Jeg rusler, eller subber, nedover mot sentrum. Sparker til hver eneste stein jeg ser, og spytter svære klyser ned i asfalten. Jeg har lenke rundt halsen, boblejakke som er like dyr som bestemor sin bil, og jeg er kul!

Jeg har høytaler i sekken og spiller musikk som de fleste føler seg støtt av. Jeg nikker til folk jeg kjenner. Mange er mye eldre enn meg. Likevel er jeg en av dem. En av gjengen.

Jeg røyker og jeg har prøvd ulike rusmidler.
Jeg er tretten år.

Denne teksten, som du kan lese i sin helhet nederst, er skrevet av Elisabeth Lied (44), barnevernspedagog, forfatter og hotellsjef i Kirkens Bymisjon. Hun har snubla inn i hotelldrift ved å jobbe med barn og unge som ikke mestrer livet. I Stavanger har Kirkens Bymisjon overdatt driften av Viste strandhotell, som nå fungerer som arbeidstreningsarena for ungdom som trenger hjelp til å mestre hverdagen. 

Og Elisabeth har det lille ekstra. Ganske mye ekstra vil nok mange si. Men en drittunge det kom til å gå til helvete med – det var hun ikke. Hun var det motsatte. 

Et liv som voksen – som barn

– Når du har en far som alkoholiker og lever i et hjem der det er utrygt hele tiden så kan det gå begge veier. Jeg valgte en strategi, å være den flinke, den som gjorde som hun ble fortalt av læreren og som passet på lillesøsteren hjemme. Men jeg var også den som vannet ut spriten og gjorde oppgavene som pappa skulle gjort – så det ikke ble bråk.  

– Uansett hvilken strategi du velger så tar du på deg en rolle, du er aldri helt deg selv. For det er bare en strategi for å overleve. For å beskytte mamma, eller søsteren min, eller meg selv. 

De barna som kommer i kontakt med Kirkens Bymisjon i Stavanger har andre utfordringer enn de fleste. De kommer fra familiebakgrunner der svært mye av det som oppfattes som normalt er fraværende. Det de trenger er først og fremst sosial mestring. Å lære hvordan man får seg venner, og hvordan beholde de. De lærer seg å stå opp til riktig tid. Og de lærer seg å mestre enkle sosiale spilleregler som de fleste tar for gitt. 

– Noen må jeg forklare at man må dusje hver dag når man jobber. Og når man dusjer så bruker man såpe. Det er så mye de mangler, så elementære ting. Vi prøver å lære de hvordan de kan få seg venner, og hvordan beholde de. Tørre å ta en karusell de er redde for. De må oppleve mestring, og forstå sosiale spilleregler.

For det å vokse opp med vold og rus er en fulltidsjobb for mange barn.

Når nye grupper barn kommer

– Det pumper adrenalin gjennom kroppen konstant i et sånt barn. Når som helst kan det smelle, og du må alltid være på vakt. Det er ikke noe du bare kan skru av, da kjeder de seg bare. Og da ender det ofte i sex eller vold. Eller rus. Så vi har mye aktiviteter, sånn at de skal få ut adrenalinet på annet vis. Det er tross alt bedre å klatre enn å ruse seg, sier Lied. 

Men de siste årene har hun sett en endring. De fleste av barna som oppsøkte Kirkens Bymisjon tidligere kom fra familier der de var vant med å ikke ha det som de andre tar for gitt. Det var normalen. Nå kommer det fler og fler som har levd på små marginer og som plutselig har blitt dyttet over streken og inn i fattigdom. Det er barn og unge som ikke er vant til dette, og for deres familier kommer dette som et sjokk. 

– De som er vant til å ha lite å rutte med reagerer ulikt fra de som plutselig opplever å ikke ha råd til ting de har vært vant med. Det kan vi se. Men barna er likevel både så like og ulike som alle andre. Men det er helt klart en økende gruppe som ikke har vært her før som nå kommer. 

Felleskap blant de som er utenfor

For Elisabeth sin familie var det inn og ut av avrusningsklinikker (– han drakk på bussen hjem, så det fungerte jo ikke så bra) og støttegrupper. Men det som virkelig hjalp var å møte andre barn og unge i samme situasjon. For første gang kunne hun oppleve at hun ikke var den som var annerledes. At hun kunne tilhøre et felleskap. 

– 95% av de som er her sier at hos oss kan de være helt seg selv, uten å late som. Det så viktig for dem, det at de får en pause, det at de ikke må passe på. 

Underveis i telefonsamtalen blir Elisabeth avbrutt hele tiden av stor og smått. Det er ikke plass i bilen til alle som skal på tur til Kongsparken i Stavanger. Har de telt feil? Hvem kan kjøre en ekstra bil? Elisabeth fyrer av instrukser og løser problemer. Det var vel aldri hotellsjef hun skulle bli? 

– Jeg er barnevernspedagog av profesjon, og litt hotellsjef, ler hun.
– Vi har syv uker sommerleir her der vi kan ta inn 20 ungdommer i en gruppe. Eller, blir det 23 så klarer vi vel det og.  

Det er vondt å tenke på hvilken utholdenhet og styrke som bor i barn som vokser opp i fattigdom, vold og rus. Hvordan små barn blir voksne over natta. Hva de må stå i og mestre, som gjør at så mye annet blir vanskelig. Og hvor mye – og hvor lite – som skal til for å gjøre hverdagen litt lysere. 

Les hele teksten her

Jeg er en av drittungene som det kommer til å gå til helvete med 

Jeg rusler, eller subber, nedover mot sentrum. Sparker til hver eneste stein jeg ser, og spytter svære klyser ned i asfalten. Jeg har lenke rundt halsen, boblejakke som er like dyr som bestemor sin bil, og jeg er kul! Jeg har høytaler i sekken og spiller musikk som de fleste føler seg støtt av. Jeg nikker til folk jeg kjenner. Mange er mye eldre enn meg. Likevel er jeg en av dem. En av gjengen.  

Jeg røyker og jeg har prøvd ulike rusmidler. 

Jeg er tretten år.  

De siste årene har jeg klart å slutte på skolen, blitt slept tilbake, og er der nå delvis og innimellom hvis noen fra barnevernet henter meg, og jeg har fastvakt i klasserommet som kaller seg sosiallærer. 

Jeg har sparka en politi i hodet. Jeg har løyet og stjålet. Jeg har til og med slått ned et par folk jeg ikke visste hvem var. Bare for det. 

Ingen vet hva de skal gjøre med meg. Jeg tror egentlig de har gitt opp. Kanskje venter de på at jeg skal vokse det av meg? At jeg skal komme til fornuft? Eller bli gammel nok til å bli satt i fengsel? 

Det er mange som er redd for meg. Noen skifter side av veien når jeg kommer, noen holder barna sine litt fastere i hånden, noen ser ned, og noen, i det såkalte nettverket mitt (alle bokstavene som Bufetat, Bup, ppt, MST osv) later som de ikke er redde for meg. 

Jeg får subbe rundt og styre og bestemme. Jeg gjør stort sett som jeg vil! 

Eller gjør jeg det? 

Vet noen hva jeg egentlig vil? 

Har noen tenkt over at for bare 12 år siden, så lærte jeg å gå! Jeg mestret noe utrolig stort, viktig og flott! 

For bare 7 år siden, så bar jeg skolesekken til skolen for første gang, med sommerfugler i magen og en løs tann! 

For bare 3 år siden feiret jeg 10 årsdagen min! Og nesten ingen kom i selskapet.. 

Hva trenger jeg?  

Jeg vet ikke selv lengre. Jeg har mistet troen og håpet på noe annet enn det fellesskapet, makten og regimet jeg har nå. 

Jeg er redd for å gå tilbake. Tilbake til den hjelpeløse, svake, fattige, lille og udugelige skapningen jeg opplevde at jeg var. 

Hva vil jeg? 

Noen ganger vil jeg bli holdt rundt. Samtidig går ikke det. Det passer ikke i det nye bildet. Jeg vil gråte. Det passer i hvert fall ikke inn. Jeg vil at du tar hånden min, tar vare på meg, liker meg. Samtidig tenker jeg at det ikke er mulig. 

Kanskje du kan starte med å høre på meg? Og se meg? Og bare være hos meg litt? Så kanskje jeg kan velge å ikke være drittungen det går til helvete med? For jeg må faktisk velge det..  

Men du kan kanskje være med å gjøre valget litt lettere… 

Skrevet av Elisabeth Lied.