«Vi mangler så mye. Jeg har ingen egen seng fordi det ikke er plass til det på det ene soverommet vi har, og stua er for liten til både sofa og seng. Jeg må derfor sove i samme seng som mamma. Og så er det kaldt i leiligheten, vi må være forsiktige med strøm fordi vi ikke har råd til å betale det selv. Og så har ikke jeg vinterklær, jeg har heller ikke egen pc, jeg har ikke noe utstyr. Jeg synes alt er vanskelig og flaut». 

Femtenåringen er på gråten når hun snakker, har samfunnsviter Karin Gustavsen notert. I boka «Livet bak tallene», som kom ut tidligere i år, gir hun oss innblikk i hvordan levekårsutsatte barnefamilier selv beskriver hverdagen sin. Familiene har hun møtt gjennom utviklingsarbeider rettet mot levekårstematikk i ulike kommuner i Norge. Kunnskapen og erfaringene det har gitt henne har gjort henne opprørt, bekymret for samfunnsutviklingen, og sterkt engasjert. Men også imponert. 

– Det som har imponert meg mest, er familienes evne til å bruke de får ressursene de har på en fornuftig måte. Barna prioriteres først, derfor merker de ofte mindre til fattigdommen enn foreldrene. 

Vi finner det samme i forskningen, påpeker Gustavsen; foreldrene anstrenger seg for å skåne barna så godt det lar seg gjøre. En av historiene som trekkes fram i boka er illustrerende: Far måtte slutte å jobbe på grunn av store helseproblemer. Diabetes, astma og betennelse i lungene, for å nevne noe. Ifølge legeerklæringen bør han unngå å bo i bolig med dårlig luft og inneklima. For det er slik de bor da Gustavsen møter dem; i en forfallen bolig befengt med sopp og råte, der foreldreparet stapper plastposer i vinduskantene på soverommet sitt for å redusere nedbøren som siver inn. Det er det de har råd til, med far på arbeidsavklaringspenger, mor på kvalifiseringsstøtte, og fire hjemmeboende barn. 

Familien har behov for kommunal bolig, men 36 søkere står foran dem i køen. På det private markedet er det også få aktuelle boliger til leie, og familier på statlig stønad stiller som regel ikke først i køen der heller. Saksbehandleren ved boligkontoret nevner at det er lettere å finne leilighet i nabokommunen. Problemet er at barna da må rives opp fra nærmiljøet sitt; fra skolen, vennene og fritidsaktivitetene de trives så godt med. Det ønsker ikke far, han ønsker å gi barna ro og stabilitet, også med tanke på fremtiden deres. «Helsesituasjonen min er ikke viktig, sett opp mot barnas situasjon», sier han. 

Et verdig liv? 

«Den minste av barna hadde bursdag i desember, men vi hadde ikke råd til å feire den dagen», forteller en annen forelder i boka. «Hun gråt mye fordi vi ikke feiret den. Hun telte ned på fingrene en hel uke i forveien til bursdagen sin. I februar har den andre jenta vår bursdag, vi kan ikke feire den heller og hun har begynt å telle ned. Jeg tenker ikke så mye på meg selv, men er opptatt av barna. Men vi greier ikke å gi dem mye av det som er vanlig i samfunnet». 

Hva vil det si å ha dårlige levekår? Spørsmålet kan virke underlig, men er likevel betimelig, ettersom det råder mange og ulike forståelser av hva fattigdom og forsvarlig livsopphold er, og hva som betraktes som nødvendige levekår, slik Gustavsen påpeker. 

– Dårlige levekår er dårlig økonomi, usikre boforhold og usikker tilgang til arbeidsmarkedet. Ofte henger jo dette sammen. Noen er inn og ut av arbeidsmarkedet, andre får ikke tilgang selv om de har kapasitet, mens andre har lav inntekt selv om de har jobb. Dårlige levekår gir også dårligere helsetilstand, noe som igjen påvirker muligheten til å være i jobb. Situasjonen er med andre ord selvforsterkende. 

Gustavsen mener vi til enhver tid bør ha et kritisk blikk på hvordan vi måler fattigdom, fordi det kan være i myndighetenes interesse å legge inntektsgrensen så lavt at færrest mulig faller under grensen. 

– I Norge må du ha levd med fattigdom i minst tre sammenhengende år for å bli definert som fattig. Med andre ord: Har du levd to år i fattigdom og det tredje helt marginalt, da anses du ikke som fattig. Men vi må jo gi folk verdige liv. 

Samtidig med kapasiteten Gustavsen har sett i familiene hun har møtt; omsorgen og hva de makter å få til under krevende omstendigheter, ser hun også at familiene har vært slitne av stort stress og press over lang tid. «Levekårsstress», er begrepet hun bruker. Å få endene til å møtes med få ressurser, er åpenbart krevende nok. I tillegg gjør det noe med selvfølelsen å være avhengig av det offentliges hjelp, påpeker samfunnsviteren. 

– Du må kartlegges for det ene og det andre, vrenge livet ditt ut og inn. Du må holde en struktur på økonomi og hverdagsliv som langt overgår det andre blir avkrevd. Prøv å lev det livet i tre måneder. Selv hadde jeg blitt sprø. Derfor er jeg er imponert.

Å stange mot systemet

Lettere blir det ikke når systemet som skal hjelpe deg virker uhjelpsomt, med en logikk det tidvis kan være vanskelig å forstå. Gustavsen forteller om alenemoren med tre barn som lenge har stått utenfor arbeidslivet, med sosialstønad som eneste kilde til livsopphold, da hun får tilbud om jobb som tilkallingsvikar på en institusjon. Hun får raskt mulighet til å ta mange vakter på kort varsel. Mor er svært motivert, hun har søkt jobben på eget initiativ. Problemet er at hun trenger bil for å komme seg dit, ettersom det ikke går offentlig transport til institusjonen. Nav er imidlertid motvillig til å gi mor et lån på 10.000 kroner til bruktbil. Det vises blant annet til regelverket, som sier at Nav ikke kan innvilge lån til bil med mindre det foreligger tilbud om fast jobb. 

Eller ta denne situasjonen: Familien består av mor, far og to barn. Mor jobber, far studerer. I tillegg til ingeniørstudiene, har han to jobber – en av dem de fleste kvelder i uka, den andre i helger. Så blir mor syk. Etter å ha vært sykmeldt et år, mister hun retten til sykepenger. Ettersom hun har vært familiens hovedforsørger, mister de muligheten til å betale på boliglånet sitt. Boligen selges til slutt på tvang. Da Gustavsen og prosjektteamet hun er del av møter dem, er familien i dyp krise. Etter å ha leid en leilighet som både var dårlig og for dyr, har de bedt kommunen om hjelp. Kommunen tilbyr akuttbolig der familien kan bo på 14-dagers basis. Nå står de på venteliste for kommunalbolig. Fordi far studerer og har to jobber ved siden av, anses han ikke som reell arbeidssøker. Sosialhjelp og andre ytelser har familien derfor ikke krav på, mener Nav. Far frykter at han dermed blir tvunget til å avslutte studiene, men hvordan vil fremtiden da se ut? 

Sønnen deres er hjemme fra skolen da Gustavsen og prosjektteamet kommer hjem til familien. Han har vært hjemme fra skolen i nærmere to uker, viser det seg. Hvorfor? Fordi det er vinter, rundt 20 minus daglig, og gutten mangler vinterklær. Jakke, lue, votter, sko. Både buksa og genseren han har på seg er for korte. «Jeg drar sokkene utenpå buksa, så ser ikke de andre at den er så kort», sier han med en liten latter. Til helgen er det turnering på idretten han er med på, forteller han, men han får ikke deltatt. Drakten han hadde er for liten. Gutten har tannregulering, men får ikke benyttet seg av oppfølgingstimer. Foreldrene har ikke råd til å betale for dem. 

Gustavsen er opptatt av hva levekårstress over tid kan medføre for barnefamilier og hvordan dette kan påvirke barn og unges hverdagsliv og deres muligheter som voksne. 

– Det alvorlige faktum er at disse barna får langt færre muligheter til å utvikle ressursene sine og kapasiteten sin enn andre barn. Forskningen har gitt oss nok kunnskap om hvordan langvarig levekårstress påvirker hjernen hos både voksne, barn og unge – om hvordan denne typen stress påvirker den delen av hjernen som er viktig for læring, hukommelse og sosial atferd. Det bekymrer meg at vi i Norge ikke jobber nok mot reproduksjon av fattigdom. Det vil påvirke samfunnet vårt framover i tid. Vi har en økning i ulikhet som er ganske alvorlig, men lar det skure og gå og skyver i stedet ansvaret over på den enkelte familie. Er det egentlig vilje til handling? 

Barn i fattige familier gjennomfører i mindre grad skole, de dør også tidligere enn andre, påpeker Gustavsen. 

– Da kan vi ikke komme med pekefingeren og snakke moral. 

Vil avlive mytene

«Vi kunne godt tenke oss et annet liv. Vi prøver å ikke tenke over det. Blakk og sjuk, uten jobb og fremtidsvyer – det er ikke noe du ønsker deg. Det verste er at du ikke får forståelse. Du møter ofte negative holdninger», forteller en far i «Livet bak tallene». 

En mor sier det slik: «Jeg ønsker å løfte gutten. Han biter tennene sammen og har selvkontroll. Jeg ønsker at han skal slippe å gå med skamfølelse. For han skammer seg over hvordan vi bor. Jeg ønsker vi hadde et hjem som ingen skammer seg over, der vi kan lene oss tilbake og skape et hjem». 

Med velferdsstaten skulle folk slippe å stå med lua i hånda, som Einar Gerhardsen sa i sin tid. Likevel er det nettopp det mange opplever at de fortsatt gjør, forteller Gustavsen. 

– Noe av prosjektet med boka, er å avlive mytene vi har skapt om folk som har det vanskelig. Når det fra statlig hold og politiske myndigheter blir sådd tvil om tjenestemottakeres motivasjon, hva skjer da? Jo, da strammer vi inn, ytelsene blir lavere, kontrollsystemet nitidig. Holdningen blir at vi må gjøre det ganske ugreit for deg, slik at du tenker «Oi, jeg må jammen komme meg ut i jobb». Arbeidslinja er preget av denne holdningen. 

Vi må slutte å tro at folk i vanskelige situasjoner kan disponere seg til bedre økonomi eller straffes til arbeidsmotivasjon, mener Gustavsen. 

– Dette er en logikk som ser ut til å råde blant ledende politikere sentralt. Det er rett og slett ansvarsfraskrivelse. Når denne holdningen får prege den offentlige debatten, forplanter det også til tjenestenivå. 

«Dette går ikke an»

Oppfatningen hennes er likevel at de fleste saksbehandlere har et genuint ønske om å hjelpe:

– Mange ansatte er gode mennesker som jobber hardt og grundig for at folk skal få det godt. Men dersom de verken har levekårkompetanse, ikke har myndighet til å ta selvstendige avgjørelser eller tar seg tid til å finne ut av hvordan folk virkelig har det, så begår vi feilslutninger. Det fører til mangelfulle eller feil tiltak. For eksempel kan vi ikke sette inn foreldreveiledningsprogrammer i familier dersom de er utslitt av dårlige levekår. Da må vi først ordne opp i det, redusere stress og så bygge opp ferdigheter og kompetanse, understreker Gustavsen, og gir et eksempel: 

– En familie jeg besøkte var under barnevernets lupe en periode. Det var ikke snakk om rus, vold eller annen alvorlig omsorgssvikt, derfor var det heller ikke snakk om omsorgsovertakelse, men barnevernet var likevel såpass bekymret at de fant det nødvendig å gå inn med andre tunge tiltak. Bekymringen hadde sin bakgrunn i meldinger sendt fra skolen og barnehagen, som mente at barna hadde mye fravær og ofte så trøtte og ustelte ut. Da jeg besøkte familien sammen med en ansatt i kommunen, var bare pappaen hjemme. Han så sliten og trøtt ut. Medtatt. Vi gikk inn i stua der de på beste måte hadde forsøkt å gjøre det hyggelig, men ledningene hang og slang og boforholdene var i det hele tatt elendige. Jeg så at far var ekstremt levekårsliten, likevel var det ikke satt inn relevante levekårstjenester. Kommunen hadde ikke forsøkt å mildne bosituasjonspresset ved å tilby familien bedre boforhold. 

Karin Gustavsen satte seg ned i stua. Tok seg god tid, slik hun alltid gjør under slike besøk. «Barna klarer ikke å sove på natta, de våkner alltid av dyrene og sovner ikke før på morgenkvisten», forklarte far da. 

– Dyrene? Var det naboer med hunder eller lignende i oppgangen? undret jeg. Men faren snakket om helt andre dyr, viste det seg, han snakket om «dyrene som kommer fram på soverommet når det blir mørkt, de dyrene gnager på tapetet. «Det du beskriver er skadedyr, som er såpass store at de lager lyd», sa jeg. «Ikke rart barna er slitne og ikke kommer seg på skolen». 

Hun var opprørt da de forlot leiligheten. 

– Oppgangen var forferdelig, det bodde mennesker med rusproblemer der, det var et sted barn skal slippe å bo. «Dette går ikke an», sa jeg henvendt til den kommuneansatte, «her har barnevernet vært hjemme hos familien en rekke ganger, likevel har dere ikke gjort noe som helst med skadedyrene og bosituasjonen». «Men Karin, det står så mange og venter på bolig», svarte hun, og det var jo også sannheten. Faktum er likevel at barnevernet ville bedre omsorgssituasjonen uten å ta inn over seg levekårssituasjonen og gjøre noe med den. Familiens kapasitet ble ikke tatt i betraktning. Det gjorde sterkt inntrykk på meg.