Fortsatt alene i rommet

Eneste melaninrike kvinne. Eneste med et annet språk, en annen kultur og en annen religion. Og alltid den eneste med en kombinasjon av disse.

Hun er den som skiller seg ut – den de færreste i rommet kjenner seg igjen i. Hun må jobbe hardere for å ikke bli oversett, og samtidig dempe seg for å ikke bli dømt for noe annet enn sin kompetanse. Hun er den rommet har minst forventninger til – og den de blir mest overrasket over når hun lykkes.

Hun formfulle med krøllete hår. Hun med hijab og fargerike klær. Hun høylytte med en annen væremåte. Eller hun som sitter og jobber stille bakerst, i nøytrale farger, fordi hun tidlig lærte å unngå uønsket oppmerksomhet.

Vil ikke bare være et alibi

Hun møtes alltid med litt skepsis. Hun må først bevise sin rett til å delta i samtalen, fordi hun ikke automatisk har berettighet i rommet. Ufrivillig utfordrer hun narrativet og bryter normene – for dem med definisjonsmakt, og forestillingen om norskhet. Hun er livredd for bare å være et alibi, en beleilig bekreftelse på mangfold.

Når hun ser seg rundt i rommet, lurer hun ofte på om de andre også ser det hun ser.

Hun er alltid på vakt. Fordi hun vet at hun lett kan bli et mål for hersketeknikker: usynliggjøring, forbigåelser og nedlatende overforklaringer. Hun har ingen privilegier her. Men hun har noe annet: erfaringer, perspektiver og nettverk som de andre i rommet kanskje ikke har. Nettopp derfor er hennes innspill viktige. De kan utfordre og utvide, og avdekke blindsoner de andre ikke har på radaren.

Illustrasjon: @heiaklubben | Marius Pålerud — *Illustrasjon: heiaklubben | Marius Pålerud*.

Slik oppsummerer hun erfaringene fra flere tiår i arbeidslivet – og fra møter, seminarer og prosjekter hun har deltatt i. Paradoksalt nok har mangfold og inkludering stått på agendaen like lenge. Så hvorfor er hun fortsatt den eneste?

Portvokterne må bruke sin makt

Hun finnes og har kompetanse. Hun banker på dørene – men slipper ikke inn. Hun velges ofte bort. Ikke fordi hun mangler kvalifikasjoner, men fordi portvokterne velger de som ligner dem selv. Det kan være en trygg og enkel løsning, men det går på bekostning av både demokratisk dømmekraft og innovasjon.

Representasjon er ikke veldedighet. Det er en investering. Kanskje den viktigste valutaen vi har, spør du meg. Arbeidslivet må gjenspeile samfunnet – fordi de unge både skal arve og forme det videre. Derfor har portvokterne et særlig ansvar for å åpne opp og gi flere mulighet til å delta.

Vi må slutte å snakke om mangfold som et teoretisk ideal. De som har makt, må bruke den i praksis – ved å ansette, kjøpe tjenester og inkludere også utenfor eget speilbilde.

Et påfallende fravær

Gjennom mitt arbeid deltar jeg ofte på arrangementer og i fora der samfunn, politikk og media diskuteres.

I høst var jeg på et seminar med journalister fra hele landet. Kjønnsbalansen blant foredragsholderne og deltakerne var merkbart god, men rommet bar tydelig preg av en hvit elite i mediebransjen – der mange allerede kjente hverandre godt.

På et annet seminar, om hvorfor kvinner trekker seg fra den offentlige debatten, var det fraværet av mannlige representanter i forsamlingen som bemerket seg.

– Igjen er jeg den eneste, eller blant et fåtall i rommet, sier Elisabeth Rodrigues.

Felles for begge disse seminarene, og de fleste arrangementer jeg har deltatt på i arbeidslivet, er det påfallende fraværet av etnisk mangfold eller melaninrik representasjon. Igjen er jeg den eneste, eller blant et fåtall i rommet, som paradoksalt nok ofte er samlet for å snakke om viktigheten av mangfold og representasjon – i en eller annen form.

Og som ansatt i en ideell organisasjon som jobber med et mangfoldig samfunn, savner jeg også denne representasjonen blant ledere og kollegaer i det daglige. For også her er jeg ofte alene i rommet. Fortsatt.