For kvinnen vi møter hos Gatejuristen, Kirkens Bymisjons rettshjelptilbud, var ikke overgangen til voksenlivet et valg, men et fall. Som 18-åring ble hun, etter flere år under barnevernets omsorg og rusbehandling, sendt rett til hospits. Dette skulle forme livet hennes i mange år fremover.

I dag, mange år senere, forteller hun sin historie for å løfte frem en virkelighet og gi stemme til de som ikke blir hørt.

Et miljø preget av vold, rus og frykt

Hospitset som møtte henne var ikke et hjem, men et hardt miljø av vold, rus og utrygghet. Kvinnen var 18. Det ble en brutal overgang til voksenlivet.

– Det var sprøyter i madrasser og i vegger. Lukten i andre etasje… Jeg hadde en følelse av at det luktet død.

Hospitset het Bergenshjemmet, og ble senere nedlagt etter avdekking av flere kritikkverdige forhold. Her bodde for det meste menn som var godt eldre enn henne. Hun kom i kontakt med en mann som hun etter hvert ble venn med, selv om hun hadde blitt advart om han. På den tiden var hun ung og naiv, og ønsket å se det beste i de hun møtte.

– Jeg våknet i min egen seng med smekken åpen, etter å ha sovnet i et annet rom. Jeg mistet psyken min den dagen.

Hun husker at hun skulle få en sprøyte med amfetamin av mannen, på hans rom i andre etasje. Da hun våknet på rommet sitt i fjerde etasje, uten å huske noe av det som var skjedd, gikk hun rett i kjelleren. Stemmen hennes skjelver når hun forteller, hendelsen sitter fremdeles i.

– Det var ingen å snakke med, ingen trygge voksne, ingen som tok ansvar. Jeg ble helt ødelagt, tryggheten min var vekke, sier hun stille.

At det var normalt for unge jenter å betale med kroppen sin for den rusen de fikk. Det forstod hun etterpå.

– Det var en hard lekse å lære, for en på 18 år.

Allerede de første ukene på hospitset lærte hun noe som mange bostedsløse kvinner beskriver: At det ikke nytter å si ifra. At frykten for ikke å bli trodd er en del av hverdagen.

Å leve på gaten – og på vakt

Da kvinnen senere ble kastet ut av hospitset ble gaten eneste alternativ.

– Jeg husker jeg ble kastet ut uten noen forklaring, og uten sko på beina. Jeg brukte rus for å holde meg våken om natten. Jeg var redd for hva som kunne skje med meg om jeg sovnet.

Hun dusjet på SATS ved å late som hun trente. Hun overnattet på Bystasjonen, der var det tak over hodet og skjul for været. Dagene gikk med på å prøve å hvile, få i seg mat – og overleve.

– Jeg var så utrolig sliten på den tiden. Dette var om vinteren. Mat og litt andre ting fikk jeg på Straxen (Strax-huset). Jeg var helt fysisk utmattet, og hadde mest lyst til å spørre om å få lov til å sove der, forteller hun, og tar en pause.

Minnene sitter fortsatt dypt i kroppen.

En kamp for å bli trodd

Mange kvinner som er bostedsløse forteller om vold, overgrep og utnyttelse. Dette bekrefter jurist Ingrid Charlotte Hjelle Hitland i Gatejuristen.

– Historien til vår klient er på ingen måte unik, det er hverdagen for veldig mange kvinner i rusmiljøet. Dette miljøet er det eneste nettverket kvinnene har, og ved å anmelde vold eller overgrep blir de utstøtt og står helt alene.

Henriette Wergeland og Linn Therese Upsaker er en del av Kirkens Bymisjons oppsøkende team i Bergen. De møter jevnlig kvinner med lignende historier:

– I vårt arbeid møter vi mange kvinner i rusmiljøet som har erfaringer med vold, seksuelle overgrep og utnyttelse. Kvinner i rusmiljø er særlig utsatt. Samtidig vet vi at mange ikke blir trodd eller ikke opplever at det er trygt å si ifra. Frykt for represalier og skam bidrar ofte til stillhet. Stillheten er ofte et uttrykk for overlevelse – ikke samtykke, forteller Henriette Wergeland.

For kvinnen vi møter var frykten for hevn en av grunnene til at hun selv ikke gikk til politiet.

– Jeg var redd han skulle ta livet av meg.

Å bygge seg opp igjen

Det tok år. Flere opphold på hospits. Fengsel. Et bofellesskap. Lite stabilitet, men små steg i riktig retning.

Hun traff en mann som tok vare på henne. Sammen kom de seg til en trygg bolig langt fra byen.

– Nøkkelen var å komme meg helt ut av miljøet. Nye omgivelser. Et sted jeg kunne begynne på nytt.

I dag bor kvinnen i egen leilighet på Danmarksplass, og har holdt seg borte fra miljøet i to år. Hun ser endelig fremover.

– Jeg skal begynne på praksiskandidatkurs i barne- og ungdomsarbeiderfaget. Nå kjenner jeg håp for framtiden.

Et system som svikter kvinner

Hun er tydelig på at systemet rundt henne ikke fungerte. Overgangen fra barnevern til voksenliv er altfor brå.

– Du er ikke voksen når du er 18. Du er bare myndig. Det er to forskjellige ting.

Hun peker på lange ventelister, dårlig koordinering og mangel på stabile boligtilbud. Hennes mann har stått i kommunal boligkø i to år uten fremgang.

– Det må bli flere boliger tilgjengelig. Det må bli slutt på at de aller mest sårbare må konkurrere om de få plassene som finnes.

Hitland i Gatejuristen ser hvordan manglende stabile botilbud, krevende overganger mellom tjenester og svikt i systemene rundt kan forsterke sårbarheten.

– Å fortelle om kvinners liv i rusmiljøet, er viktig, blant annet fordi det vil legge press på politikere og andre offentlige instanser som kan gjøre noe med det. Ved å snakke om det og rope høyt om det, kan vi få til en endring.

Et budskap til kvinnedagen: kvinner må ikke tie

Kvinnen håper at hun ved å stå frem, kan gi styrke til andre kvinner i samme situasjon.

– Kvinner må ikke være redde for å stå frem med historien sin. Si ifra, og si det til rett instans.

Hun vet hvor vanskelig det er når livet er som mørkest. Men hun vet også at ting kan snu.

Når du står midt i det, ser du ikke håpet. Men ting kan snu. Det er viktig å huske.

Historien hennes er ikke bare en fortelling om overlevelse, men om mot. Om systemer som svikter – og om mennesker som kan gjøre en forskjell.

På kvinnedagen minner hun oss om at trygghet ikke er en selvfølge. At hjem handler om langt mer enn en adresse. Og at kvinner som lever uten et trygt sted å være, trenger mer enn ord: De trenger et samfunn som ser dem, og har plass til dem.

Publisert 06.03.2026.
Foto: Tine Wahlstrøm.