Når Oslo er soverommet ditt

Bli med en tur i Oslos vintergater

Det striregner, men Caroline og Raymond er godt påkledd og vant til å være ute i kulde, snø og regn. I sekken ligger det pakker med sprøytenåler, sølvpapir og annet brukerutstyr. I lomma er det en boks med gavekort.

– Det er en måte å invitere de inn. Vi går dit de er, og deler ut gratis måltidsbonger.

Dette er Kirkens Bymisjons oppsøkende team, en del av kafeen Møtestedet som er godt kjent i rusmiljøet i hovedstaden. For svært mange er det et varmt rom med et varmt måltid – og ansatte som kjenner de på fornavn.

Men rusmiljøet er stort, og det kommer stadig nye. Da er det viktig at de får vite at det er et tilbud i byen der de kan kjøpe seg mat og en kopp kaffe, uansett hvor lite penger de har.

Møtestedet ligger i Tollbugata, et steinkast unna Oslo Børs, og første stopp er ved den nye “plata”, området foran kjøpesenteret Gunerius på Grønland. For selv om det bare tar noen minutter å gå bort, er avstanden likevel lang for mange som har en tøff arbeidsdag på gata.

– Vi ser ofte at avstanden blir hemmende for mange i dette miljøet. Da er det viktig at vi kommer dit de er og sørger for at de vet om tilbudet vårt. Og middagsbongene er en måte å gi de en grunn til å ta turen bort og komme inn i varmen, forklarer Caroline.

Etter å ha hilst på et par kjenninger på veien bort ankommer vi første stopp, et område i Storgata tvers over inngangen til Gunerius som de fleste av byens løse fugler nå har som fast møteplass. Her selges det dop åpenlyst, konflikter blusser fort opp og forbipasserende haster forbi.

Ingen andre står stille her. Alle vil være et annet sted.

– Når vi kommer frem står vi alltid i ti minutter og ser an fra andre siden av gata. Lodder stemningen og ser hvem som er der i dag, forteller Raymond. Det er en liten gruppe personer fra rusmiljøet som henger på andre siden av gaten. En Securitas vakt står bak dem. Det er kaldt og guffent.

– Vi står aldri med ryggen mot sykkelstativet der, vi skal alltid ha en fluktmulighet. Om noen av oss sier «nå går vi» så går vi alle samtidig. Umiddelbart.

Det er helt klart at Raymond og Caroline er vant til å lese stemningen, vurdere signaler og ta grep fort. Men for det aller meste er dette helt unødvendig. Rusmiljøet er godt kjent med Kirkens Bymisjon sine ansatte og de som kommer bort for å få noe gratis brukerutstyr eller bare for å hilse på vet godt hvem de er.

De har tillit. Kanskje det viktigste av alt for å nå frem til en av de mest marginaliserte av grupper i gatene våre.

Vi går videre mot Kulturkirken Jakob og parken på baksiden hvor svært mange oppholder seg for å skyte heroin. Sprøytespisser ligger overalt. Til siden for parken ligger “eventyrbrua” og under den er det et lite mørkt rom som ofte huser rusavhengige.

– Her føler man seg ikke trygg. Det er noe med den mørke plassen som oppleves mer truende. Men jeg har aldri faktisk opplevd noe ubehagelig her, forteller Caroline.

– Nei, faktisk har jeg hatt noen skikkelig fine samtaler med folk akkurat der, fortsetter Raymond. Men i dag er det ingen der, isen ligger som en glatt duk nedover bakken og vi bestemmer oss for å oppsøke en parkeringsplass i nærheten der det er kjent at mange oppholder seg.

I et hjørne bak varebiler og snøhauger sitter en enslig mann, med langt grått hår og normale klær. En kar du ikke ville snudd deg etter på butikken.

Men med beina i kryss og en liten metallkopp han varmer med en lighter er det tydelig at han har andre grunner for å være her enn de som henter bilene sine.

– Har du alt du trenger? Spør Raymond.

– Ja det går fint, sier han uten å løfte hodet.

– Ha en fin dag da, sier Caroline.

– Dere og, kommer svaret mens han balanserer det bittelille metallredskapet med dagens skudd på et nesten umulig vis mot kneet.

Det hele er så dagligdags og normalt at det er nesten vanskelig å ta innover seg hva som egentlig skjer. Dagen hans er så ulik min, ser så kald og vond ut. Et evig jag etter penger og heroin. Bare for å klare seg gjennom dagen. At det kommer et par han gjenkjenner, som bare lurer på om han har det OK, det betyr nok mye.

Mer enn jeg kan forstå.

Hvem er det som ikke har tak over hodet i dagens Norge?

– Nitti prosent av alle som oppholder seg på «plata» har nok et sted de kan sove. Det kan være hos kompiser, eller et kommunalt tilbud med en standard som de færreste av oss ville akseptert. Så har du en del som trenger mye oppfølging i tillegg til et sted å bo, ofte er det en kombinasjon med rus og psykisk uhelse. Her er det en del som ikke får det tilbudet de trenger, og noen av dem lever på gata. Ellers er mange av dem som sover ute fattige EU-migranter som ikke får tilgang til kommunale tilbud, forklarer Raymond.

– Jeg husker særlig en kar som sov under Vaterlandsbrua. Vi prøvde mange ganger å få kontakt med han. Uteseksjonen ble kalt inn og til slutt måtte kommunelegen kobles inn i saken, som beslutta at han hadde «samtykkekompetanse». Det er fortvilende å se at folk ikke får den hjelpa de trenger

– Enkelte kjører seg selv til grunne uten at noen klarer å forhindre det rett og slett. De ønsker det jo selvsagt ikke, men tiltaksapparatet i dag klarer ikke å stoppe det.

Det lille ekstra

Tilbake på Møtestedet står det en bukett med blomster på benken som kom på døra med bud. Det stod ingen avsender, så ingen vet hvem som har betalt for den, utover at det er en av gjestene på kaféen.

I dag står den der som et bevis på at det nytter. Praten mellom bordene, de ansatte og de frivillige – det sosialfaglige.

Det gjør en stor forskjell.