En utstoppet hai. En bakebolle. En vev som bestemoren brukte.  

Else Kåss Furuseth ramser opp alt hun ikke greier å kvitte seg med.  

– Jeg har et herbarium som mamma lagde på 1950-tallet.  

Hun sukker. 

– Det må jo kastes. Men jeg klarer det ikke. 

Tidligere har komikeren sagt at sorg er som en Bergans-sekk. Etter hvert minker den og blir til en Fjellreven-sekk, stadig lettere å bære med seg.  

– Det er et fint bilde, men sannheten er jo at det er gryterett. Noen ganger er jeg kjempe­lei meg, andre ganger ikke i det hele tatt.  

Med hjartet på rette staden 

Else er et kjent fjes for de fleste. Hun har vært med i utallige tv-programmer, både som deltaker og programleder. Det har vært mange stunts opp gjennom årene – og mange reaksjoner.  

– Er det noe du angrer på?  

– Ja, masse!  

Latteren runger i rommet.  

– Ikke på én spesiell ting, kanskje. Men av og til ser jeg tilbake og tenker: hvorfor gjorde jeg det?  

Hun har en raus far, forteller hun.  

– Jeg tror han tenker: la henne holde på, så lenge intensjonen er god.  

Else tar imot oss på kontoret til Ensomhetspartiet, i et rosa murhus i Gamlebyen i Oslo. Inne er det ballonger og sommerfugler på veggene, julelenker og glitter rundt døra. 

– Vil du ha kaffe, spør hun idet hun reiser seg og går mot kjøkkenet. 

Samtalen fortsetter på avstand mens hun finner fram kopper og boller. Denne morgenen tok komikeren 5-toget til Oslo, hun kjenner at pendlingen allerede tar på.  

– Jeg later som at det ikke er et problem, men det er kjempelangt, sier hun og setter seg.  

Betent og konfliktfylt 

Ensomhetspartiet ble stiftet i fjor, av Else og faren. Øverst på nettsiden til partiet ligger et barndomsbilde av Else og hennes mor, bror og søster. På bildet står det: Sammen er vi mindre alene.  

– Du og din familie har jo i mange år snakket­ om tema som … 

– Skal dere snart holde kjeft, liksom, avbryter Else, med glimt i øyet.  

– … som mange synes er vanskelige å snakke om. Tema som er tabu og skambelagt. Hvorfor velger du den politiske veien nå? 

– Det er ingen tvil om at vi er et under­bemannet og underfinansiert parti. Og det er ingen tvil om at det å lage et parti gjør mange ting vanskeligere. For med en gang noe er politikk, er det betent og konfliktfylt.  

Men tematikken hun vil løfte fram – ensom­het, utenforskap, psykisk helse – er jo vanskelig, mener hun.  

– Partiet er et forsøk på å belyse at ensomhet faller mellom alle stoler. Vi vil rette oppmerksomheten mot det, og prøve å tvinge de andre partiene til å ta det mer på alvor.  

Drar hverandre opp 

Da Else var elleve år, tok moren sitt eget liv. Moren ville ikke at noen utenom familien skulle vite at hun slet med psykisk sykdom.  

– Er din åpenhet en slags motreaksjon? 

– Ja, det tror jeg. Jeg har sagt før at jeg tror mamma hadde levd lenger om hun ikke hadde vært så hemmelighetsfull, men pappa mener det er en forenkling.  

I årene etter at moren døde, prøvde faren å forklare det som skjedde til alle som spurte.  

– Så jeg hermer etter ham, sier Else.  

Hun kaller Ensomhetspartiet «et gammelt familieengasjement», der kjernen er henne, faren og søsteren. Storebroren mistet hun i 2009, også han til selvmord.  

– Dere virker ganske nære, i familien din. Sorg kan vel binde folk sammen, men også skape avstand? 

– Jeg tror det er ganske vanlig at man havner­ i konflikter fordi man sørger feil. Eller sørger for lenge.  

Hun og søsteren bytter litt på. Når den ene er mer lei seg, er den andre blidere. Slik drar de hverandre opp.  

Blaff av lykke 

For Else er begravelseshumor, som hun kaller det, noe av det beste som kan skje. Da broren døde, hadde hun nettopp begynt å lage TV-programmet «Torsdag kveld fra Nydalen».  

– Søsteren min sa at han tok livet sitt fordi det var så dårlig, sier Else og ler høyt.  

– Uverdig at jeg babla på TV-en, liksom­. «Nei, nå går jeg og henter tauet», sier hun innimellom latteren.  

Et blaff av lykke i sorgen, kaller hun det. Idet trikken dundrer forbi utenfor, tørker hun noen gledestårer fra øyekroken.  

Da de planla begravelsen til broren, sa søsteren til Else at det var viktig å strekke hendene opp mot taket når man bar kista etter selvmord. Den døde skulle opp mot himmelen, få tilgivelse fra Gud.  

Else tenkte ikke over at begravelsen var 1. april.  

– Så da jeg skulle bære kista, tok jeg i for å løfte det som kjentes som verdens tyngste kettlebell. Og da så søsteren min på meg og mima «aprilsnarr».  

Else ler hjertelig.  

– Det er jo sykt gøy. Det gjør ikke situasjonen noe verre, da. Jeg glemte at broderen var død et lite øyeblikk.  

Ikke helt politiker 

Etter at Else fortalte om familiens tragedier i forestillingen Kondolerer, med premiere i 2011, har mange tatt kontakt for å fortelle sine egne historier. De fleste handler om savn.  

– Noen mener at vi ikke snakker nok om døden i dag. Hva tenker du om det? 

– Litt av og på, må jeg innrømme. Jeg leter­ veldig etter begeistring, på alle mulige måter­. Henger opp rare ting her inne for å finne liv, sier hun og ser seg rundt i rommet.  

Rosa, glitrende banner pryder alle dørkarmer. Grønne sommerfugler og blomster henger oppunder taket.  

– Jeg personlig har snakket mye om døden, fordi jeg snakker så mye med folk som sier at de vil dø.  

Hun tenker seg litt om.  

– Så jeg synes det er veldig deilig å spise lunsj med noen som ikke vil dø, hvis det er lov å si.  

– Det kan bli litt mye? 

– Ja, sier hun mens hun ler.  

– Du ser, jeg er ikke helt politiker ennå. Men man må prøve å være ærlig også.  

Ensomt å være pårørende 

Else får en telefon hun må svare på. Etter­middagen må planlegges, hun skal til Ullevål for å se en fotballkamp. I tillegg burde hun finne tid til å gifte seg, få det juridiske på plass. Samtidig som hun er partileder i sin første valgkamp.  

– Du virker å være en ganske travel person­ med stort nettverk. Men har du kjent på ensomhet­ selv? 

– Ja. Som i den «skal det aldri gå over»-følelsen, da broren min var syk. Han var syk i mange år. Og det var hemmelig. Ikke i fami­lien, men det var ikke noe som ble snakket om ellers.  

Som moren, ville ikke broren at noen skulle vite.  

– Jeg tror det var fordi han ikke ville være til bry. Og fordi han hadde lyst til å være frisk. Han var veldig kunnskapsrik, han hadde sikkert svart bedre enn meg på alle disse spørs­målene. Han var ikke prototypen på den syke.  

– Hvordan opplevde du den ensomheten? 

– Som frykt. Det var et løp for å holde han i live, og jeg var redd for at han skulle dø. Det var ensomt, innad i familien.  

Hun sov lite, og var veldig opptatt av å skape stemning og muntre opp andre.  

– Jeg var naziblid, sier hun og lager en smilende­ grimase, før hun legger til: 

– Prøvde å slukke en brann som ikke var mulig å slukke.  

Dødsbo til Sandefjord 

Hun har brukt mye tid på å være bekymra. Om hun bare tenkte på det verste som kunne skje, så ville det ikke skje – da hadde hun gjort jobben sin. Men så hjalp det jo ikke, for det verste skjedde likevel.  

 – Så nå prøver jeg å tenke motsatt, hvis du skjønner. Tenker på det beste som kan skje. Det kan jo gå bra.  

Nå har hun flyttet til Sandefjord, etter mange år i Oslo. I flyttelasset er det med en utstoppet hai som broren eide, en bakebolle hun har etter moren, og «mye vevgreier» etter­ bestemoren. I tillegg til gamle møbler og klær som er for små.  

– Det er flaut at andre skal se det, men jeg klarer ikke å kaste det. Det er en måte å holde dem i live på.  

Hun flytter for å bo sammen med mannen i sitt liv. Med ham er det enklere å takle vanskelige ting.  

– Det gjør at jeg dukker mindre ned i grums. Han er veldig opptatt av å ha det bra, forteller hun.  

– Hvis ikke hadde jeg kanskje sortert i de herbariene til mamma fortsatt. 

Publisert i Magasinet BY 03/2025.
Foto: Torstein Ihle.