Kim-René ser deg i øynene med hodet høyt. Han ser liksom stolt ut. Som at han er i ro i hvem han er. Men det har ikke alltid vært sånn. 

– Jeg tror nok jeg har vært det samme mennesket hele veien. Det eneste er at jeg har åpnet opp litt mer, turt å vise litt mer av meg selv, gi litt mer av meg selv. Ikke være han som sitter stille i et hjørne. Ikke at jeg noen gang har vært stille – jeg har alltid gjort et stort vesen av meg. Forteller Kim-René og ler.  

– Men Kirkens Bymisjon har gjort meg mer ærlig. Jeg er ikke redd for å fortelle hva jeg har vært igjennom. Jeg luker ut mennesker som ikke aksepterer meg for den jeg er og har vært. Jeg har min forhistorie, men det ligger i ordet – for-historie. Vi gjør alle feil, det er ingenting å være flau over. Du får ikke gjort noe med det du har gjort likevel, men du kan gjøre noe med fremtiden. 

For som alle oss andre, så har Kim-René en historie. 

– For nesten 9 år siden sluttet jeg med daglig røyking av cannabis, og det var det siste innenfor de rusmidlene jeg sluttet med. Jeg har vært mye her nede i Vågsbotn. Det var en stund jeg ikke hadde noen penger, men mye stolthet og ikke ville spørre om hjelp. Så da gikk jeg mye nede her, faktisk i rommet vi sitter nå, i kapellet (hos Kirkens Bymisjon). Da hadde vi matutlevering to dager i uken, så da var jeg her og hentet matpose og sto i en lang, lang kø for å hente mat. 

Et tøft liv på gata 

– Første gang jeg møtte Kirkens Bymisjon var her nede på Korskirken da jeg skulle innom og hente mat den første gangen. Jeg var veldig nervøs, visste ikke hvordan dette fungerte og hvordan det vil være å være her. Jeg så på det som et lite nederlag, egentlig, for det var litt flaut. Man vil jo helst klare seg selv gjennom dagene.  

Da var det frivillige som jobbet her, primært. Den første gangen jeg sto her, stilte vi oss i kø, og så fikk vi utlevert noen sånne små kort med fra ett til 200. Hvilket nummer du hadde avgjorde når du fikk komme inn og hente mat. Jeg husker det var rart da jeg kom tilbake neste uke – en av de som hadde fått et høyt nummer sist, fikk et lavt denne gangen, og motsatt. Det viste seg at det var tilfeldig trekning av numre. Det ble et skikkelig bikkjeslagsmål mellom noen i køen, han mest aggressive trakk kniv, og jeg tenkte «vil jeg virkelig være her»? Jeg er veldig glad for at jeg sto løpet ut. 

Katt, cannabis og dataspill 

Å ha noen å prate med var viktig. På den tiden satt jeg innelukket for meg selv, og det var kun meg og katten. Jeg satt stort sett hele døgnet og bare spilte dataspill og røykte cannabis. Og jeg gjorde ingenting. Jeg ville ikke prate om det med noen, så jeg pratet med de jeg satt og spilte med – min lillebror og en og annen i familien – men ikke noen jeg kunne fortelle ting til. Det tok litt tid før jeg begynte å åpne meg.  

Bare det å ha noen som ikke nødvendigvis kjenner deg å snakke med…. Du kan hvert fall åpne deg littegrann mer og ha en normal samtale. Det er undervurdert, egentlig, hvor viktig det kan være, bare å ha noen å prate med løst og ledig. En kaffekopp og en prat er det beste du kan få. Eller suppe, sånn som vi har i dag. 

Et måltid er mer enn bare mat 

For mat er viktig for Kim-René. På et tidspunkt tok han kokkeutdanning, men fullførte aldri. Det har likevel blitt mye matlaging i jobbene han har hatt; 

– Jeg har gått kokkeskolen, men det heter vel egentlig å være kokkekyndig, siden jeg tok aldri fagbrevet. Jeg jobbet egentlig ikke noe særlig med det før jeg havnet i Sjøforsvaret igjen, der jeg havnet på kjøkkenet siden jeg hadde gått skolen. Jeg vil vel egentlig kalle meg en institusjonskokk.  

– Jeg har jobbet i litt forskjellige kantiner og den typen plasser og har alltid hatt en forkjærlighet for mat. Jeg har alltid vært glad i å lage mat, både med min mor, med min bestemor og med venner – sjekke ut nye oppskrifter og sånne ting. 

– Det var noe helt annet å jobbe for Kirkens Bymisjon som kokkekyndig – å lage supper eller gryteretter og den typen ting, for det var primært bare to timer matlaging, og så sitte og spise lunsj sammen, preke skit og så ferdig. Jeg pleide å gå rundt og si at jeg ikke jobbet som kokk. Jeg lagde bare middag til en større vennegjeng. For det var egentlig det vi gjorde. 

For Kim-René har vært på begge sider av kjøkkenet og vet godt hvor mye mer et måltid er enn bare maten du serverer. Det handler om de enkleste tingene, men som allikevel er noe av det viktigste, nemlig felleskap. 

–Sitter du alene, blir mat bare drivstoff, men sitter du med noen, så blir det mer enn bare drivstoff. Det blir sjelemat.