Tomas synes godt. Han er høy og snauklipt, med tatoveringer til toppen av hodet. Men det du legger mest merke til er smilet. Det brer seg om ansiktet hans og varmer opp hele rommet.

– Toglinja på Ranheim går jo forbi der vi bodde, så å si, og jeg hadde kompiser på begge sidene av toglinja. En kveld da vi var ute og gikk, så vi at det var et tog som stoppa der plutselig, og da begynte vi å legge planer om at det her må vi undersøke nærmere, sant? 

– Det var noen vogner som sto på Ranheim som vi øvde oss på å knekke oss inn i. Mora til en kompis av meg jobbet jo på toget, så han var med og kjørte den ruta. En gang tipset han oss, så vi ble med to stykker som var litt eldre enn oss og ranet toget. Vi tok bare øl og brus. Vi kunne tatt mye annet hvis vi hadde vært litt klokere, tenker jeg, men det var jo kanskje greit at det bare var det.  

Han ser utover byen og tilbake i fortida på en og samme tid. Det er en kald oktobermorgen og regnet har begynt å dryppe mens vi går mot kirken som har betydd så mye for han.

– Så vi gjorde det i to år, helt til den dagen vi ble tatt. Da hadde jeg akkurat fylt 15 år for to dager siden. Toget stod der bare og ventet på et motgående tog. Og det pleide å stå i kanskje to, maks tre minutter. Det var en svær dør på femogtyve meter vi måtte åpne, og det var ikke alltid vi fikk igjen døren igjen. Så jeg syns det var rart ingen merket noe. 

– Så en dag, da snøen hadde kommet, sto toget plutselig i ti minutter. Da begynte jeg å skjønne at «her er noe som ikke stemmer». De hadde spana på oss. Plutselig hører vi politiet, så jeg og en kompis legger oss under toget og kryper under det, løper gjennom gjerder og hager og kommer oss ganske langt. Men de slapp hundene på oss. Jeg har aldri sett så mange politi på Ranheim.  

Tomas forteller om togran med det samme varme glimt i øyet som alt annet. Selv om det er tydelig at han ikke er stolt av alt han har gjort. Men her han sitter, inne i kirkerommet i Vår Frue kirke i Trondheim, er han langt unna den oppveksten som var starten på reisen. 

– Jeg vokste opp på Ranheim. Fra jeg var barn var det litt omsorgssvikt hjemme og sånne ting. Da jeg begynte i barnehagen, begynte PP-tjenesten og barnevernet å komme inn i bildet. Jeg var litt sånn umulig gutt, da. Det var bøllestreker gjennom hele barneskolen, og det utviklet seg når jeg ble eldre – jeg begikk innbrudd, ranet tog, sprengte ting og sånne ting.  

– Da jeg begynte på ungdomsskolen, begynte jeg så smått med rus. Det startet med at jeg begynte å røyke hasj. Så gikk det ganske fort over på sterkere stoffer. Jeg holdt på med alt av stoff fra jeg var 14 til jeg var 24. 

Å slutte med rus uten behandling 

– Det er ikke enkelt å forklare hvordan man gjør det. For min del sa kroppen stopp. Den ville ikke ta til seg noe mer. Eller, den ville sikkert det. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ut av rusen – for dattera mi, for å få et vanlig liv og få tilbake førerkortet. Kanskje kjøpe meg hus, hytte og bil. Kanskje få en kjæreste etter hvert. Sånne ting. Jeg har aldri vært lagt inn. Jeg har bestandig gjort det her selv, men det har jo tatt på kroppen.  

– Men jeg snakket med noe som heter helse- og overdoseteamet i Trondheim. De har hjulpet meg – ikke med å komme meg ut av det, men de har hjulpet meg gjennom å prate med meg, og fått meg litt videre når jeg har stått fast. Men det er vanskelig å forklare. Det er ikke for alle, sånn som jeg har gjort det. Det er mange som trenger avrusning, og jeg synes det er bra at det er tilbud for dem. 

– Jeg spurte om jeg kunne begynne å jobbe frivillig her i Kirkens Bymisjon. Jeg er den typen person som hvis jeg ser noe rot eller noen stoler som ikke er på plass, rydder jeg, selv om jeg ikke jobber her. Så fikk jeg begynt som frivillig her og har jobbet her i to år. Men det har vært litt lite i det siste, på grunn av at det har vært mye mer jobb på Ranheim med fotball og trening og sånne ting. 

Måltidet er mer enn bare mat 

– Det betyr veldig mye. Det har aldri gjort meg noe å spise alene, jeg har vært vant til det ganske lenge. Men det å få sitte sammen med andre betyr veldig mye, egentlig. Å åpne seg opp litt mer, praten går og du slipper å sitte alene og tenke på vonde ting… det syns jeg har betydd veldig mye. Det har vært supert, faktisk. 

Tomas sitter til bords mennesker som har ulike livshistorier bak seg. De er ulike i alder og erfaringer, men praten sitter løst og latteren runger i det store kirkerommet. Tomas fremstår som en mann som er komfortabel med seg selv, og med alle rundt seg.

Da er det lett å glemme historien med rus og hvor hardt det har vært for han å komme seg ut.

– Selv om jeg har slutta selv, har det ikke gjort meg noe å være rundt andre som har ruset seg. Jeg er der for dem og slår av den praten, og jeg ser ikke ned på noen selv om jeg har slutta. Jeg har jo vært der selv. De er mennesker, og mange av dem er kanskje bedre enn et vanlig menneske som aldri har holdt på med noe. De har jo mye sterkere historier, mange av dem er smarte, har erfaring med ting og tang og sitter på masse gode ressurser. 

En støtte i tunge tider

– Kirkens Bymisjon har betydd veldig mye for meg. De har stilt opp for meg og vært der for meg i tunge tider. De har støtta meg i det jeg prøvde å få til og gitt meg en jobb som frivillig. Så jeg er evig takknemlig for alt de har gjort. En god klem fra meg til alle som jobber der. 

– Livet mitt nå stråler, egentlig. Det eneste jeg mangler er hus, hytte, bil og kjæreste. Jeg går i LAR, men står på den minste dosen det går an å gå på, for å ikke få suget etter opiater. Men jeg er straks ferdig der. Så livet stråler. Det gjør det, altså. 

– Det er jeg kjempeglad for – smilet har kommet tilbake. 

– Det er egentlig bare velstand. Nå mangler jeg bare noen å dele livet med. Målet er kanskje ikke å gifte meg igjen, men jeg er ikke født for å være alene. Jeg er en koseklump som liker kos og klem, og jeg er glad i folk rundt meg.