Jeg sto i hagen deres og så inn i stua. Det var mildt ute, ingen snø. Mørkt. Men der inne var det lys. Tante, onkel, ungene og barnebarna deres satt rundt langbordet. Jeg ville så gjerne gå inn til dem.
Dagen før var jeg ute og gikk mellom Mjøndalen og Drammen. Jeg hadde rusa meg på amfetamin, det var en hard økt. Jeg hadde sikkert vært våken i flere dager. Jeg vokste opp i nærheten, i Lierbyen. Da jeg var 15, fikk jeg jobb. Siden arbeidet jeg som tømrer, maskinfører og glassmester. Jeg har alltid likt å jobbe, og jeg kan huske hvor godt jeg hadde det.
De har alltid stilt opp for meg, jeg har mye å takke dem for.
Men så kom den sommerkvelden i 2005 som forandret alt. Jeg ble tilbudt amfetamin. Jeg gikk fra å være skikkelig full til å bli helt oppegående, følte meg helt fin. Etter hvert handlet alt om penger til stoff. Jeg stjal biler, båter, gressklippere, motorsykler, det meste som kunne omsettes.
Jeg feiret stort sett jul med familien min, også på denne tiden. De har alltid stilt opp for meg, jeg har mye å takke dem for. Trengte jeg hjelp, så tok jeg kontakt. Og de var der for meg, enten det var foreldre eller søsken. Jeg har bodd hos flere av søsknene mine etter soning. Ingen av dem har hatt rusproblemer. Jeg er det sorte fåret.
Det er ikke mye jeg husker fra julen det året. Men jeg var på vei mot Drammen, hang på alle busstopp jeg gikk forbi. Ventet og ventet. Men det kom jo ingen buss! Det var da jeg innså at det var julaften.
Huset til onkel og tante ligger i nærheten, så jeg gikk dit. Rusen var i ferd med å forsvinne, jeg var så sliten. Men da jeg så hvor fint de hadde det der inne i stua, så ville jeg ikke plage dem. Jeg ville ikke ødelegge julekvelden. Så jeg gikk videre.
Det var ingenting familien min heller ville enn at jeg skulle komme meg ut av rusen. Men de ble skuffa, gang på gang. Av og til kan jeg kjenne stikk av dårlig samvittighet. Overfor familien min, som har vært så fortvilet. Overfor samfunnet, som jeg har kostet så mange kroner. Det er mange som har hatt det vondt. Men jeg prøver å ikke tenke på det for mye, livet må gå videre.
Det kom en buss til slutt, den julekvelden. Og til slutt kom jeg meg ut av rusen. For halvannet år siden tenkte jeg: Nok er nok. Jeg hadde møtt veggen flere ganger. Jeg var lei av rus. Lei av soning. Lei av dårlige venner. Lei kjeltringstreker. Lei av det livet der.
Hvis du har ruset deg fra ungdomstiden, da har du aldri levd et normalt liv.
Men man må ville det selv. Det hjelper ikke hva andre ønsker. Familie og venner kan være så velmenende de bare vil, men til syvende og sist må man ta et tak selv. Være sterk, sta, tåle en dårlig dag.
Jeg levde et skikkelig og stabilt liv før rusen tok meg. Sånn sett tror jeg det har vært enklere for meg å komme meg ut av det. Hvis du har ruset deg fra ungdomstiden, da har du aldri levd et normalt liv. Da vet du ikke hva du går glipp av.
Jeg har fortalt tante og onkel om den julekvelden. At jeg var i hagen deres, men ikke kom inn. De mener at jeg burde ha banket på døra, de hadde tatt meg godt imot. Men jeg tror likevel jeg gjorde det rette, selv om de hadde likt å få besøk.
En fortelling av «Rudi» (43), som nå har vært rusfri i halvannet år.
Publisert i Magasinet BY 03/2022.
