– Jeg husker veldig godt første gang hun ikke svarte «OK» da vi spurte hvordan det hadde vært i bursdag. Vi fikk ord som «det var gøy» og «koselig», og da var det nesten så vi kunne hatt fest!  

Rundt bordet nikker et titalls mennesker til det som blir sagt. I likhet med han som forteller, er de alle spesialiserte fosterhjem for Kirkens Bymisjons barneverntiltak. Hver måned inviteres de til fagmøte for å dele tanker og erfaringer med hverandre. Ingenting er for stort eller for lite til å tas opp. 

–  For oss var det en veldig fin ettermiddag, fortsetter fosterfaren. Han ser smilende mot konas ansikt, klemmer hennes hånd i sin:  

– Man blir bevisst på sånne øyeblikk, og med tiden blir det kortere og kortere mellom dem.  

En brokete flokk 

– Vi pleier å si at det som er ødelagt i en relasjon, bare kan repareres i en relasjon, sier Heidi Brynhildsen, virksomhetsleder for Kirkens Bymisjons barneverntiltak. 

En del av Kirkens Bymisjons barnevernsarbeid er å drifte Heggeli barne- og ungdomshjem på Nordstrand og Skøyen i Oslo. Avdelingsleder Elisabeth Haugseth forteller at barna de møter har manglet trygge relasjoner og rammer i oppveksten: 

– Et seks år gammelt barn har gjerne flytta minst fem-seks-sju ganger før det kommer til oss. Omsorgssvikten har ofte foregått gjennom flere generasjoner, og barna vi møter stoler ikke lenger på de voksne. 

For å bryte med vonde erfaringer trengs gode forbilder og voksne tillitspersoner. Barna tildeles derfor en egen miljøterapeut, som følger dem gjennom flere år. 

– Alle som jobber hos oss har stor faglig tyngde. De bryr seg genuint om barna, og har kjent dem helt fra de var små, forklarer Elisabeth.  

Disse relasjonene forsvinner ikke når barna flytter til fosterhjem. En av fosterforeldrene forklarer at barna fortsatt besøker barne- og ungdomshjemmet i helgene: 

– Selv om de bor hos oss og er en del av vår familie, så er det viktig for barna å kunne dra tilbake til Kirkens Bymisjons Heggeli barne- og ungdomshjem. Det er et sted der de vet at de alltid er velkomne, også etter at de blir store. De blir del av en utvidet storfamilie. Heggeli er deres «brokete flokk». 

Solen skinner inn gjennom vinduene og minner om at sommerferien nærmer seg. Elisabeth står ved enden av et langt bord og ønsker velkommen til sesongens siste fagmøte.  

– På grunn av taushetsplikten er det ikke alt vi kan snakke om med venner og naboer, forklarer en fostermor.   

– Også ender det gjerne opp med at de prøver å gi råd, men det er jo ikke alltid jeg tar opp ting fordi jeg tror det finnes en løsning. Noen ganger er det sånn: «Jeg vil ikke ha råd, jeg vil bare ventilere litt!». I dette rommet snakker du med noen som forstår. 

Fordi Kirkens Bymisjons barneverntiltak håndterer komplekse saker, blir familiene spesialiserte fosterhjem. I tillegg til å gjennomføre ulike kurs, følges fosterhjemmene individuelt av en familieveileder som er tilgjengelig døgnet rundt. Familieveilederen kan også delta i møter med institusjoner som skole og BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).  

– Det viktigste er at det er noen du kan ringe om det blir krise, uansett tid på døgnet. Og at du har noen på ditt lag som forstår systemet, slik at du ikke må stå alene i kamper. Det gjør at du tåler mer enn du tror, sier fostermoren.  

«Hvorfor skal jeg takke for maten?» 

Lene er en av de som nå sitter rundt bordet. Hun gikk inn i rollen som spesialisert fosterhjem for Kirkens Bymisjon fordi hun ønsket å lære mer om andre mennesker, men endte opp med å lære minst like mye om seg selv: 

– Det oppstår stadig situasjoner der du møter deg selv i døra, og blir nødt til å reflektere over egne holdninger og atferd. Jeg føler jeg er blitt rausere og klokere, rett og slett et bedre menneske.  

Fostermoren som sitter ved siden av Lene kjenner seg igjen i beskrivelsen: 

– Plutselig kan jeg ha en stor reaksjon på en liten ting, og lure på hvorfor i alle dager jeg kjente så voldsomt på akkurat det? Mestringsfølelsen blir så stor! 

Lene innrømmer at hun synes det er vanskelig å trekke fram et stort øyeblikk fra tiden som fosterhjem. Noen ganger kjenner hun på at ting går veldig sakte.  

De andre rundt bordet kommer straks med oppmuntrende ord:  

– Dere har kommet kjempelangt, man kan se det på hele deg! 

– I forrige møte snakket du jo om hvor mye du gledet deg til vitnemålsutdelingen? 

Støtten lokker fram et smil, og Lene bekrefter at hun ser fram til vitnemålsutdeling.

– Jeg husker da fostersønnen kom hjem og hadde fått karakter to på eksamen, sier hun som sitter ved siden av Lene.  

– Så bra, utbrøt jeg! Tenk om folk visste hvor mye arbeid som ligger bak den karakteren. For å få en toer må man møte opp. Det er ingen selvfølge for disse barna.  

– Bare det å si «takk for mat», eller å si «ha det» når man går, skyter en fosterfar inn. 

– I starten ble sånne ting alltid møtt med «hvorfor det?». «Fordi dette er det andre forventer av deg», svarte jeg da. «Når du blir voksen, kan du velge selv».  

Fostermoren ved siden av Lene utbryter leende at hun kjenner seg igjen i dette også: 

– Jeg husker en gang vi spiste middag hos noen andre, og det ble servert mat som ikke falt helt i smak. «Skal jeg virkelig takke for dette her?», spurte han meg vantro etterpå. Jeg svarte bare at «ja, det er i hvert fall vanlig!». 

Avdelingsleder Elisabeth sier betryggende at det er helt vanlig å føle at ting går sakte når man står midt oppi det, men slår fast:

– Vi ser kjempestor forskjell.  

– Det er egentlig lettere å se utviklingen hos de andre barna. Vi føler jo at vi kjenner dem, sier en fosterfar fra den andre siden av bordet.  

– Selv om vi stort sett bare ser dem på brygga på Hudøy om sommeren. 

Sommerminner 

Når barna vinker fra brygga på Hudøy, er det fordi de er på vei til eller fra Camp Hudøy, feriekolonien Kirkens Bymisjon driver sammen med Oslo kommune. Hit drar barna fra Heggeli hvert år, også etter at de flytter til fosterhjem.

Hvert år skysses forventningsfulle barn over til øya. Allerede om bord på båten slenger de fra seg sekkene, som er fylt med badetøy, sommerklær og gummistøvler, alt sånt som trengs for å skape nye ferieminner. 

Det er likevel ikke alle som kjenner vekten forsvinne fra skuldrene.

Noen av barna bærer på tung bagasje som ingen kan se.

– Alle vi i dette rommet vet at Camp Hudøy er et viktig fellesskap, sier fosterfaren over bordet.  

– I hverdagen møter barna så mange som «har hatt det bedre». Vi mennesker sammenligner oss med andre, de som er rundt oss, og det er tungt å alltid måle seg selv opp mot noen som har hatt mye bedre forutsetninger. På Hudøy møter de andre som har vært i lignende situasjoner som seg selv, og som kanskje til og med har hatt det enda vanskeligere. De kan komme hjem og fortelle med om oppførselen til andre barn de har møtt. Etterpå kan jeg spørre forsiktig, med et lite glimt i øyet: «Husker du når du først kom hit? Da var det kanskje litt mer sånn?». 

Opplevelsene fra Hudøy åpner opp for å ha en samtale. Barna begynner å reflektere over hvem de selv er, i møte med andre. 

Den usynlige bagasjen blir lettere å bære. 

Fosterfaren legger til at barna etter hvert også tar de yngre under vingene sine: 

–  Fra å være den som sloss mot verden, så blir de rollemodeller. 

Nye begynnelser  

De ansatte ved Kirkens Bymisjons barneverntiltak er bekymret for dagens situasjon i fosterhjemslandskapet. Elisabeth beskriver det som en fosterhjemskrise, og skulle ønske at flere åpnet hjemmet sitt:

– For barna betyr det så utrolig mye å bli del av en fosterfamilie. De får oppleve tilhørighet. Samtidig gjør fosterforeldrene arbeid som er større enn å hjelpe et individ. Det er et samfunnsoppdrag med ringvirkninger.

En fostermor ved bordet forteller at familien nylig bestemte seg for å bli fosterhjem for et nytt barn: 

– Det er noe som involverer alle i familien, så før vi tok en beslutning måtte vi spørre barna hva de synes. Jeg ble nesten litt overrasket da begge nærmest jublet «ja!», og fostersønnen i familien spurte begeistret: «Skal jeg få en lillebror?».  

Det er de ansatte hos Kirkens Bymisjons barneverntiltak som matcher fosterfamiliene med barn. Trygge overganger har stor effekt på psykisk helse, så barna får god tid til å bli kjent med sin nye familie og hverdag.  

– Heggeli-modellen burde vært den vanlige modellen for fosterhjemsarbeid, nikker en fosterfar.  

– Barn og familie må passe best mulig for at prosjektet skal lykkes. «Prosjektet» er å stable et barn på beina. De er små mennesker som vi skal hjelpe å finne sin plass i verden. Vi kan ha våre egne tanker og meninger om hva vi synes den plassen bør være, men når alt kommer til alt er det barnet selv som avgjør det. Alt vi kan gjøre er å sørge for at de får så gode forutsetninger som mulig. 

Det nærmer seg lunsj, og rundt bordet diskuteres det hvorfor de alle velger å være spesialiserte fosterhjem. 

Ord som meningsfullt går igjen. Det å være der for noen som trenger deg. 

Etter hvert stilner praten. Den ene fostermoren ser seg litt rundt, så sier hun: 

– Det er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor man velger å være fosterhjem. Men vi blir jo glade i barna, da. De blir en del av familien.  

Knapt et halvt sekund passerer, før hun legger til: 

– De er jo barna våre. 

Publisert 01.07.2026.
Foto: Elisabeth Rodrigues. Illustrasjonsfoto: Torstein Ihle.