– Seksuelle og reproduktive rettigheter for kvinner globalt har blitt mer og mer innsnevret, minner jordmor Marit Stene Severinsen om på den internasjonale kvinnedagen.

Hun er koordinerende jordmor ved Helsesenteret for papirløse migranter, som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Høy forekomst av uønsket graviditet, manglende tilgang til prevensjon og høyere risiko for dødfødsel er noen av erfaringene de ser. I tillegg behandler de mange kroniske sykdommer, som diabetes og høyt blodtrykk.

Virksomhetsleder Linnea Näsholm utdyper:

– Vi møter en gruppe som er særlig utsatt. Disse situasjonene kan ha fulgt dem over tid, og er fortsatt gjeldene i livene de lever her i Norge. Vi ser konsekvensene av tidligere dårlige erfaringer og traumer, og av at de lenge kan ha hatt lite tilgang til helsehjelp, sier hun.

Se video og hør Linnea fortelle mer om arbeidet de gjør lenger ned i saken.

– Vi er opptatt av å se kvinnene og de problemene de kommer med. Vi prøver å hjelpe med det de trenger – der de er. Noen kan ha levd trygge, forutsigbare liv, mens andre absolutt ikke har hatt trygghet noen gang i livet sitt, forteller kollega Suzanna Skogen, koordinator for psykisk helse.

Som et fastlegekontor

Inn en liten bakgård på Tøyen i Oslo finner vi helsesenteret. Siden 2009 har dette vært et helsetilbud til mennesker uten oppholdstillatelse i Norge. Det kan være personer som har fått avslag på asylsøknad, og personer som av ulike grunner enten har mistet oppholdstillatelse eller ikke er registrert i det norske systemet. I tillegg brukes helsesenteret av tilreisende EØS-borgere uten D-nummer eller helsetrygdekort.

Felles for pasientgruppen er at de har begrensede helserettigheter og tilgang til helsetjenester.

– Vi er som et fastlegekontor, men pluss mye mer. Også er vi jo tuftet på frivillighet. I dag er det både frivillig tannlege, psykolog og fysioterapeut til stede, forteller jordmor Marit.

Marit, Linnea og Suzanne er tre av syv ansatte, fordelt på fem årsverk. I tillegg engasjerte 127 frivillige seg ved helsesenteret i 2025, inkludert alt fra bioingeniører, sosionomer, miljøarbeidere og tolker.

Helsesenteret, som i fjor registrerte 521 pasienter bare i Oslo, har som mål å bli overflødig, ved at papirløse migranter får rett og tilgang til helsehjelp og medisiner i det ordinære helsevesenet. Derfor er en viktig del av arbeidet å belyse helsesituasjonen til pasientgruppen og påvirkningsarbeid for å bedre tilgangen til helsetjenester.

– Vi tar imot de som ikke har rett eller tilgang på helsehjelp andre plasser. Det hadde nok vært ekstremt variert hva de møtte og hvem, hvis vi ikke eksisterte. Enten blir de slått ring om, eller så vet ikke det ordinære helsevesenet hva de skal gjøre med denne pasientgruppen. Jeg opplever at det ligger i disse ytterkantene, særlig når det gjelder hvem som skal betale for deres behandling, sier Suzanne.

Tillit og takknemlighet

– Dette er en pasientgruppe som har begrensede rettigheter i velferdsstaten. De får for eksempel ikke arbeidstillatelse eller sosiale ytelser i Nav. De står uten rett på fastlege og det eksisterer ikke noen refusjonsordning knyttet til helsehjelpen for denne gruppen, skyter virksomhetsleder Linnea inn.

– Da blir de fullt betalende, og det har de færreste råd til. I tillegg er ofte språk og tillit til myndighetene en barriere, sier hun.

– Vi opplever en ekstrem, nesten ubehagelig takknemlighet, ifølge brukerundersøkelser blant de som benytter helsesenteret, forklarer Linnea.

– Vi ser at mange har høy tillit til oss. Vi er også opptatt av å være det humanitære rommet, som ser, hører, tror på og ikke dømmer folk. Vi prøver å ha et helhetlig blikk på helse, sier hun.

Samtidig understreker kollega Suzanne at de ikke får tillit automatisk av den grunn.

– Vi er også opptatt av å være ærlige og å ikke gi noen falske forhåpninger. Det skaper også tillit. Vi sier klart hva vi kan og ikke kan gjøre for dem, og vi har flinke frivillige som er opptatt av å ta godt imot særlig nye pasienter, sier hun.

Økt livskvalitet

Men primært er det et helsetilbud. Selv om livet er vanskelig, blir det ikke nødvendigvis enklere av å komme hit, forklarer jordmor Marit. Helsesenteret kan for eksempel ikke løse boligsituasjonen, men de kan kanskje styrke ivaretagelsen av egen helse.

– De som kommer hit har lidelser, plager eller en somatisk helse som gjør at vi kan hjelpe dem. Enten de trenger behandling, medisiner eller oppfølging, sier Marit.

Dermed kan helsesenteret bidra til mindre lidelser og smerter, og økt livskvalitet. Noen ganger kan de også avdekke nye plager og underliggende sykdommer.

– For eksempel endometriose eller andre skjulte kvinnelidelser, plager grunnet overgangsalder eller behov for tilgang til prevensjon mot uønsket graviditet, forklarer jordmoren.

Hun forteller om pasienter i mange ulike livssituasjoner.

– Vi møter kvinner som ikke alltid kan bestemme selv når de ønsker å ha sex eller ønsker å bli gravide. Og kvinner som er omskåret. Flere her enn det jeg møter ellers, forklarer Marit, som også er jordmor på Rikshospitalet.

Helsesenteret ser også at det kan være lav eller ulik helsekompetanse blant pasientgruppen.

– Å forstå seg på egen kropp, viktigheten av ivaretagelse og egenomsorg, kan være vanskelig i den situasjonen de står i. Vi møter også pasienter som er analfabeter, som jeg tror er ganske sjelden at man møter ellers i samfunnet. Det kan for eksempel gjøre at noen ikke tar medisiner riktig, sier Marit.

– Likevel er kvinnene vi møter her ekstremt sterke som klarer å holde ut i så mange år. Noen ganger i et helt voksenliv, påpeker hun.

Et liv satt på vent

Virksomhetsleder Linnea forteller at pasientgruppens oppholdssituasjon også preger mange dimensjoner av livet.

På den ene siden handler det om fattigdom og levekår, og på den andre siden handler det om en juridisk status som gjør at noen kan være redde for å bevege seg fritt.

– Mange har et begrenset sosialt liv fordi de er redde for å fortelle om sin situasjon. Med et liv i limbo som er satt på vent er det vanskelig å se bak, framover eller knapt nok her og nå. Det er skadelig for de som er lengeværende i en slik situasjon, sier Linnea.

Som koordinator for psykisk helse erfarer Suzanne at en lang ventetid kan gi symptomer på belastning: Angst, depresjon og stressrelaterte plager. Mange venter på å registrere seg i landet eller på familiegjenforening, og mange lever med en uavklart oppholdssituasjon uten særlig rettigheter over lang tid. Det kan være vanskelig å plukke opp ellers i samfunnet, mener hun.

– Mye er situasjonsbetinget. Det er ikke nødvendigvis et psykisk helseproblem, men en belastning, en traumatisk belastning. Vi har mange pasienter som ikke ville hatt disse diagnosene om det hadde vært enklere å gjøre noe med livssituasjonen og forholdene rundt.

– Jeg er opptatt av å ivareta de som kommer hit. De kommer hit fordi vi er et helsesenter for dem. Da er det viktig at vi møter dem som mennesker, uavhengig av hvilken rettslig status de har. Vi tar dem på alvor og er opptatt av at de skal få støtte til det de trenger for å ivareta helse og eget liv, forklarer Suzanne.

Det er vanskelig å forstå hvordan utenforskapet påvirker folks liv. Ventetiden setter folk i en veldig spesiell situasjon, og det er vanskelig også for venner og nettverk å se omfanget av dette.

– Det gjør noe med maktbalansen i relasjoner med andre mennesker, særlig for kvinner, sier Suzanne.

For eksempel ved vold i nære relasjoner.

– De kan jo oppsøke krisesenter og få et tilbud der, men hva skjer etterpå? De har ikke mulighet til egen bolig grunnet manglende inntekt. Vi sitter her og hører de fortelle, og vi prøver å være tilgjengelige, men så er det ikke alltid vi kan gjøre noe på grunn av manglende rettigheter. Det er kjempevanskelig, forklarer også Marit.

– Mange har ikke noe alternativ, foruten å returnere til hjemlandet. Men det er sjelden et reelt alternativ da det er en grunn til at de oppholder seg her og holder ut. Det er jo ingen som velger å leve slik over lang tid uten en god grunn, understreker Suzanne.

Seks ganger høyere risiko for død

Også gravide kvinner er særlig utsatt. De kommer senere til svangerskapskontroller, og de skårer dårligere på helse, selv om de har rett til oppfølging fra helsestasjon i forbindelse med svangerskapet når de oppholder seg i Norge.

– I slike situasjoner prøver vi å sikre at ting ikke glipper. Hvis det kommer en gravid kvinne hit sørger vi for at hun kommer i kontakt med helsestasjon. Særlig siden forskning viser at det er høyere forekomst av uønskede hendelser i denne pasientgruppen, sier Linnea.

– Det er seks ganger høyere forekomst av dødfødsel blant papirløse kvinner. Selv når de føder på samme sykehus som norske kvinner. Og barna har lavere skår når de blir født. Mange er også mer alvorlig syke før de oppsøker lege, skyter jordmor Marit inn.

Samtidig har ikke papirløse gravide krav på fastlege. Noe som byr på utfordringer hvis jordmor ved helsestasjon oppdager en urinveisinfeksjon eller andre kroniske sykdommer under svangerskapet.

– Hvem skal skrive ut resept på medisiner da, når det ikke er leger tilknyttet helsestasjonene, spør Marit.

Barnløshet og håp

Suzanne forteller også om kvinner som var tidlig i 20-årene da de kom til Norge, og som plutselig har blitt 45–50 år.

– Det er 25 år av livet i en ventefase, sier hun.

Mange opplever da sorg over et tapt liv. Av at de ikke lenger kan få barn, eller savn til et barn de har måttet reise fra.

– Noen har kanskje ikke møtt barna som ble igjen i hjemlandet på nesten 20 år. Da kan de ha mistet hele deres oppvekst. Men så møter vi også kvinner som har barna sine her. Noen ganger ser vi at identiteten som mor også gir håp og styrke, sier Linnea.

Hør Linnea fortelle om arbeidet:

Suzanne forklarer videre at det er sjelden barna er papirløse. Ofte er det bare én av foreldrene som er det, og da flest kvinner. Barna går da på skole og har fulle rettigheter i helsevesenet.

– For enkelte kan det også være mye ansvar som er vanskelig å forvalte. Særlig jo eldre barna blir, for eksempel når de trenger hjelp med lekser, sier hun.

Å være papirløs forelder gjør også familiesituasjonen krevende. Linnea forklarer:

– Skal man fortelle barna at mamma eller pappa er papirløs? Vi vet om barn som løper hjem fra skolen for å sjekke om forelderen fortsatt er hjemme, i frykt for at de kan ha blitt hentet av politiet. Og dersom man ikke forteller det, kan barna stille mange spørsmål: Mamma, hvorfor blir du ikke med på ferie? Hvorfor jobber du ikke? Hvorfor møter du ikke på foreldremøte på skolen?

En støttefunksjon

Helsesentrets formål er å gi folk god og enkel tilgang til helsehjelp. Derfor har de også drop-in to dager i uka.

– Vi vet aldri hvem eller hvor mange som kommer, men vi har alltid lege og sykepleier til stede, sier Linnea.

En stor andel av pasientgruppen er tilreisende EØS-borgere, som ofte også benytter seg av Kirkens Bymisjons akuttovernatting. Mange er kvinner i ulike livsfaser, både unge jenter og eldre kvinner som har dårlig livskvalitet.

Hvis de oppdager alvorlig sykdom eller sykdom som bør følges opp i spesialisthelsetjenesten, kan helsesenteret henvise videre til det ordinære helsevesenet, ut fra rettigheter og behov.

– Det ordinære helsevesenet og spesialisthelsetjenesten ber også om bistand fra oss. For eksempel når en pasient uten personnummer skal skrives ut fra sykehus, eller når en helsestasjon prøver å finne ut hvor pasienten kan få tilgang til lege eller psykolog, forteller Linnea.

De ansatte på helsesenteret holder også foredrag og kurs for helse- og omsorgspersonell, fagforeninger, sosionomer og sykehus.

– Formålet er å drille helsepersonell til å legge vekk alle mulige tanker om noe annet enn det at de skal yte god helsehjelp, skyter Marit inn.

I tillegg har helsesenteret tett dialog med andre som jobber med målgruppen, deriblant organisasjonene Mennesker i limbo og Noas.

– Vi er en støttefunksjon for våre pasienter. Det gjør at de bedre kan tåle livssituasjonen de står i, og at de kan føle seg litt mindre alene, sier Suzanne.

Linnea påpeker at pasientgruppen består av mennesker med høy grad av interseksjonalitet, som ofte bærer med seg mange lag av negative merkelapper og opplevelser.

– Vi er kanskje de eneste som noen gang fanger dette opp, respekterer og er der med pasienten i det. Derfor er vi også et sted de kan puste litt ut og slippe garden litt ned, avslutter virksomhetslederen.

Publisert 10.03.2026.
Foto og video: Elisabeth Rodrigues