Han var på jobb da presten og politiet kom med budskapet om at samboeren Karine var død. Sykkelen hennes var blitt påkjørt av en lastebil i en alvorlig trafikkulykke. Umiddelbart tenkte han på datteren deres, Sara (1), som skulle hentes i barnehagen. 

–  Jeg er sjeleglad for at jeg hadde folk rundt meg som stilte opp, og som hjalp til med mat, handling, klesvask og alt det praktiske. Det er nødhjelpen man trenger når krisen inntreffer.  

– Jeg tror det også oppleves meningsfullt for de rundt, å kunne få lov til å hjelpe med konkrete oppgaver.  

Audun er psykiatrisk sykepleier. Han har blant annet jobbet med å hjelpe mennesker i sorg. Men når krisen inntreffer eget liv, er han bare Audun. Han har blitt alenepappa. Livet har endret seg for alltid. 

– Sorgen drar ut alle krefter. Og river deg i alle retninger. Den utfordret meg på en måte jeg ikke kunne ane på forhånd.  

– Og der en ektemann mister sin kone, er det noen som mister sin datter. Noen en venninne, en kollega eller en nabo. Det var jo mange flere enn det jeg hadde sett for meg som ble berørt.

Der og da så han ikke det.  

– Jeg hadde ikke sjans når jeg stod midt i krisen. Etter hvert når jeg begynte å reflektere over hvem som hadde hjulpet meg å komme igjennom sorgen, forstod jeg samtidig at mange av de var i sorg selv.  

– Gjør sorgen oss egoistiske? 

– Man blir ikke egoistisk, men man får tunnelsyn. Sorgen er altoppslukende. Det var den i hvert fall for meg.  

Audun hadde ikke kapasitet – verken fysisk eller psykisk – til noe annet enn seg selv og døtrene: Sara, som da var 14 måneder gammel, og Astrid, som var 7 år og fra et tidligere samliv. 

Et vendepunkt 

Audun forteller om da sorgen var så tung at han ikke visste om han orket å stå i det lenger. Det var en vond erkjennelse. Heldigvis hadde han døtrene, har han forstått i ettertid. 

– De var det eneste som gav livet mening da. Det handler ikke om at jeg ble veldig selvsentrert og egoistisk. Det handler om at sorgen reduserte mitt perspektiv på livet. Hadde jeg ikke hatt Sara og Astrid, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.  

– Når har man brukt nok tid? 

– Det med tid er vanskelig. Men det vi vet er at det tar tid. Det er først når du anerkjenner tapet at du kan finne en indre motivasjon om noe nytt, og en progresjon. Begynne å bevege deg i sorgen. Og begynne å komme deg ut av huset igjen.  

Den viktigste milepælen i Auduns sorgprosess var å erkjenne og innse at Karine aldri skulle komme hjem igjen. Kontrollpunktene var dødsattesten, begravelsen, urnenedsettelsen og merkedagene. Alt som var med på å virkeliggjøre tapet. 

– Du blir ikke ferdig med sorg. Du må bare erkjenne at livet ikke blir som først planlagt. Men livet kan likevel bli veldig fint. 

Alt kan snu 

I dag er Audun gift med Maria. Til sammen har de fire barn i alderen 4–13 år.  

– Tiden flyr. Jeg og Maria har vært sammen i snart seks år, og gift i to. Og vi passer på hverandre så godt vi kan, smiler han. 

Dialekten avslører at Audun er vestlending, men han har bodd og jobbet på Østlandet siden 2009. I sin nåværende jobb for skolehelsetjenesten i Indre Østfold kommune, er han avdelingsleder med ansvar for helsesykepleiere ved alle kommunens barne-, ungdoms- og videregående skoler. Tidligere har han jobbet innen både psykiatri, med rusavhengige og med tilbakeføring av innsatte.  

I mellomtiden har han også skrevet bok om sin egen sorgprosess, og gjennom foredrag rundt i hele landet har han hjulpet helsepersonell, pårørende og sørgende.   

Verdifull sorg 

– Vi må tørre å ufarliggjøre sorgen. De fleste av oss kommer på et eller annet tidspunkt til å møte på sorg livet. Da skal vi ikke skyve den vekk. Vi skal tørre å stå i det, tørre å kjenne på det. 

– Jeg har holdt mange foredrag om sorg, håp og motivasjon over flere år, og det er ingen lik reaksjon på sorg. Det er mange nyanser, mange ulike måter å kjenne og oppleve sorgen på, og alt er like rett.  

Audun presiserer at opplevelsen av sorg ikke trenger å være knyttet til tap av noen, slik det var for han. Det kan òg være en endring i livssituasjonen. 

– Når barn får ny lærer eller må bytte skole, ser vi ofte tydelige sorgreaksjoner. Noen får vondt i magen, andre opplever humørsvingninger eller sover dårlig. Dette er helt naturlige reaksjoner og en form for sorg vi må bli flinkere til å anerkjenne. Å kjenne på slike følelser er trygt, og det er viktig de blir møtt med forståelse og omsorg. 

Som hjelper, altså psykiatrisk sykepleier eller sorgstøtte, mener han sin egen erfaring er nyttig. Han tror vi møter sorgen bedre hvis vi tør å kjenne på den selv. Det kan bidra til at andre forstår og bedre setter ord på sin egen sorg.  

– I sorgterapi er relasjonen til den jeg skal hjelpe det viktigste. Det handler både om mitt faglige ståsted og om det jeg har opplevd. At jeg er kommet langt nok i min prosess til å være trygg nok på å dele mine erfaringer. Og samtidig trygg nok til å ha en profesjonell distanse. 

– Den erfaringen jeg har, som jeg selvfølgelig helst skulle vært foruten, er verdifull. Det å kunne dele og hjelpe andre til tross for det jeg har vært igjennom, det oppleves svært meningsfullt.  

Enormt behov for å dele  

Det er nesten skummelt hvor mye folk deler med Audun etter et foredrag eller etter å ha lest boken hans. Mange har et enormt behov for noen å dele sitt tap med. Mange føler også en trygghet i det at jeg har opplevd det verste, forklarer Audun.  

– Finner alle tilbake til håpet? En vei ut av sorgen? 

– Jeg tror det. Men det er selvfølgelig mennesker rundt oss i samfunnet som er ekstra sårbare. For eksempel om man har dårlig helse eller økonomi, mangler nettverk eller har en avhengighet. Da kan man også være ekstra sårbar for livets utfordringer. 

– Dette kan jeg en del om i forhold til de psykisk syke jeg har jobbet med. Vi kan ikke begynne å behandle en lidelse før det grunnleggende er på plass. For da vil alle disse usikkerhetsmomentene ta så mye energi, fokus og tankekapasitet. Slik er det også med sorgen.  

Hør Audun fortelle om sorgarbeid:

– Har alle egentlig samme nullpunkt for å bearbeide sorg? 

– De som har en iboende trygghet, og som har opplevd trygghet som barn, er også tryggere og står sterkere når de selv opplever sorg som voksen. I motsatt fall er man derimot mer sårbar for stress og kriser.  

– Om barn ikke har kunnet vise følelser i oppveksten, da blir det også et større kaos innvendig når man blir voksen. Sorg er én ting, men glede et annet eksempel. Barn som ikke har opplevd glede, trygghet og nærhet vil også kunne ha vanskeligheter med dette i voksen alder. 

– Har din yrkeserfaring hjulpet deg i din egen sorg? 

– Nei. Det er viktig å si at når jeg ble rammet av krisen, så hjalp det ikke at jeg var psykiatrisk sykepleier. Ikke i det hele tatt. Da måtte jeg ha noen rundt meg. Jeg ble pasient selv og trengte hjelp. 

– Sorggruppe? Ikke snakk om, det var ikke det riktige for meg. Fysisk aktivitet ble min terapi. Først var det definitivt en flukt fra situasjonen. Men så oppdaget jeg at det hjalp å være fysisk. Jeg måtte ut og trene, sykle, løpe og svømme for å kjenne at jeg levde. 

Tro og håp  

– Kan en tro være til hjelp i sorgen? Er det lettere å finne håpet da? 

– Det er veldig mye innen religion og innen kristendommen som handler om håp. Men man trenger ikke være religiøs for å håpe.  

– Håpet er veldig sterkt. Og jeg tror at hvis man klarer å få fram håpet i noen, så trenger det ikke være langvarig. Det kan være bare her og nå. Bare et lite glimt av håp om at den neste timen skal bli bedre. Hvis du håper det, da har du tro på at noe kan endre seg. 

– Er himmelriket en trøst?  

– Jeg er ikke troende, så jeg kan ikke sette meg inn i det perspektivet, at jeg skal møte Karine igjen i himmelen. For da går jeg jo og venter på at jeg selv skal dø.  

– Da føler jeg at jeg bevisst velger å ta vekk alt det fine som skal skje før den tid. For det er her og nå man må leve. Jeg har mye mer å leve for enn å dø for. Det har vært en viktig erkjennelse for meg. 

Audun tenker seg litt om. 

– Men hvis man har tro på himmelriket, så kan det jo selvfølgelig være en trøst i det. 

– Blir man noen gang ferdig med sorgen? 

– Nei. Sorgen blir med meg uansett. Det er en del av meg.  

– Det tar lengre tid mellom hver gang sorgen slår meg over ende. Den slår meg heldigvis ikke med samme intensitet eller styrke som før. Men den kan likevel komme. Og når den kommer, da kommer den i form av savn, et minne eller en merkedag. 

Motstand og førstehjelp 

Auduns viktigste budskap til de som fortsatt står i den tyngste sorgen, er at de ikke må stå alene i den. De må våge å strekke ut en hånd om at de trenger noen å snakke med. Det finnes terapeuter og sorggrupper, eller de kan snakke med venner og familie. 

– Og de rundt må ikke trekke seg unna. De må være bautaene man trenger. De må stå støtt med deg, tross motstand. Ikke spør «skal vi finne på noe en dag?». Si heller «i morgen kommer jeg med middag til deg». Det er førstehjelpen man trenger. 

 – Samfunnet må bli rausere og utvide forståelsen av omsorg. For alle vil oppleve sorg en eller annen gang i livet – men uansett hvor tungt det blir, finnes det alltid håp, avslutter Audun. 

Publisert i Magasinet BY 03/2025.
Foto: Torstein Ihle. Video: Elisabeth Rodrigues.