Det gamle kråkeslottet ligger bare et steinkast unna havna i den historiske gamle byen. Den eneste byen som er nevnt i «Ja vi elsker…». Der svenskekongen endte sine dager og innbyggerne brant sine egne hjem til grunnen fremfor å la fienden ta oss.

Grensebyen Halden bærer preg av mange år med dårlig kommuneøkonomi og har slitt med tung rus i et bybilde som har blitt hardere over tid.  

Kråkeslottet er en typisk norsk jernbanestasjon, og sluser folk videre til Oslo og resten av verden. Men det er ikke bare togpassasjerer som holder til her.  

Noen av de skal ikke lenger enn hit i dag. 

Inne på det som en gang var en travel stasjon med skranker og kø, er det i dag en kafé. En møteplass for alle de som ikke har så mange andre steder å gå. Og et eller annet sted, bak skranken, ved potetskrelleren, i full latterkrampe ved et av bordene, der finner du Norges farligste mann. 

Store gutter gråter ikke 

– I dag kom jeg på jobb tidlig, fordi vi har gratis lunsj på kafeen. Da er det jo å tilberede en god lunsj til gjestene våre, så jeg var på jobb klokken 07.00 og har vært med å skrelle 12 kilo poteter.  

– Det er en veldig hyggelig greie å komme på jobb, gjøre i stand og lage mat. Selv om det kan være kjedelig å skrelle poteter, er det noe fredfullt ved det. Man kan tenke litt gjennom dagen og hva man skal gjøre fremover, og så går det av seg selv. Å stå og lage mat synes jeg er terapi for hodet. 

Trond har vært rusavhengig i tredve år og har tretten år bak murene. Du kjenner han kanskje fra filmen Store gutter gråter ikke, en dokumentarfilm fra 1995, hvor vi følger åtte unge menn med kriminell bakgrunn som forsøker å bli kvitt stoffavhengigheten og forberede seg på et normalt liv utenfor murene. 

I dag er han ansatt i Kirkens Bymisjon og jobber med utenforskap blant barn og unge i Halden. 

– Mitt utenforskap startet egentlig på skolen, da jeg droppet ut av engelsktimen. Jeg hadde vært borte fra skolen lenge, og så kom jeg tilbake, og da fikset jeg ikke engelsken. Så begynte jeg å skulke de dagene jeg hadde engelsk, og da kunne jeg ikke være hjemme eller på skolen, så da dro jeg til byen. Jeg vokste opp på trappene på østbanen i Oslo sammen med veldig mange andre barn og ungdom.  

– Og vi hadde vel to ting til felles. Det var enten at vi ikke fikset skolen eller hadde problemer hjemme. 

Reisen fortsatte dit den dessverre gjør for en del. Til rusen. 

– Mitt liv har vært å leve på gata i Oslo som rusavhengig. Jeg var til slutt heroinist, så jeg var avhengig av sprøyter. Kriminalitet var jo liksom det hverdagen besto av – å få penger til mer stoff – så det var ganske ensformig. Det er et ganske tungt og slitsomt liv, for å si det mildt. 

Og det er ikke til å stikke under en stol at Trond var på et riktig dårlig sted i livet i denne perioden. At det har gått så bra er nesten ikke til å tro. 

– Jeg har blitt stemplet som Norges farligste mann, og det synes jeg jo selvfølgelig har vært urettferdig. Men jeg har gjort mange dumme ting i livet mitt, som å kidnappe politifolk og utøve bankran.  

– Det er jo ikke noe bra å gjøre det, men jeg føler vel det å bli stemplet som Norges farligste har vært litt urettferdig. Jeg har aldri drept noen mennesker. Men jeg har gjort veldig mange dumme kriminelle handlinger. Det må jeg få lov å si. 

Det er vanskelig å forstå at denne bamsen av en mann en gang hadde den merkelappen. Trond fremstår som godheten selv, og alltid med et glimt i øyet: 

– Mamma pleier å si at jeg er verdens snilleste, så jeg lever etter det. 

Ung på dagtid 

– Jeg er veldig stolt av at vi her i Halden startet opp prosjektet Ung på dagtid etter TV-aksjonen i 2018. Det er nok litt sånn, hvis jeg kan få si det, babyen min, fordi det er så viktig i dag.  

– Så mange snakker om at de viktigste ressursene vi har er olje, gass, fisk og elektrisitet. Men den viktigste ressursen vi har, er barna våre. Å ta vare på barna våre og unngå at de havner i ungt utenforskap. Det tenker jeg er den viktigste jobben jeg kan gjøre, så det å få lov å være med og skape prosjekter og tiltak som er rettet mot å unngå utenforskap for de unge, det føler jeg er det viktigste jeg kan være med på – og også noe av det artigste. 

Når Trond snakker om ungdom, så skjer det noe med han. Og det opplever de fleste som har hørt han holde foredrag, noe han neppe trodde han kom til å gjøre for tjue år siden. Men i dag er det dette som driver han. 

– Når ungdommen inviterer deg inn i livet sitt, og du får lov å være med og bidra til å gjøre endringer i livet til ungdommer som ikke har det så bra – det er en utrolig takknemlig jobb. Jeg føler at jeg har fått lov til å være med og skape litt bevegelse i mange unges liv. Det er jo noen fordeler med min fortid, tross alt. Jeg har personlig erfaring med hvordan utenforskap kan oppstå. Derfor tror jeg også mange ganger ungdommene synes det er veldig behagelig å snakke med meg, siden jeg har opplevd de tingene de er på vei inn i.  

– Så det å ta vare på barna og ungdommene våre, tenker jeg er den viktigste jobben vi burde prioritere. Jeg har tenkt mange ganger på at hvis noen så meg litt bedre den gangen, så kunne kanskje livet mitt vært helt annerledes.

Måltid er mer enn bare mat 

– Mitt første måltid hos Kirkens Bymisjon var for over tredve år siden og det var suppe, kjøttsuppe. Det husker jeg veldig godt fra Møtestedet i Skippergata i Oslo. Jeg var veldig ruset, men også veldig sulten, så jeg husker jeg gikk inn der, og så fikk jeg en en skål med suppe og brød. Det husker jeg den dag i dag. Det var utrolig godt, og ikke minst sosialt. Så jeg har mange gode minner fra Kirkens Bymisjons arbeid, også når det gikk dårlig i livet mitt. 

Jula har Trond et komplisert forhold til. Når alle skal være sammen med familie og de man er glad i, og det viktigste er juleribba og når julebordet er, så er det noen som føler ensomheten ekstra mye. 

– Personlig har jeg egentlig et veldig dårlig forhold til jul. Det må jeg få lov å si. Mesteparten av juletiden i mitt liv har vært i fengsel. Og det er klart – når du sitter i fengsel, har du et stort savn etter å være ute sammen med familien, så jeg har egentlig aldri vært noe særlig glad i jul. Jeg vet også at jul er en veldig tung periode for mange mennesker.  

– Jeg merker det i hverdagen også her i Halden rundt juletider, og da er det viktig at vi har aktører som Kirkens Bymisjon, som kan være med å bidra til å gjøre jula lettere for folk. Men for mange er det en veldig dårlig tid. 

I dag er det andre tider for Trond. Og det betyr også at jula har fått en litt bedre klang. 

– Jeg har blitt en veldig hjemmekjær fyr, jeg skal innrømme det. Jeg synes bare det er deilig – å ikke nødvendigvis pynte seg så mye, men slappe av med de du bryr deg om.