barnebarn

Men når det blir snakk om strømbrudd og bomberom, da kjenner hun hjertet banke litt ekstra.

– Jeg synes det er litt skummelt, sier hun med gråt i stemmen.

Rosemarie reiser seg, går bort for å gi Ellen en klem.

– Det er vondt å tenke på barnebarna. Jeg gråter så lett og det kommer så nær. Jeg har jo levd mitt liv, men barnebarna … De går kanskje en fæl tid i møte. Det er ikke til å tenke på.

Alle rundt bordet er enige om at de må prøve å kutte ut det vonde fra hverdagen, så godt de kan. Ikke gå for dypt i materien, som de sier.

Sverre Clementsen (81) ser på nyhetene, men orker ikke trynet på USAs president.

– Det er så uheldig å få en slik president i Amerika. Nato ga trygghet, men han skaper utrygghet. Det virker som han holder mer med Putin enn vesten.

Det nikkes rundt bordet.

– Så da blir det urolig og usikkerheten blir større, mener Sverre.

Han har ikke tro på at det hjelper å heve stemmen og gå i tog.

– Vi må bare avvente og leve som vi pleier. Og gjøre så godt vi kan. Det er ikke noe mer å mase om. Å engste seg, det … Jeg har ikke tid til det, sier han og ler.

– Vi får leve mens vi lever. Og så tar vi den bomba i huet hvis den kommer.

– Vi får håpe at dette ikke rammer oss, sier Marie Jespersen (89).

– At det ikke rammer barna våre, tenker jeg. Vi har jo levd et liv, sier Ellen.

Det nikkes igjen.

Rosemarie fremhever fellesskapet på Skovheim allsenter som en styrke i disse tider. Her har de kulturkvelder i kafeen, der de synger og danser. Noen er med i sangkoret. Like ved kafeen ligger frisøren. Alt under samme tak.

– Om vi hadde bodd på hver vår tue, et eller annet sted, alene … Da er det jo mye mer ensomt og sårbart.

– Det er en trygghet i det å være sammen?

Alle svarer bekreftende.

– Det må være helt forferdelig å sitte alene i en leilighet og lure på alt mulig, tror Sverre.

– Vi kan ikke ha det bedre enn vi har det her, slår Marie fast.

Utenfor våres det. Solen varmer endelig, og Rosemarie ser fram til å kunne fylle balkongen med blomster.

– Det er dette vi får glede oss over nå. Springe litt ut i solen, sier Sverre, med glimt i øyet.

– Det var det med å springe, da. Hoften, vet du, svarer Rosemarie.

Sverre nikker mot rullatoren som står like bak ham og ler.

– Vi skal nå se hvor langt du løper, sier Rosemarie.

Vonde minner

For de som har levd noen tiår her på jorden, kan dagens situasjon fort bringe tilbake vonde minner. Marie, som snart fyller 90 år, kan fortsatt huske flyduren under andre verdenskrig.

– Det er sånt som kan dukke opp i mareritt innimellom. Jeg var fem år da krigen startet og ti år da den sluttet, så jeg fikk med meg litt. Det jeg husker, det sitter.

Ellen nevner Suez-krisen i 1956. Selv var hun tenåring og opptatt av alt annet enn verdens stormakter. Men hun husker morens frykt.

– Da sto det sånn i Norge.

Hun legger hendene inntil hverandre og lar de vibrere.

– Og da hylte mamma. Hun var sikker på at det ble krig, sier hun.

Under Cuba-krisen noen år senere, jobbet Sverre til sjøs. Han husker da de seila inn til USA gjennom blokaden. Det lå mange russiske fartøy der.

– Vi kom oss inn, fylte opp båten med våpen. 16.000 tonn. Og så var det over til Europa igjen. Det var nummeret før tredje verdenskrig.

Det er alvorlige miner rundt bordet. Alle husker det godt.

Det var et helvete å vokse opp slik. I den alderen blir du veldig preget av det som skjer rundt deg.

Rosemarie (83)

Alltid en vei ut

For Rosemarie er det enda mer personlig. Hun vokste opp i Øst-Tyskland sammen med mor, far og tre søsken. Det var et samfunn det du ikke kunne være åpen og ærlig, der barn ble sendt ut for å leke når de voksne snakket sammen.

– De var jo redde for at vi barna plapret. Det var spioner overalt.

På skolen fikk hun og de andre barna spørsmål om hva de hadde sett på tv hjemme kvelden før. Om det kom fram at de hadde sett på TV fra vest, ble familien skygget.

– Det var et helvete! Faren min var politisk aktiv i kristendemokratene, og det likte jo ikke kommunistene. Så de gjorde det så fælt for ham at han måtte flykte.

Et halvt år etter fikk moren et ultimatum: om mannen din ikke kommer til oss, vil vi sette deg i fengsel og barna på barnehjem.

– Da tok vi bena fatt og vandret til neste by. Det var den gang det fortsatt var mulig å komme seg gjennom til Vest-Berlin.

Deretter fulgte halvannet år i flyktningleir. Hun kan huske klassekamerater som pekte på henne: Det lukter av henne! Eller: Se, hun har lus!

– Det var et helvete å vokse opp slik. I den alderen blir du veldig preget av det som skjer rundt deg.

Hun rister liksom på kroppen.

– Men det var ikke dette jeg skulle snakke om nå, hvordan kom jeg dit, sier hun og ser unnskyldende på de andre rundt bordet.

Til tross for alt det vonde, er hun klar på at det alltid fins en vei ut av misæren.

– Mennesker er skapt slik at man finner en vei ut av det som er vondt. Det høres banalt ut, men sånn er det. Jeg så hvordan mine foreldre klarte det, tross alt. Og skulle det skje noe her, så vil vi også klare det. Det er jeg helt sikker på.

Publisert i Magasinet BY 02/2025.
Foto: Torstein Ihle