En av episodene Sondre Mulongo Nystrøm (27) husker, hendte tidlig på barneskolen. Han og en kompis lekte i skolegården da noen større barn kom bort og sa: «Står du og leker med han pepperkakemannen der?»

Kompisen begynte å le.

– Jeg lurte på hvorfor han lo. Jeg følte meg sveket, forteller Nystrøm.

Han hadde ikke mange venner på skolen. Nå kunne han ikke være med denne gutten, heller. Han ble mer innesluttet, konsentrerte seg om skolen. Hjemme sa han ingenting.

Mye energi

I dag framstår Sondre Mulongo Nystrøm som en usedvanlig hyggelig supermann. Denne morgenen forlot han leiligheten i Groruddalen i sjutiden og var på biblioteket i Oslo sentrum klokka åtte. Der leste han japansk fram til intervjuet klokka ti.

Resten av dagen, og kvelden, skal brukes til minialbumet han jobber med – med prosjekttittel «Adoptert» – i tillegg til trening: Han trener fem–seks dager i uken.

– Jeg har ADHD, smiler han.

– Jeg elsker å ha noe å jage etter.

Det høye energinivået har to hovedkanaler: idrett og musikk. I 2019 kom Nystrøm på tredjeplass i NRK-programmet «Stjernekamp». Sommeren samme år slapp han sitt første album. I 2020 deltok han i Melodi Grand Prix, og han fikk hovedrollen i musikalen West Side Story på Chateau Neuf i Oslo.

Det kunne så lett ha blitt annerledes.

Han og tvillingsøsteren ble født i en jordhytte i fjellandsbyen Mt. Elgon i Kenya. Moren mistet mye blod under fødselen og døde. Tvillingene ble tullet inn i hvert sitt klede og lagt i jordhytten, ved siden av moren. Ifølge tradisjonen skulle de også dø.

Hadde det ikke vært for en onkel og en nabokvinne, ville tvillingenes liv endt der. De to tok med babyene til byen Kitale. Her kom de i kontakt med barnevernet, som så kontaktet et norsk misjonærpar som var i ferd med å bygge opp et senter for gatebarn.

Mor Margrethe Bagstad Nystrøm forteller at hun og ektemannen fikk følgende beskjed fra den biologiske faren: Tvillingene var Guds gave til dem. Etter noen måneder adopterte misjonærparet de to babyene, som fikk navnene Silje og Sondre.

Noe høyere

Tvillingene levde sine første seks år i Kitale. De hadde én norsk og én kenyansk barnepasser, de lærte norsk, engelsk, litt swahili og litt av stammespråket bukusu. De lekte mye med tre amerikanske nabobarn. Om kveldene hørte de lyden av foreldrenes bil som kjørte inn på gårdsplassen.

– Mamma og pappa har hatt dårlig samvittighet for at de jobbet så mye. Men vi tenkte ikke over det. Vi deiset rundt og gjorde vår greie.

I helgene var de med foreldrene. Søndagene var det møte i kirken, og han fikk en kristen tro.

Faren har fortalt at han, den første gangen han så tvillingene, følte det som om en hånd var lagt på skulderen hans: Disse to skulle han ha noe med å gjøre.

– Jeg liker ikke å preke, men jeg tror at det er noe høyere der ute. Jeg er liberal i min tro. For meg er kjernen at det finnes en Gud, at Jesus døde på korset, og at jeg skal gjøre mot andre slik jeg vil at de skal gjøre mot meg.

Reisen til Norge

Den dagen de flyttet fra Kitale til Øyer i Gudbrandsdalen, husker Nystrøm at Judith, den kenyanske barnepasseren, gråt. «Hvorfor gråter du, Judith, vi kommer jo snart tilbake», sa han. De hadde vært i Norge før. Men i bilen forklarte faren at det kunne bli lenge til de så Judith igjen.

På flyplassen ble de møtt av onkler, tanter og besteforeldre. Folk kom bort og sa at de var søte. Sondre gjemte seg bak beina til faren, han likte ikke folkemengder.

Snart var det skolestart, og han grudde seg.

– Jeg lurte på om folk ville like meg. Og så endte det ganske fort opp med at jeg fikk bemerkninger. Jeg skjønte ikke helt hva de betydde, men jeg skjønte at det ikke kunne bety noe bra.

Mistet tilliten

Omtrent hver dag spurte moren hvordan det hadde vært på skolen. Svaret var alltid «bra». Selv en gang i sjuendeklasse, da han hadde vært på skoletur og moren hadde fått høre fra andre at han hadde grått – sa han ingenting. Moren satt på sengekanten hans om kvelden og tryglet ham om å fortelle.

Den dagen var han blitt oppsøkt av noen ungdommer mens han ventet på å bli hentet. De hadde ropt: «Jeg hater sånne folk som deg», «dere er så stygge», «kan du komme deg unna?». De som stod rundt, lo.

– Foreldrene mine skjønte at det skjedde noe av og til. Søsteren min opplevde det samme, og hun fortalte mer enn meg. Noen ganger tok de det videre til skoleledelsen, men det fikk ikke følger.

Det som er sikkert, er at foreldrene ikke skjønte omfanget, forklarer han.

– Hvorfor fortalte du det ikke?

– Jeg ville ikke at mamma skulle bli lei seg. I tillegg ville jeg ikke ødelegge illusjonen om at jeg var perfekt, jeg var jo flink på skolen. Jeg ble en introvert gutt.

I dag forteller Sondre Mulongo Nystrøm at han er lykkelig som aldri før. Han liker å stå på scenen og har et høyt tempo; lærer japansk av fascinasjon for japansk anime (tegneserier, red. anm.), tar dansetimer – og han velger sine venner: Hudfarge og bakgrunn er uviktig, men de må ha positiv energi.

27-åringen har en varm og snill utstråling, et inntrykk som forsterkes når han åpner munnen og den joviale gudbrandsdalsdialekten renner ut. «En brun og blid øyværing», kaller han seg.

– Du kunne jo like godt ha blitt en som mobbet andre?

– Ja, men mamma og pappa hadde fortalt sine historier. De hadde også blitt mobbet. Jeg kunne sette meg i deres sko.

Han tror at han alltid har vært et følelsesmenneske.

– Men jeg har også hatt varme og kjærlige foreldre. Alt dette dannet et grunnlag, en samvittighet: Selv om jeg fikk den dritten nå, ville jeg ikke ta igjen. Jeg ville ikke bli en av dem.

Alt i rett linje

Én gang slo han ned en gutt som kalte søsteren hans «nigger». Han angret etterpå. Han hadde også vondt i hånden, og søsteren fortalte årsaken til foreldrene. Morens respons var tydelig.

– Hun mente at jeg heller kunne få ut sinnet mitt ved å være aktiv. Etter det endret jeg meg. Jeg fikk en høyere arbeidsmoral. Det gikk bedre på skolen, og jeg var mer aktiv i idrett. Alt gikk i en rett linje i stedet for til alle kanter.

Etter hvert ble han mer populær, og han begynte å si fra. På videregående skrev han et blogginnlegg som ble mye delt og dekket av lokalavisa. Først da skjønte foreldrene hva barna hadde opplevd.

Ikke bare rasisme

Ifølge en undersøkelse gjort på oppdrag for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i fjor høst, har rundt halvparten av utenlandsadopterte opplevd forskjellsbehandling, rasisme og diskriminering da de var unge.

Rasisme er et viktig tema for Nystrøm.

– Samtidig finnes det også folk som snakker stygt om hvite. Når jeg engasjerer meg, ønsker jeg ikke kun å kjempe for «mitt folk». Jeg vil kjempe mot all form for mobbing og forskjellsbehandling.

I voksen alder har han møtt igjen mange av dem som mobbet ham. De har slått av en liten prat. Noen har bedt om unnskyldning og forklart hva som lå bak; en far som drakk, for eksempel.

Nystrøm tror at mange unge sliter med noe, men at det kan være vanskelig å se.

Men selv ville han nok ikke gått og banket på døren, legger han til.

– Jeg måtte blitt plukket opp.

Møtet med Kenya

Én opplevelse i ungdommen skulle komme til å endre mye: Familien dro til Kenya for å møte tvillingenes biologiske familie.

– Først hadde jeg ikke lyst. De ville jo ikke ha oss, engang! Jeg kjente på sinne og skuffelse, men også på en dragning mot å få vite hvor jeg kom fra.

I en firehjulstrekker ankom familien landsbyen Mt. Elgon. Nystrøm husker lukten av gjørme, den røde jorda, mais- og kaffeåkrene, varmen, fuktigheten – og den høye pulsen: Ville han se likheter mellom seg selv og sin biologiske familie?

– Plutselig så jeg at folk poppet ut fra overalt, det så ut som en folkefest. Jeg var en sky gutt, og pappa hadde solgt dette inn som en liten samling. Men jeg hadde aldri sett så mange folk på ett sted før!

To tvillingjenter var prikk like tvillingsøsteren Silje. De var søstrene deres – ett år eldre enn dem selv.

De fikk møte alle de fjorten søsknene sine, sju helsøsken og sju halvsøsken, og faren, som var blitt en gammel mann. Onkelen som hadde reddet dem den gangen, lignet på ham selv.

– Den dagen ble en veldig fin opplevelse. Jeg tenker bare på det med et smil.

Ble endret

Den biologiske faren sa at det ikke gikk én dag uten at han tenkte på at han hadde mistet både en stor kjærlighet og to barn. Han tilbød sønnen en jordlapp og en jordhytte.

Selv om Nystrøm takket nei, har han vært glad for at han dro. Han har bevart kontakten med familien, og skulle han få egne barn en dag, vet han hvor de har røttene sine.

Reisen til hjemlandet endret ham:

– Tidligere hadde jeg vært lite stolt over at jeg ser ut som jeg gjør, men nå hadde jeg sett en skokk med folk som lignet på meg. Jeg tok ikke inn over meg stygge kommentarer lenger.

Reisen til hjemlandet endret ham:

– Tidligere hadde jeg vært lite stolt over at jeg ser ut som jeg gjør, men nå hadde jeg sett en skokk med folk som lignet på meg. Jeg tok ikke inn over meg stygge kommentarer lenger.

Sterk og svak samtidig

Hadde det ikke vært for barndommens opplevelser, tror Sondre Mulongo Nystrøm at han ville vært et annet sted i dag. Planen var å bli lege, men i en periode da han var langt nede, begynte han å skrive tekster. Etter hvert laget han en Youtube-kanal, og ting ballet på seg.

I prosjektet han jobber med nå, tar han i bruk de gamle notatene. I tekstene snakker han til seg selv som åtteåring. Ett av budskapene er at det er lov å være svak.

– Har barn det vanskelig, må de vite at de kan fortelle det. Det går an å være både svak og sterk samtidig. Det jeg gjør nå, er å bruke noe av det som har brutt meg ned, til å gi meg styrke.

Han synes fortsatt at det er vanskelig å vise fram sin egen sårbarhet.

– Men nå velger jeg å stole på at de som hører, vil takle det.

Publisert i Magasinet BY 01/2022.
Tekst: Silje Pileberg. Foto: Torstein Ihle / Privat.