– Vi har en rolle som en familie egentlig ville hatt, sier en alvorstynget, Christoffer Stange.
Etter åtte år i den trivelige, men litt annerledes kafeen Møtestedet, har han blitt godt kjent med gjestene fra rus- og gatemiljøene i Oslo. Christoffer er utdannet sosionom og ansatt som sosialkonsulent i kaféen.
Mange av gjestene opplever flere utfordringer i løpet av en måned enn det «hvermansen» gjør i løpet av et helt liv. De ansatte er med i gode og mindre gode dager.
Man ville jo ikke latt ens egen far bli sendt ut på gata uten anelse om hvor han skulle hen.
Christoffer Stange
I bryllup og begravelse
– Vi hadde en bryllupsfeiring her for lenge siden, skyter Lilian Engebretsen, som har jobbet i femten år på Møtestedet, inn. Hun beskriver en fin seremoni i Domkirken med en litt annerledes bryllupsfest, hvor bruden «justerte» (injiserte heroin, journ. anm.) på do og flere av gjestene sluknet tidlig.
Men det er også erfaringer med eldre gjester som har demens og går seg bort, psykotiske personer som ikke vet hvor de er, og rullestolbrukere uten kontroll. Det er utfordrende å eldes som rusavhengig, og enda vanskeligere å samtidig være dement.
De ansatte er med stamgjester til fastlegen og har blitt oppringt fra sykehus flere ganger.
– Man ville jo ikke latt ens egen far bli sendt ut på gata uten anelse om hvor han skulle hen, sier Christoffer.
Tett på døden
Det fleste som sitter rundt kafébordene, har et nærere forhold til døden enn folk flest.
– Jeg har aldri vært i begravelsen til en venn, mens her er det mennesker som har mista 30 venner, unge som gamle, sier Christoffer.
Han er i gjennomsnitt i fem begravelser til avdøde gjester i året, men det kunne også vært flere. «Vi var en stor gjeng, nå er det bare jeg igjen», kan gjester si. «Hvis det skjer noe med meg, er det dere jeg kommer til å oppgi», sa en kvinne til de ansatte og forklarte at det ikke var noen andre å oppgi. Mange gidder ikke å pynte på sannheten, for «det er jo bare deg, Christoffer».
– Tenk hvordan det er å miste nettverket sitt. Flere gjester har bare bekjente fra puben, etter at de har mistet all kontakt med familien. Kanskje er foreldre døde. For disse gjestene blir vi de nærmeste, sier Christoffer, og minnes en mor i kaféen.
– Hun hadde to døtre, og kom hit ofte for å spise middag med barna sine. Noen ganger møtte de opp, andre ganger ikke. Nå er begge døtrene døde..
Å være eneste fremmøtte i begravelser, sammen med andre fra hjelpeapparatet, er ikke uvanlig.
Støtt vårt arbeid
Ingen er bare det du ser
Han opplever et sterkt ønske fra gjestene om å ikke bare bli sett, men også bli sett som noe mer enn «en fra rusmiljøet».
– Ingen er bare rusavhengig, sier Christoffer.
Han lærer selv nye ting hver dag, og bredden i kunnskap og bakgrunn er stor. Rundt bordene sitter sjømenn som har sett hele verden, sykepleiere som kommer med råd om smertestillende, og rå quizdeltakere med bred allmennkunnskap.
For Christoffer ser det igjen og igjen: Ingen er bare det du ser.
– Gjestene våre er alle mulige slags folk, fra såkalte møblerte hjem til dem som aldri har hatt det bra. Vi vil møte gjestene våre som fullverdige person i den situasjonen de er. Her er de mennesker. Punktum. Og jeg skulle ønske de oftere fikk oppleve å være bare en butikk-kunde, en nabo, en turgåer, en medpassasjer eller en supporter der de er. Også folk med rusproblemer er deltakere i samfunnet, sier Christoffer.
