Med en mor som drakk og rusa seg havnet Steffen (39) tidlig i barnehjem, bare to år gammel. Deretter fulgte en turbulent barndom med mye flytting og usikkerhet.

– Jeg har sett mye som barn ikke skal se og gjort mye som barn ikke skal gjøre. Da jeg var 11-12 år, så lå jeg på glattcelle på en institusjon med fem voksne mannfolk oppå meg fordi jeg var sinna. Det gjorde jeg tre ganger om dagen.

Han havnet tidlig i fengsel og livet ble preget av angst, vold og dårlige følelser. I tolv år prøvde han å slutte med rus og kriminalitet, men det feilet alltid.

Full klaff

Så fikk han høre om Fri, Kirkens Bymisjons tilbud til tidligere straffedømte, i Drammen. Et tilbud der man får hjelp til å bryte med sitt gamle liv og bidra positivt i samfunnet.

Her var det noe som bare klaffet. Han følte seg endelig sett og han ble vist tillitt. For en som tidligere hadde følt at folk holdt ekstra godt rundt veska si når han kom på bussen var det en stor overraskelse.

– Noe av det som hjalp meg ut av rusen og inn i et normalt liv, det var jo at jeg blei ikke sett på som han som var fra fengselet, jeg blei bare sett på som Steffen, og vurdert ut fra det Steffen kan.

Etter hvert fikk han beskjed om at han ikke lenger var der fordi han trengte hjelp selv, men fordi han skulle gjøre jobben sin.

– Det var et stort øyeblikk. Det var den første ordentlige jobben jeg hadde i hele mitt liv.

Nå er det han som tar imot andre som kommer fra fengsel etter soning. Her får de arbeidstrening, hjelp med papirarbeid, botrening og kanskje viktigste av alt – den gode samtalen. Enten det er i trappa utenfor kontoret, ute på aktiviteter og arbeidstrening eller rundt bordet ved søndagsmiddagen.

– Det er liksom de samtalene, uansett hva vi driver med, som er behandlinga.

For Steffen er en god dag på jobben når noen har fullført programmet og fått det til. Når han ser at de håndterer å bo for seg selv og drar av gårde på jobb.

– Jeg blir veldig glad når jeg ser det, og ser at jeg er med på å gjøre en forskjell. Jeg er med på å gjøre livet til folk bedre.

Å gi andre håp og hjelp med å se lyset i enden av tunnelen gir han en genuin glede. En glede som varer, og ikke bare går opp og ned.

– Det nye livet er jo litt kjedelig iblant, for det er ikke så mye spenning som det var før. Men det her er spennende på en helt annen måte. Så jeg velger jo dette livet hver dag framfor det andre. Det kommer jeg alltid til å gjøre.

Måltidets betydning

For Steffen er mat blitt en sentral del av arbeidshverdagen. Det å kunne tilby måltider, sitte rundt bordet og gi dem som ellers har det vanskelig et lite avbrekk.  

– For mange så er jo de måltidene og aktivitetene vi har, det er det som holder beina på jorda, på en måte. Og gjør dagen deres mye bedre. Et måltid er mye mer enn bare mat.

Det handler ikke bare om maten, men om det fellesskapet, at folk får en tilhørighet og et sted der de føler at «her hører jeg hjemme».

Selv har Steffen tilbragt mange julaftener i fengsel. Selv om de prøvde å gjøre det beste ut av det, ble det aldri hyggelig med en plasttallerken med julemat inne på cella alene. Han gruet seg ofte til jula.

– Her er det første gangen siden jeg var liten guttunge at jeg begynte å glede meg til jul.

Han mener grunnen til at man gruer seg til jul er fordi man står på utsida og ser hvor fint og flott alle andre har det. Måltidene de inviterer inn til kan være lysglimt for de som gruer seg til jul.

– Mange av oss blir jo sett på som at vi ikke er verdt noen ting når vi har det livet og den historia vi har. Så det å komme til Kirkens Bymisjonen og sette seg ned og spise, det høres ut som en liten greie, men det er en veldig stor greie, fordi det gjør så mye. Det gjør så mye med deg som menneske, da. Og selvfølelsen.