2020 – en av de siste septemberdagene. Forråtnelsen ligger i lufta, vepsen er livstrøtt og Nikolai Torgersen har vært våken i tre døgn. Kroppen er lastet med sprit og dop, lite nytt der. Rusen har fulgt ham i ti år, de fem siste årene har han vært ruset hver eneste dag, fra morgen til kveld. Han har gått til sengs med spritflaska, våknet med den, livredd for å møte dagen i edru tilstand, livredd for å leve. Han har vandret gatelangs, gråtende, han har sovet hos venner, hos fremmede, på buss og på tog, noen ganger på gata, aldri hjemme. Hjemmet finnes ikke. 

Han gråter denne kvelden også, han sitter hos en venn og gråter. Han vil dø. Dødsønsket er heller ikke nytt, det nye er at vennen bestiller en taxi og beordrer ham til legevakta. Greit, det er bortkastet, men greit. «Dere må ta dere av han her», sier vennen idet de er framme.  

Dagen etter våkner han på Lovisenberg Diakonale Sykehus. To psykiatere sitter ved sengekanten hans. Han har fått plass på akuttavrusning, forteller de, han kan dra dit innen en halvtime, han er heldig, køen er lang. Nikolai takker nei. «Vi kan ikke tvinge deg», sier de, «men du må takke ja, ellers dør du i løpet av få dager». Nikolai takker nei. Slik forløper den neste timen; han hylgråter, rettferdiggjør seg selv, han skal trappe ned, drikke i dag, bare i dag, slutte på egenhånd i morgen. Vel vitende om at det aldri vil skje. Til slutt, da han forstår at de ikke vil gi seg, gir han opp. «Om ikke annet finnes det beroligende medisiner der», tenker han. 

Mot målet
– Jeg har fått et nytt syn på klisjeer, sier Nikolai Torgersen her vi sitter i atelieret hans en tidlig Oslo-vårdag.  

– Før trodde jeg klisjeer var noe folk bare lente seg mot i samtaler, i mangel på ord. Jo eldre jeg blir, jo mer går det opp for meg at klisjeer har dype røtter i sannheter. Ta uttrykket å «famle i blinde», for eksempel. Det er det selvfølgelig ingen som fysisk sett gjør, men det gir mening når vi snakker om å nå et mål. Hvis målet mitt er å komme meg til Grefsenkollen, nytter det ikke at jeg går med hendene foran øynene i ti år; og etter ti år sier jeg «faen, jeg har ikke kommet til Grefsenkollen». Det er mye lettere å nå fram hvis jeg faktisk går i retning av Grefsenkollen.  

Etter seks dagers akuttavrusning gikk han målrettet mot nærmeste Rema for å kjøpe to bokser øl. Deretter gikk turen til polet, der han kjøpte en flaske vodka for de få kronene han hadde. Han åpnet dem aldri. I stedet åpnet han øynene, tok imot hjelp, satte seg mål og gikk i strak retning mot dem. Sluttet å famle i blinde. I dag jobber han tolv timer i døgnet og selger kunst for millioner. Folk står i hundremeterskøer, gjerne i pøsregn, hver gang han har utstilling. Journalister gjør ofte et poeng av at atelieret hans er så godt som tomt for kunst når de intervjuer ham, bildene hans blir revet vekk før noen rekker å telle til to.  

Bortsett fra et par kullstifttegninger i stort format, er det temmelig tomt her denne dagen også. Blikket vårt trekkes stadig mot en kvinneskikkelse i hvit kjole som figurerer på et av bildene. Ansiktsuttrykket hennes er vanskelig å tyde. Vi kommer tilbake til henne senere.  

Som journalist oppdager man raskt at det er ett spørsmål man kan stryke fra blokka først som sist når man intervjuer Nikolai Torgersen: «Hva inspirerer deg?». Ordet kreativitet kan også legges bort.  

– Jeg tar ikke ordet seriøst, for det handler ikke om kunst i det hele tatt. Det jeg lager handler om livet mitt, jeg har alt jeg trenger her og nå, jeg har alt som har skjedd før og alt som skal skje i framtiden. Det handler ikke om et magisk drømmeunivers. Jeg trenger ikke sitte her og bli inspirert og finne på ting, det er ikke et påfunn dette.  

Egodrevet?
Kort tid etter at han kom seg på beina, ga han visuelt uttrykk til Sondre Lerches dobbeltalbum, «Avatars Of Love». Samarbeidet ble til utstilling, der budrundene ble beskrevet som spinnville. Nikolai donerte like godt hele overskuddet til Barn av rusmisbrukere, Flyktninghjelpen Ukraina og Kirkens Bymisjon. Det er han lite interessert i å snakke om.  

– Samboeren min jobber som frivillig for Røde Kors. Jeg får mer skryt for pengene jeg gir bort enn hun får for å jobbe som frivillig. Det gir ikke mening.  

– Du drømmer også om å etablere et sted der rusavhengige kan komme for å utfolde seg kunstnerisk? 

– Ja, men motivet er jo bare at jeg skal føle meg bra selv. For min egen del har det hjulpet å konsentrere alle problemer ned i noe konkret, som å tegne eller male. Skape ting. Hvis det samme kunne hjulpet andre, er jeg happy.  

I intervjuer har han hyppig poengtert at alt han lager springer ut fra hans egen historie og hans eget indre ståsted, at hvert arbeid i bunn og grunn er en form for selvportrett. Han har ingen politisk kjepphest eller forestillinger om å redde verden, men et behov for å fortelle, og også et behov for å vise at han kan. Alt annet er bonus. Ergo er han utelukkende egodrevet, mener han. Han insisterer.  

Det nytter heller ikke å trekke fram at han i fjor ga bort grafiske verk til flere uteliggere i Oslo, som i sin tur kunne selge dem videre for en behøvelig sum. Folk kunne jo få inntrykk av at det er et altruistisk og moralsk menneske vi har foran oss, og det vil han for alt i verden unngå.  

– Prinsipper og moral er jeg ikke fan av, nei.

Kontrastfull
Vi er åpenbart komplekse skapninger, vi mennesker. Hos Nikolai Torgersen må sammensetningen likevel sies å være utpreget kontrastfull, beint fram motsetningsfull. Det gjør seg synlig allerede i framtoningen: Eterisk og substansiell på samme tid, blikket flyktig og til stede, stemmen fast og flytende. På det indre planet er troen på egne evner like sterk som angsten han i lengre perioder har hatt for å ta trikken. Kontrasten gjør seg også merkbar i interessene: Sensitiv kunstner på den ene siden, plagsomt lettrørt ifølge ham selv, dedikert fotballsupporter på den andre. Motsetningen mellom ord og handling er alt illustrert: Påstått egodrevet, velgjørende i praksis. 

Vi kunne fortsatt, men hopper videre til makroplanet; kontrasten mellom fortid og nåtid, polariteten mellom livet han levde for knappe tre år siden og livet han lever i dag. Mange har minnet ham på at han bør være stolt. «Du har sluttet å drikke, sluttet å bruke narkotika, du har satt opp store utstillinger og tjent store penger. Dette bør du være stolt av Nikolai! Er du stolt?». 

– Jeg klarer ikke å finne den følelsen i meg i det hele tatt. Derimot kjenner jeg ekstremt godt hvor skammen sitter, min egen skam, den er så tydelig plassert i kroppen. Jeg kan lokalisere den i magen, mens stolthet er en mer udefinert greie som jeg ikke får tak på. Det er en egenskap jeg har som sikkert er menneskelig og generell: Det negative går veldig inn i meg, mens det positive bare legger seg på overflaten for så å bli borte. Litt som at du kan få 300 støtteerklæringer, men får du én negativ, fokuserer du på den. På samme måte er det ikke sånn at jeg aldri har hatt positive opplevelser i barndommen min, det er bare det at jeg kun husker de negative. 

Omsorgssvikt og kjærlighet
Barndommen. Han er lei av å snakke om den, historien har vært gjentatt i snart tre år nå. Vanskelig å unngå, så lenge kunsten og livet er uatskillelige for ham. Men media har konsekvent fremstilt ytterpunktene, bemerker Nikolai. Da ser bildet slik ut: Han vokste opp i en rønne på Rodeløkka, langt under fattigdomsgrensa, foreldrene var alkoholikere, de var også anarkister, familien fikk mat utgått på dato fra Fattighuset, han skammet seg over det. Yoghurt og kokesjokolade var gjengangere i matkassa, de spiste sjelden middag sammen hjemme, han stjal mat og annet fra butikken, en gang ble leiligheten invadert av rotter som gnagde seg gjennom frokostblandingen på kjøkkenet, et knust soveromsvindu ble permanent gjenteipet, de hadde ikke råd til å skifte det. Moren solgte =Oslo på gata før hun døde. 

Slik ser bildet ut. Det var rus, fattigdom, psykiske plager, kaotiske situasjoner med skolen og barnevernet. Ja, det var omsorgssvikt. Men det var også kjærlighet, det var varme og nærhet, det var samtaler, det var fotball, det var ribbe til jul, det var normaltilstander i alt det unormale. Dessuten vokste han opp på 90-tallet, da normalitetsrommet var mindre trangt enn nå, påpeker han. 

– På mange måter har jeg hatt en ganske vanlig oppvekst. Det var trusler om barnevernet fra jeg var veldig ung, og det hjalp ikke, det gjorde bare situasjonen mye, mye verre. Når det er rus inne i bildet, er det lett å spørre hvordan dette kan gå greit. Samtidig finnes det kjipe foreldre som ikke har rusproblemer. Jeg vet om venner av meg som hadde et nærere forhold til faren min enn til sin egen far, venner som delvis vokste opp i huset vårt, venner som har superstreite og suksessfulle foreldre. Men de har ikke vært kjærlige. Jeg vil si at jeg vokste opp med masse kjærlighet, men ressursene var ikke der, og da … ja. 

Pause. 

– Det er mye jeg ikke kan snakke om ennå. Uten å gå i detaljer, er det sammensatt som alltid. Det har aldri vært hat mellom oss, forsøk på at vi aldri skal ses igjen, eller noe i den retningen. Jeg er uendelig glad i foreldrene mine. Faren min lever fortsatt, jeg snakker med ham flere ganger i uka. Alle skulle ønske at det ikke ble som det ble, men det er mye mer komplekst enn som så. 

Hun likte å uttrykke seg visuelt, Bodil Torgersen. Med tusj, maling og hårlakk skapte hun små kunstverk på baksiden av handlelistene sine. I 2009 ble de trykket i =Oslos julebok. To år senere døde hun. Familien hadde lenge merket at hun var syk, hun ble mindre og mindre tilstedeværende. Men Bodil Torgersen hadde legeskrekk av det ekstreme slaget. 

– Hun var også veldig mentalt syk mot slutten. Til slutt fikk pappa nok: «Du kan ikke gå rundt og skrike hver dag, du må til legen». Mot sin vilje ble hun låst fast og kjørt av gårde. Samme dag fikk hun vite at hun hadde maks en måned igjen å leve. Hun hadde hatt kreft i ti år uten å gjøre noe med det. Kreften hadde spredt seg til skjelettet, blodet, hjertet, lungene, hjernen og huden. 

– Smertene hennes må ha vært enorme? 

– Helt sinnssyke. Det definerer også mye av oppveksten min, for det var skriking konstant, dødsrop på en måte, fra et menneske som åpenbart gikk der og døde. 

Hoppet av grunnskolen
Morens bortgang skjedde på et tidspunkt da Nikolai var på vei inn i og et stykke oppover i kunstverdenen. Etter utdanningen ved Einar Granums Kunstfagskole, ble han tatt ut til Høstutstillingen som yngste kunstner siden 70-tallet. I samme periode dro han til Los Angeles for å lage albumcover og musikkvideo for Bigbang. Et stort sprang for en som sluttet på grunnskolen da han var 13. Ja, du leste riktig. Han ga foreldrene tydelig beskjed om at de ikke trengte å vekke ham på morgenen lenger, han aktet ikke å gå. 

– Det sto klart for meg at jeg ikke greide å lære i dette miljøet. Formatet passet ikke. Jeg synes ikke det er riktig å stue 30 mennesker inn i samme setting og forvente at alle skal få det samme ut av det. 

Det var greit for foreldrene, som jo var motstandere av regler. Alt skulle være opp til ham selv, mente de. Var de anarkister av overbevisning, eller handlet det i realiteten om ansvarsfraskrivelse? Han vet ikke. At rammeløshet kan skape angst hos barn, er han oppmerksom på. Det er et tungt ansvar for små skuldre å skulle finne ut av alt selv og bære konsekvensene av egne avgjørelser. Er det der livsangsten hans stammer fra?  

– Du blir en jævlig rar variant av et menneske når du slippes helt fri på den måten, når ingen passer på og forteller deg hvordan ting skal gjøres. Når du må lære alt fra scratch på egenhånd. Jeg tror i bunn og grunn det har gjort ting vanskeligere.  

I alle tilfeller lot også barnevernet seg overbevise om at det var best for ham å slutte på skolen. Kanskje fordi han var uvanlig veltalende for alderen, nærmest litterær i språket? Han var kjent for det. Neste skritt var å skaffe seg et kamera. I en alder av 14 fikk han sine første frilansoppdrag som fotograf.  

– Det ble et slags vendepunkt, i den forstand at jeg fant behov for å uttrykke meg på en eller annen måte. Se verden på en annen måte.  

Tryggheten tilbake
Høstutstillingen i 2012 og Bigbang-oppdraget, ble en bekreftelse på at han hadde klart det. Dermed var det bare å sprette korkene, feire med kokainstriper og slippe ekstasen fri. For Nikolai varte festen for lenge. Etter hvert ble rusen medisin. Da moren døde, var det ikke mer enn 21 år siden han hadde ligget i livmoren hennes, med navlestrengen surret flere ganger rundt halsen. Det endte i keisersnitt. Han har tenkt på det gjennom årene; at de kunne strøket med begge to, at hun risikerte livet sitt for at han skulle få leve. 

– Det er tungt når den du er aller mest knyttet til her i verden, forsvinner. Du mister en trygghet, noe essensielt, som skal være der. Jeg ser sammenhengen med at jeg begynte å ruse meg mer og mer, samtidig ble jeg hjemløs i denne perioden. Livet ble totalt sett vanskelig.  

Ti år skulle det altså gå før det lysnet. For kort tid siden ble han grepet av en følelse han ikke har kjent på lenge: Dyp glede. Den kom over ham da han og kjæresten flyttet inn i den nye leiligheten de har kjøpt.  

– Det er noe symbolsk over det å eie eiendom. For det første er det milevis unna det jeg noen gang kunne forestille meg, jeg har aldri hatt råd til å leie en leilighet en gang. I mine beste perioder har jeg så vidt hatt råd til å leie rom i et kollektiv. Skulle jeg bli veldig syk nå og ikke klare å produsere noe på tre år, har jeg fortsatt en leilighet som jeg ikke skylder noen penger for. Det er en trygghet, en stor verdi.  

La oss feire klisjeenes rehabiliterte status og si det klisjefylt: Nikolai har endelig kommet hjem.  

Alene i skogen
I slutten av mai går de mann av huse igjen, alle som vil sikre seg et kunstverk av Nikolai Torgersen. Da holder han soloutstilling
i Galleri Zink under litteraturfestivalen på Lillehammer. En drøy uke før dette, i Bergen, er det urpremiere på Jon Fosses nye teaterstykke, «I svarte skogen inne». Stykket presenteres slik:  

Ein ung mann set seg i bilen og køyrer avgarde, så langt han kjem, innover ein traktorvei, forbi nedlagte gardsbruk og mørklagde hytter – til han køyrer seg fast med bilen. Så får den unge mannen det for seg at han kan gå inn i den mørke skogen for å finna hjelp. «I svarte skogen inne» er eit eksistensielt spenningsdrama om einsemd, lengsel, avmakt og skam. Det er ei mektig forteljing om å gå seg vill, i skogen, som i livet. For som den unge mannen seier: «Eg finn aldri fram til noko. Ikkje til bilar, ikkje til folk». 

Teaterplakaten, det visuelle uttrykket, er skapt av Nikolai. Det var et underlig sammentreff, forteller han: Mange av de fysiske elementene som går igjen i Fosses manus var allerede til stede i kullstifttegningene han jobbet med da forespørselen kom. Skogen var der. Steiner er også et av elementene som går igjen.  

– Stykket handler om mye av det uforløste surret jeg drev med selv, slik jeg ser det. Dette å være oppmerksom på at du er i en dårlig situasjon, en situasjon du ikke klarer å komme deg ut av, selv om du vil. Det handler om en person som bare går i ring inne i skogen og tenker at han snart må finne veien hjem.  

Blikket trekkes nok en gang mot kvinneskikkelsen i den hvite kjolen. Hun sitter i skyggen, barbeint, omgitt av nakne, spinkle trær. Røyken fra sigaretten hun holder i hånda, er formet som en spøkelsesaktig hodeskalle. Bak henne ligger et stille vann som slurker i seg sola. Ansiktsuttrykket er fortsatt vanskelig å tyde. Er det resignasjon? Ikke helt. Tristhet? Kanskje. Forundring? Skuffelse? Et snev av fandenivoldskhet? Tja. Ettertenksomhet? Det er noe barnaktig over henne.  

Nikolai finner det sjelden interessant å snakke om enkeltarbeider, det blir som å skulle si noe om bassen i en låt, forklarer han. Han vil bygge følelser i rommet bildene skal stilles ut og virke sammen i. Noe kan han likevel si om motivet vi står og ser på.  

– Det er et fordreid portrett av moren min som sitter alene i den skogen. 

Publisert i Magasin BY 02/2023.