Nasim Alimoradi (42): – Jeg hadde skolens høyeste karakterer.

Vi bodde i huler om vinteren, og i telt om sommeren – i et fjellområde. Med oss hadde vi kofferter, og noen sauer og geiter. Dyrene ga oss melkeprodukter, og var vi veldig sultne slaktet vi ett av dem. Vi dyrket også korn og mais. Jeg, mor, far og mine sju søsken. Vi dyrket for å redde livet. Jeg forstod først som voksen hvor vanskelig dette var for familien.

Jeg ble født i 1979 i en liten landsby i Iran, vest, på grensen mot Irak. Et kurdisk område. Krigen mellom Iran og Irak varte i åtte år av min barndom.

Min far fikk aldri mulighet til å gå på skole, men det fikk jeg da krigen gikk mot slutten. Som skolebarn drømte jeg om å bli ingeniør eller lege. Jeg kunne ikke tenke mindre enn det. Jeg må bli en sånn person, tenkte jeg. Jeg hadde lyst å gjøre noe bra for mennesker og hele samfunnet.

Jeg fikk en pris hvert år fra skolen for å ha høyeste karakterer. Men i 11. klasse, som 17-åring, ble jeg kastet ut av skolen. Det var nemlig obligatorisk å delta i bønn.

Jeg deltok da jeg var barn, men da jeg skjønte at dette ikke var min religion, stilte jeg spørsmål ved hvorfor jeg måtte be. Jeg hadde en annen gud og annen religion. Flere ganger gjemte jeg meg for å slippe unna bønnerommet. En dag ble jeg sint og sa med høy stemme: «Jeg kommer ikke til bønnerommet. Jeg har ikke lyst å være to personer. Jeg er ikke muslim. Jeg kan komme og være med dere noen ganger, men jeg kan ikke be.»

Jeg forlot skolen i sinne, men angret etter noen dager. Jeg savnet skolebenken og dro tilbake, men slapp ikke inn. Finn deg en annen skole, sa de, og nektet å gi meg en attest.

I mange år kunne jeg ikke glemme avhørsmannen. Han bor fortsatt i meg.

Ingen andre skoler ville slippe meg inn uten attest. Jeg prøvde, men hadde mistet muligheten til skolegang for evig. Det var tøft. I flere måneder begynte jeg å gråte av å tenke på at jeg ikke gikk på skole.

Jeg reiste derfor til andre iranske byer for å finne jobb. Det var utfordrende, fordi for å få fast kontrakt må man signere på hvilken religion man har, delta i bønn og faste, og betale skatt til både myndighetene og mullaene. Det er 99 prosent sikkert at du ikke får jobben hvis du ikke bekrefter at du er muslim.

Min families religion var Yarsan – en av de eldste religionene i Midtøsten, og som på mange måter er motsatt av islam. Vi har ikke halal og haram. Vi spiser og drikker alt, og kan gifte oss med folk fra andre religioner. Våre seremonier hadde musikk og menn og kvinner samlet.

Til slutt fikk jeg jobb, men de jobbene jeg fikk var aldri med formell kontrakt, forsikring og slike rettigheter. I fem år var jeg rørlegger og elektriker, og i fire år var jeg på oppdrettsanlegg langt sør i Iran. Jeg pusset bassengene og passet på vannkvaliteten hos fiskene og rekene. Det var veldig varmt vær. 50 grader på dagtid.

Jeg hadde en stor bart, et hellig symbol for Yarsan-religionen. På jobben sa de at jeg måtte barbere den. Det gjorde jeg ikke.

Jeg kjente flere som opplevde de samme problemene. Jeg begynte å samle folk, både menn og kvinner, og vi snakket om det. Vi ville demonstrere mot myndighetene. Folk med vår religion måtte få like rettigheter som muslimer hadde i Iran.

Jeg visste ikke at dette var politisk arbeid mot staten, som myndighetene tolket det som. At dette var straffbart.  

Mange ble arrestert, jeg og. De slo meg så hardt. Jeg fikk slippe ut etter tre dager mot å signere på å aldri gjøre det igjen. Men jeg klarte ikke stoppe, og ble aktiv i det kurdiske demokratiske partiet.

Medlemskap her kan straffes med alt fra to år til dødsstraff. Jeg klistret plakater på strømstolper og samlet inn penger, mat og klær. Så ble jeg tatt på nytt.

I mange år kunne jeg ikke glemme avhørsmannen. Han bor fortsatt i meg. De 7 dagene i arresten opplevde jeg som 70 år med krig og konflikt. Jeg fikk ikke nok mat eller vann, og ble satt i håndjern. En sigarett ble slukket på håndleddet mitt, og militær sko sparket meg. Arrene blir aldri borte.

Under torturen fikk jeg vondt i tennene og ba om smertestillende. Han ga meg bomull med syre, og sa: Sett det på tennene og smerten går bort. Jeg tenkte bare på å lindre smerten, og gjorde som han sa. Etter en stund var alle tennene mine ødelagt. Etset bort, knukket, revet av.

Kravet deres var at jeg skulle angi andre, og jobbe som spion for dem. Jeg skulle få utstyr til å overvåke og varsle om partiet sine møter.

Jeg nektet for alt hele tiden og slapp ut. Men det viste seg at de overvåket meg.

Senere, da jeg og en gruppe fra partiet gikk over fjellene fra Irak til Iran, begynte de å skyte på oss uten advarsel. Jeg og to andre løp. De tre andre ble drept.

Jeg kunne høre at det var flere i lasterommet, kanskje to andre familier.

Jeg kunne ikke dra hjem. De var hjemme hos pappa og slo ham for å finne meg. Jeg måtte komme meg vekk. Redde livet mitt.

Flere fortalte at Norge var et av de beste landene for frihet og menneskerettigheter. Jeg hadde også noen slektninger der.

En bekjent fant en smugler til meg, og stilte som garantist for at jeg skulle betale prisen på 60.000 kroner når jeg kom frem.

En kald høstnatt i Tyrkia i 2007 ble jeg tatt med i en gummibåt. Den var kanskje beregnet for to til tre personer. Vi var åtte. Vi fikk ikke lov til å si noe ombord. Vi skulle vite minst mulig om smuglerne og reiseruten.

Vi kom i land i Europa. Jeg vet ikke hvilket land, men tror i dag at det var Hellas. I en sal med 60–70 personer ventet jeg i flere dager før jeg ble plassert i en lastebil som skulle til Norge. Jeg fikk mandler, nøtter, to flasker vann og tre sovetabletter. Mellom paller og kasser med gods satt jeg i mørket. Jeg kunne høre at det var flere i lasterommet, kanskje to andre familier.

Jeg vet ikke hvor mange dager det tok før dørene åpnet seg.  Da ble jeg plassert i en personbil som kjørte meg til Grønland i Oslo.

Sjåføren ba meg gå inn på politistasjonen og si at jeg er asylsøker. Jeg tenkte på iransk politi og begynte å skjelve, men pusten min ble bedre da jeg så at de ikke hadde uniform. Jeg fikk mat, samtale, undersøkelse av kroppen og ble etter hvert sendt til et asylmottak i Bodø. Jeg har aldri sett så mye snø og trodde jeg skulle fryse i hjel.

Men skoler og veier var åpne til tross for en meter snø. De vet hvordan de skal gjøre ting her, tenkte jeg.

På asylmottaket hang jeg mat og drikke ut av vinduet. Om morgenen da jeg skulle drikke melk var alt helt frossent. Jeg visste ikke at jeg hadde lov å bruke kjøleskapet på kjøkkenet. Her fikk jeg flere venner. Det er gode minner.

Etter en stund jeg flyttet til Lillestrøm og begynte å jobbe på et gatekjøkken, mens jeg ventet på behandling av asylsøknaden.

I asylintervjuene spurte de meg aldri hvordan jeg ble behandlet i fengselet. Jeg visste ikke da, som jeg vet nå, at bomullen med syre og volden i fengselet var avgjørende detaljer. Etter åtte måneder fikk jeg avslag.

Men jeg hadde fortsatt arbeidstillatelse og rett til helsetjenester. Jeg fikk fast jobb på et matvarelager. En veldig snill tannlege ga meg nye tenner på avbetaling.

Jeg hadde skattet omtrent 150.000 kroner før en regelendring kom i 2010. Alle med avslag mistet arbeidstillatelse, rett til helsehjelp og mulighet for pengestøtte. Jeg følte meg veldig svak. Alle dører så stengte ut og jeg begynte å tenke negativt. Hvis jeg dro til Iran ville jeg bli drept, så jeg ville heller finne en måte å gjøre det selv. Jeg prøvde to ganger å ta selvmord.

Nasim drømmer om å gå på skole og delta i norskundervisning. Etter mange år som papirløs i Norge har han fått midlertidig oppholdstillatelse, og kjemper nå for å få permanent opphold.

Men i 2014 ble jeg kjent med kristendommen. Jeg skulle ønske jeg fant kristendommen for mange år siden, som barn. Da hadde jeg kanskje vært en annen person, med en bedre status. Fordi kristendommen ga meg styrke.

Jeg bodde flere år hos venner på sofaer og tepper på gulvet. Og om sommeren i telt på øyene i fjorden. Snille venner ga meg ofte en 200-lapp eller 500-lapp i gave.

I en kirke fikk jeg høre om frivilligheten i Norge. Etter hvert var jeg frivillig hos både Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Jeg laget mat til rusavhengige, hjalp til på Helsesenteret for papirløse migranter, var flyktningeguide og bidro i bibelundervisning på persisk. På lørdager var jeg videofotograf for en kurdisk politisk gruppe i Norge, og i søndagene var jeg i kirken.

I mange år har jeg følt meg som en nordmann. Jeg føler meg ikke som en utenlandsk person, for jeg er en del av samfunnet.

Tidligere i år, etter 14 år i Norge, har jeg fått midlertidig oppholdstillatelse fordi myndighetene nå vet at jeg er på en liste hos iranske myndigheter. Jeg har fått lønnet jobb med salg av gulvparkett og laminat, ni timer i uken.

Snart skal saken min opp i tingretten. Jeg kjemper for permanent opphold.

I dag drømmer jeg om å gå på skole og delta i norskundervisning, for det har jeg fortsatt ikke rett til. Jeg lærte norsk på egen hånd for å komme i kontakt med samfunnet. Men jeg har lyst å lære å skrive og lese det helt på ordentlig.

Jeg drømmer også om frihet i mitt hjemland. Der har du ikke rett til å velge hva du spiser eller har på deg. Her i Norge vet jeg smaken av frihet og rettigheter. Jeg puster i friheten og jeg setter stor, stor pris på det. I det minste har jeg rett til å tro. Det er veldig sterkt. At jeg kan si hva jeg tror på uten at det får konsekvenser.

Publisert i Magasinet BY 04/2021.
Tekst: Trond Torsvik. Foto: Torstein Ihle.