– Menyen i dag er uerfilet, nøttesmør og karamellisert løk, forteller Birgitte, en av flere frivillige kokker på Møtestedet, en av Kirkens Bymisjons kafeer for rus- og gatemiljøet i Oslo.
Klokka er fem på elleve, og allerede er det folk som venter på at døra skal åpne. Inne er det en spenning i lufta. Det kan virke kaotisk, men egentlig er det som et orkester der alle vet sin plass, rutinene er så innøvd at de spøker med hverandre mens de bærer tunge kjeler, bretter servietter og frakter overfylte brett med sandwicher fra kjøkkenet til kafédisken.
For dette er ikke hvilken som helst kafé. Dette er Kirkens Bymisjons kafétilbud til de som ikke er velkomne på de fleste andre kafeer.
Det betyr at gjestene kommer med noen utfordringer som er litt utenom det vanlige. Men Vegard Ingelstad vet hva det kan bety å jobbe blant rusavhengige og mennesker med psykisk uhelse i gatene våre. Han er tiltakskoordinator på Møtestedet og vi slår av en prat i bakgården, mens stemmene summer ut av vinduet til kjøkkenet bak.
– Vi snakker om sikkerhet daglig, her er det jo folk innom som har en dårlig dag eller som ikke klarer å være her fordi de er i for dårlig form.
Vegard snakker med en varme som smitter. Med en autoritet som du merker kan aktiveres ved behov. Men selv om det kan være mye spetakkel og leven i gatene rundt kafeen kommer det sjelden inn i lokalet.
– Det at det er lys og friske blomster på bordene, at det er en kafé som alle andre, det gjør at gjestene oppfører seg deretter. Det setter en ramme rundt. Men til syvende og sist så handler alt om relasjoner. Vi kjenner gjestene våre, og de kjenner hverandre.
Kafeen er ikke et terapirom. Gjestene er ikke til behandling. De er på kafé. Men det er mye miljøterapi som skjer i rommet. Og ansatte og frivillige kommer tett på.
Med på laget er de to frivillige kokkene Birgitte og Cathrine. To damer med masse energi, kjærlighet og så mye sjarme at det fyller hele kjøkkenet.
Begge har kokkelert på kjøkkenet til Møtestedet lenger enn Vegard har jobbet der.
– Jeg så en annonse i Aftenposten om at de trengte frivillige og tenkte det passer jo meg, forteller Birgitte, og der har hun blitt i 12 år.
– Det er et fantastisk sted å være. Og så blir du i godt humør av å være her. Jeg kan være litt sånn deppa på morgenen, så kommer jeg hit og så blir jeg bare kjempehappy, legger Cathrine til.
For når du går bak disken på Møtestedet opplever du fort at det er et like stort – og like viktig – felleskap mellom de ansatte og frivillige som det er blant gjestene.
– Hver dag har vi en debrief etter at kafeen er stengt og det er viktig. Vi trenger å snakke om tingene sånn at vi kan legge det bak oss før vi går hjem. Du trenger den evnen til å legge det til side. Og da er det viktig å snakke sammen, forteller Vegard.
For det kan være tøffe arbeidsdager. Enten fordi en gjest har hatt en spesielt dårlig dag, eller fordi hen ikke har vært der på lenge. I et hjørne av kafeen er det et lite alter, tilpasset ulike trosretninger, og det er ikke uten grunn.
Dødsfall er ikke uvanlig i rusmiljøet, og når de kommer så tett på alle gjestene som de gjør her, kan det være tungt for ansatte som er på fornavn med de fleste.
På kjøkkenet koker potetene og nøttesmøret er snart klart for servering.
– Rundt et godt måltid kommer ofte de gode samtalene, smiler Birgitte. Og de får mat laget med kjærlighet. og det er kjempeviktig! Ellers blir det jo ikke noe godt.
Jeg tror ingen vil gå uberørt ut etter å ha besøkt gjengen i Tollbugata 3. De to bankende hjertene på kjøkkenet, som sprer kjærlighet og autoritet med samme sleiv, de ansatte som ser alle. Sammen tenner de lys for alle gjestene før arbeidsdagen starter.
Når dørene åpnes står de klare for å ta imot dagens gjester, med smil og vennlige blikk. Nå skal det serveres middagstallerkener, suppe, kaffekopper og vafler. Men viktigst av alt, her får gjestene er sted å være der de kan være seg selv og være sammen. Med et måltid og et fellesskap.
