Måltidene gir en følelse av normalitet

For Jarle, som nå har vært rusfri i over to år, betyr det å ha et sted å gå til alt. Særlig det å ha rutiner rundt måltider og noen å dele dem med.

– Det er helt greit å være her. I forhold til hva jeg har gjort tidligere i livet, sier Jarle Pettersen (57) med glimt i øyet.

Han rusler rundt i Kirkens Bymisjons verksted I jobb, Fredrikstad. Plukker møysommelig noen trebiter fra en kasse på gulvet og legger dem på den store trebenken. I en kasse ved siden av ham ligger mange ferdige såpeskåler som skal selges i nettbutikken til Kirkens Bymisjon.

Med et godt grep om spikerpistolen sørger Jarle for at enda en såpeskål blir ferdig.

På en dag skal Jarle og de andre arbeiderne kunne lage 80–100 såpeskåler her på verkstedet.

– Betyr alt

Som 21-åring prøvde han amfetamin for første gang. Siden ruset han seg omtrent hver dag.

Jarle leter fram mobilen fra lomma, viser fram skjermen: 762 dager, står det. Så lenge har han vært rusfri.

1. mars i år kom han til Kirkens Bymisjons verksted. Her snekrer han brødfjøler og såpeskåler, og limer sammen og pusser en gammel speilramme. For å nevne noe. Hver dag.

Etter lang tids rusbruk, har Jarle nå vært rusfri i over to år.

– Hvordan er det å ha et sted å gå til på dagtid?

– Det betyr alt, sier Jarle tydelig.

– Kravet er at jeg skal være her rusfri klokken 08.30 om morgenen. Men om jeg kjenner at jeg ikke orker å jobbe en dag, så går det greit. Slikt kan du ikke gjøre i en vanlig jobb, for da har du ikke jobb lenger. Men her går det fint. Vi har greie sjefer, og det liker jeg.

Måltidet gjør hverdagen bedre

Matlukt siver inn i verkstedet. Frivillige Hege Elisabeth Jensen (53) steker kylling. Hun har vært her siden klokken seks om morgenen, slik at arbeiderne skulle få havregrøt til frokost.

Tidligere jobbet hun bare ved Kirkens Bymisjons kafé i sentrum av byen, men på et tidspunkt spurte hun om å få jobbe mest hos verkstedet.

Alle vi møter i Fredrikstad denne dagen er fulle av lovord om Hege.

– Jeg hadde lyst til å lage mat til de som er på jobb og som kanskje har et lite nettverk. Det ble mitt prosjekt, forteller hun.

Hun er overbevist om at de faste, næringsrike måltidene gjør hverdagen bedre for arbeiderne.

– Det er morsomt å se utviklingen, bare på få år. Når de får varmmat her, blir det mer sosialt å sitte og spise sammen. Det skaper en trygghet. Og så får de snakket om arbeidsdagen, dele historier, tanker og følelser. Mange av oss tar kanskje dette for gitt, men det er kjempeviktig.

Fra kjøkkenet i enden av rommet, ser Hege ned på langbordet der arbeiderne spiser. Hver gang en ny kommer inn, øser hun opp en ny porsjon.

Hver dag ordner Hege frokost, varm lunsj og middag til arbeiderne på verkstedet.

Så setter hun seg ved siden av Jarle.

Måltidene gir en følelse av normalitet, mener han.

– Vi snakker om dagen vår, som man gjør i en vanlig familie. Rutiner kan høres kjedelig ut, men det er veldig viktig.

– Handler om å bli sett

Thomas Olsen, arbeidsveileder på snekkerverkstedet, kommer ruslende inn døren.

– Skal du ha mat, spør Hege.

– Ja, takk, svarer han.

Hege reiser seg for å servere, selv hun fremdeles spiser. Da kommer det kjapt fra Thomas: Sitt!

– Jeg er ikke hunden din, spøker Hege.

– Nei, men du er ikke tjeneren min heller, får hun til svar.

Rundt bordet er det stor takhøyde. Det liker både Hege, ansatte og arbeiderne. Alle kan dele sine erfaringer, og det inspirerer resten av gjengen.

– Det handler om å bli sett. Den omtanken er så viktig, mener Hege.

Et springbrett

Tilbake i verkstedet står Jarle og Thomas og ser på en massiv, forgylt speilramme. Etter at den ramlet i gulvet hjemme hos eieren, gikk deler av rammen i tusen knas.

– Mange hadde nok kastet den, men det var veldig viktig for dem å fikse den. Så er jeg dum nok til å si ja, og da er det Jarle som må gjøre jobben, sier Thomas og ler.

Det tok en stund før de fant ut hvilke biter som passet hvor. Han puster dypt.

– Det er en tålmodighetsprøve, sier Jarle.

Han tar litt og litt gips på fingeren og stryker forsiktig over sprekkene i rammen. Så pusser han.

– Men det blir jo fint å se det helt ferdig til slutt.