For mange unge voksne er det å flytte inn i egen bolig den største overgangen til voksenlivet. Men hva skjer når kontrakten er signert og du står med nøklene i hånda? Hvordan skaper du et hjem? 

Ved Kirkens Bymisjons lokaler i Tønsberg møter vi Tim Larssen (22) og Sebastian Bredesen (28), som begge er mentorer i prosjektet Ung i bolig. 

– Det er viktig å ha riktig veiledning. Hva trenger du i en leilighet, hva skal du ha i kjøleskapet og hvordan bruker du pengene dine?

– Om du ikke har en plan etter rusbehandling eller soning, blir du stående uten å vite hva du skal gjøre. Da er veien tilbake til rus og kriminalitet veldig kort, forklarer Tim videre. 

– Jeg har kjent på det selv mange ganger: ting jeg burde ha lært da jeg var yngre, men som jeg ikke kan. Dette kan vi, som unge mentorer, hjelpe til med å finne ut av, sier Sebastian.

Viktig boligsosialt arbeid

– De fleste unge voksne klarer seg selv. Men noen er sårbare, og da har de kanskje ikke fått med seg alt de trenger i ryggsekken i utgangspunktet. Da starter de allerede med dårlige kort i hånda når de skal ut i sin første bolig, sier Anette Kinn Sørum, tiltakskoordinator ved Kirkens Bymisjon, Bo-team.

Prosjektet Ung i bolig er en viktig del av deres boligsosiale arbeid, spesielt rettet mot å hjelpe sårbare unge i alderen 18–25 år med å finne bolig og mestre hverdagen. Prosjektet startet opp i 2023, hvor det første året var en kartleggingsfase. Andre året (fase 2) var piloten av prosjektet, hvor 15 unge voksne ble bosatt og fulgt opp. Og nå, på tredje året (fase 3), skal tilbudet rulles ut i to nye kommuner i Vestfold.

– Dette og erfaringene vi har gjort underveis i prosjektet, bekrefter hvor viktig arbeidet er, forteller kollega og prosjektkoordinator Erlend Nicolay Wagle. 

Veldig god oppfølging

Tim og Sebastian har begge gått fra å være deltakere som trenger veiledning, til å bli ressurser i prosjektet. 

– Jeg har tidligere slitt med rusavhengighet, og kriminalitet som følge av rusen. En gang holdt jeg på å miste leiligheten min fordi jeg hadde brukt alle pengene på rus. Et par dager før jeg skulle bli kastet ut, kom jeg hit til Kirkens Bymisjon. De ringte Nav og namsmann, og alt ordnet seg på dagen, forteller Tim.

– Da gikk det greit en liten periode før jeg havnet utpå igjen. Jeg kom tilbake med halen mellom beina, og da hjalp de meg å komme opp på beina, igjen. 

Denne gangen fikk han også hjelp til å søke seg inn på langtidsbehandling. Det var noe han allerede hadde tenkt på en stund. Først fikk han kontakt med en ruskonsulent ved Rupo (Ruspoliklinikken), og deretter fikk han plass ved ARA (avdeling for rus og avhengighet) ved Sykehuset i Vestfold. 

– Jeg var der litt over et halvt år, mens jeg fortsatt hadde jevnlig kontakt med Erlend fra Ung i bolig. Det ga meg mye trygghet. Vi pratet ofte, og han ringte og spurte hvordan det gikk. 

– Jeg fikk veldig god oppfølging. Jeg fikk også tilbud om å jobbe her som frivillig etter­på, noe som hjalp meg utrolig mye, sier Tim.

Ikke vant til å få tillit

– Jeg har vært rusavhengig og mye ut og inn av behandling. Mye av dette er grunnlaget for den jobben jeg gjør som ung mentor, forteller Sebastian. 

– Jeg har tidligere reist ut av behandling og tenkt at nå går det kjempebra, og så har jeg kanskje ikke hatt nok tilbud rundt meg. Det er mye erfaring i det, sier han. 

Sebastian kom i kontakt med prosjektet rett etter at han hadde vært i rusbehandling. Da han tok utdanning som erfaringskonsulent, trengte han arbeidserfaring, og slik ble han frivillig i Kirkens Bymisjon.

– Da kom også ideen om å opprette en mentorgruppe. Tim var den første deltakeren jeg ble kjent med her, og det var perfekt å kunne samarbeide om dette. Det var veldig stort å få tillit til å bruke min erfaring til noe positivt, sier han.

Det å få hjelpe andre har betydd mye for hans egen prosess. 

– Det er jo litt egenbehandling i det å kjenne at man tar et steg videre, og ikke bare fokuserer på seg selv. 

– I hvert fall når jeg har levd det livet jeg har levd, så er jeg ikke vant til å få tillit. Men det har jeg fått her, og det betyr veldig mye. 

Sebastian forteller at arbeidet med å være ung mentor fortsatt er i en tidlig fase. De jobber først og fremst med å spre informasjon for å nå ut til unge voksne i målgruppen. Han har blant annet holdt foredrag og delt egne erfaringer med unge i rusbehandling og for innsatte. Erfaringen viser at boligsituasjonen ofte er et sted å starte når man skal kartlegge hva folk har behov for.

– Det å ha et sted å bo er jo det mest grunnleggende man trenger. Hvis man ikke har et sted å bo, så blir det veldig vanskelig å jobbe med noe annet i livet, sier han.

Erfaringsdeling og en aktiv fritid

Tim forteller at han, som ung mentor, kan hjelpe og veilede andre ved å være en trygg person folk kan støtte seg på – enten de skal inn i rusbehandling eller opplever utenforskap.

– Når noen skal finne bolig, kan vi hjelpe til med botrening og hverdagsmestring, og samtidig fortelle om hva som finnes av aktivitetstilbud. 

Han håper hans erfaringer kan vise at det er mulig å snu livet, at det aldri er for sent, uansett hvor mørkt det er, slik han selv beskriver det.

– Det viktigste er bare å starte et sted. Enten det er å komme hit på torsdagsmiddag, strikkekafé eller yoga. Det er masse aktiviteter man kan delta på. Som for eksempel gatefotballen vi skal på senere i dag, sier Tim, mens han ser spørrende på Sebastian.

– Ja, det er viktig å kunne møtes på en sosial arena hvor vi kan snakke sammen og skape trygge relasjoner. Når vi tar med deltakere på slike aktiviteter, blir det som å være en brobygger eller en veiviser, bekrefter Sebastian.

Gjennom både Kirkens Bymisjons og andre ideelle aktørers aktiviteter, kan deltakerne holde seg aktive, finne fellesskap og oppleve mestring. Men de ser først an hva folk liker å gjøre.

– Det er ikke sånn at vi skal dra med oss alle på gatefotballen. Det er ikke alle som liker det. Derfor er det viktig at folk finner sin egen vei. Det er ikke sånn at det som funker for meg, nødvendigvis funker for alle andre, sier han. 

Ro og trygghet

I dag har begge de unge mentorene skapt seg trygge hjem, men det har ikke alltid vært slik.

– Det som er så utrolig viktig med bolig, er at du har et sted hvor du kan komme og få energi. Ikke et sted hvor du blir enda mer stresset eller bekymret. For eksempel hvis det er mye uro og rot overalt. Hjemmet skal være et sted der du kan slappe av og føle deg trygg, sier Tim. 

Fra tidligere av er Tim vant med å bo i byen, i kaotiske nabolag med mye uro. Nå bor han på Nøtterøy i et rolig nabolag med gode turområder i nærheten. Det er en helt annen verden, forklarer han. Han har også fått skikkelig eierskap til leiligheten sin.

– Bare det å pynte som man vil selv, gjør boligen til et hjem. Da kan jeg slappe av etter skole, jobb eller trening. Og trives i mitt eget selskap, sier Tim, som bor alene. 

Det å bo i rolige omgivelser har gitt han det pusterommet han trengte for å komme i gang med studiene igjen. Nå drømmer han om en bolig med fin hage, garasje og hund. Og kanskje en jobb i Aktiv fritid, som også er et aktivitetstilbud i Kirkens Bymisjon. 

– Jeg har lyst til å bli idrettspedagog. Å kunne legge til rette for fysisk aktivitet for dem som trenger det, for eksempel på behandlingsplasser eller institusjoner. 

– Jeg er veldig glad i idrett, aktivitet og i å være ute og bruke kroppen. Det har vært en nøkkel for min vei. Jeg vet at det kan hjelpe mentalt, at det er så mye fint man kan få ut av det å bare komme seg ut av døra, sier Tim. 

Hør historien til Sebastian og Tim:

Drømmer om en vanlig hverdag

Sebastian har også søkt roligere trakter på Vear, «oppe i skogen, i nærheten av naturen», slik han beskriver det. Sammen med samboer, hund og katt nyter han verdien av å ha et eget hjem. Det gir han en trygghetsfølelse å være litt unna byen og fristelsene som kan føre til dårlige valg. 

– Det betyr alt. Hvis du ikke har en bolig, så er du jo ikke trygg noe sted. Man må ha sitt eget sted hvor man kan lukke døra. Få rutiner på ting, som å ikke la det gå for lang tid før man skifter sengetøy. 

– Og hva drømmer du om?

– Jeg håper jeg får jobbe med noe lignende som dette framover. Jeg føler at jeg har funnet en retning jeg har lyst til å gå videre med. Det gir mening. 

– Ellers er det kanskje å kunne eie en leilighet en dag, og å få barn. De vanlige tingene som mange drømmer om. Det trenger ikke å være store ting, men bare det å ha en vanlig hverdag, sier Sebastian.

28-åringen understreker også at han ikke tenker alt for langt fram i tid. Det å ta én ting av gangen har nemlig vært nøkkelen i hans egen rusbehandling. 

– Da gaper jeg ikke over alt for mye på én gang, sier han. 

Et helhetlig tilbud

Prosjektet Ung i bolig er finansiert av Husbanken, og en av suksessfaktorene har vært det gode samarbeidet med kommunen, Nav og de unge selv – som prosjektets egne mentorgruppe. Og Ung arena+, som er et lavterskeltilbud i regi av Tønsberg kommune og Sykehuset i Vestfold for aldersgruppen 13–25 år. Målet er å bedre ungdommers psykiske helse, blant annet ved at det er kort vei mellom de ulike tjenestene. 

– Det er når vi klarer å få til å jobbe sammen som en enhet på tvers av fagområder og erfaringer, at vi klarer å få til de helt rå tingene. Det er jo dette prosjektet tar sikte på, sier tiltakskoordinator Anette.

– I tillegg er vi så heldige at vi kan dra på hjemmebesøk til de unge voksne. Da kan vi lettere fange opp når noen ikke har forutsetninger for å klare å følge opp skolen eller om boforholdene er ustabile. Slik kan vi bedre tilpasse tilbudene på en måte som det offentlige ikke kan, forklarer hun. 

– Det offentlige gjør utrolig mye, men de jobber innenfor sine rammer, skyter kollega Erlend inn.

I Kirkens Bymisjon kan de lettere tilby en helhetlig og individuelt tilpasset oppfølging. 

– Mange kommer til oss for ettervern og veiledning, for eksempel etter å ha vært i barnevernet, i behandling eller soning. Da ser vi at det er veldig varierende hva man har bygd opp av boevne. Noen kan mangle helt grunnleggende kunnskap som at man trenger en oppvaskbørste for å vaske stekepanna, forteller Erlend. 

Midt i samtalen avbrytes Anette av en telefon. En ung, voldsutsatt kvinne har behov for akutt hjelp. Hun må dra for å hjelpe henne.

– Dette viser jo det akutte i hvordan vi jobber. Det skjer ofte ting som krever øyeblikkelig handling, sier Erlend. 

Fellesskap og nettverk

– Hvilke utfordringer ønsker prosjektet å ta tak i?

– Vi ser en økning i utenforskap. Vi får stadig flere henvendelser fra sårbare unge voksne. De faller på utsiden av utdanning og jobb. Det er jo kjent. Vi ser det, våre samarbeidspartnere ser det og forskningen viser det. Dette var motivasjonen for prosjektet. Og når vi først har satt det i gang, så får vi bekreftet at vi kan gi de unge trua på seg selv igjen. Slik at de faktisk kan komme til et punkt hvor de kan mestre sin egen hverdag, forklarer Erlend. 

– Hvordan har dere klart dette?

– «The opposite of addiction is connection.» Det motsatte av avhengighet er tilknytning. Å bygge fellesskap og nettverk er nøkkelen. Det krever utholdenhet over tid. Vi kan bygge et stillas rundt, og når det har stått lenge nok, trekkes det forsiktig bort. Forhåpentligvis vil da den unge voksne mestre å stå på egne bein og finne sin vei videre, sier han. 

– Smertefulle erfaringer tidlig i prosjektet viste at man må starte med å bygge fellesskap, før man finner en bolig. Vi kartlegger først deltakerens nettverk, familie, venner og aktiviteter. For eksempel, hvis man finner en bolig og etablerer sosiale aktiviteter allerede halvveis i et behandlingsløp, da har man riggen klar før deltakeren skal ut i samfunnet igjen. Og dermed blir det vanskeligere å falle tilbake i utenforskap, sier Erlend. 

Det har vært et mål for prosjektet å samordne tjenester og tette hullene i systemet, slik at de unge får et helhetlig tilbud som overlapper. Hensikten er ikke å overta omsorgen for de unge, men å være en brobygger som bidrar til å koordinere tjenester, og til en mer bærekraftig bruk av ressursene. 

Kjenner seg igjen 

Prosjektkoordinator Erlend trekker også fram at mentorene ofte har en annen forståelse for det deltakerne går igjennom. Det har stor verdi. De kan kjenne seg igjen, og kan dermed også bygge relasjoner på en annen måte enn en saksbehandler. 

De unge mentorene bekrefter.

– Jeg har merket det når jeg har vært i behandling selv. Det å kunne snakke med noen som har erfaring med rus og kriminalitet, som selv har vært ute en vinternatt før, det gjør at man har en helt annen respekt for den man prater med. Man ser litt opp til dem da, sier Tim.

– Da er vi mer på likt nivå, legger Sebastian til. 

– Hva har Kirkens Bymisjons tilbud betydd for dere?

– Jeg tror ikke jeg hadde klart å være nykter eller kommet videre i livet, hvis jeg ikke hadde hatt Kirkens Bymisjon til å hjelpe meg med alt mulig rart, sier Tim.

– Jeg er veldig enig. Jeg har vært på litt forskjellige arbeidsplasser og aldri funnet ut helt hva jeg vil. Jeg har alltid følt meg litt utenfor i andre arbeidsmiljø, men da jeg kom hit kjente jeg ikke på noe av det. Da følte jeg meg som en del av gjengen nesten med en gang. Her kan jeg være meg selv, sier Sebastian. 

– Hvorfor tenker dere det er viktig å dele deres erfaringer?

– Jeg håper at det kan nå ut til noen som trenger å høre det. Hvis jeg kan forhindre minst én person i å gå feil vei, så føler jeg at jeg har gjort en god jobb, sier Tim.

– For min del er det også kult å tenke på at, selv om jeg ikke har vært rusfri så lenge, så føler jeg at jeg har kommet et stykke på veien. Hvis jeg tenker litt tilbake, så hadde jeg aldri trodd jeg skulle holde foredrag for folk i rusbehandling. Det viser at for å få det bedre, så trenger det ikke å ta flere år. Det er mye som kan skje på kort tid, sier Sebastian. 

De enkle tingene

Etter en omvisning i lokalene, hvor flere av Kirkens Bymisjons tilbud i Tønsberg er samlokalisert, fylles peisestua med deltakere som gjør seg klare for strikkekafeen. Det er tydelig at alle kjenner hverandre godt her. Kaffekanna og vaflene settes på bordet, og straks er måltidsfellesskapet blitt en del av aktiviteten. 

Erlend ser stolt på de unge mentorene, som gjør seg klare for å dra videre på gatefotballen og oppsummerer dagen.

– Mange unge som har hatt en tøff start på livet, lærer å se verdien i de nære, enkle tingene. 

– Det er rørende å høre både Tim og Sebastian fortelle om sine drømmer. Å ønske seg en trygg bolig, en samboer, en hund eller å ta lappen. Det er ganske nøkternt, og samtidig så utrolig verdifullt, avslutter han.

Publisert i Magasinet BY 01/2026.
Foto: Torstein Ihle. Video: Elisabeth Rodrigues