Et spørsmål alle som jobber med barn i offentlig omsorg, også må stille seg.

Bildet over er fra en scene i den aktuelle filmen, som hadde premiere tidligere i september.

Hva betyr egentlig «barnets beste» når foreldre og barnevern har ulike måter å uttrykke og forstå omsorg på? 

Det er spørsmål Primærmedisinsk verksted (PMV) – Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter for helse, dialog og utvikling i Oslo – har arbeidet med over lang tid. Gjennom foreldrestøtte og interkulturell brobygging har de fått viktig kunnskap og erfaring fra arbeidet med familier som står i krevende situasjoner med barnevernstjenesten. 

– Det er viktig å forstå at kulturell kompetanse ikke er noe man blir ferdig utlært i. Selv om man har hatt flerkulturell forståelse som fag under utdanningen, betyr ikke det at du kan alt, sier Ruth Nkrumah Paintsil, konsulent og foreldreveileder i Kirkens Bymisjon.

Må møtes som individer

Hun viser til eksempler fra rapporter som skrives etter samvær mellom foreldre og barn under barnevernets tilsyn, hvor hun noen ganger må ta kontakt i etterkant for å forklare.

«Mor er mer opptatt av å flette håret til datteren, som tydelig gjør vondt, enn andre former for samspill.» 

«Mor lager heller mat enn å snakke med barna.»

– Jeg må da opplyse om at hårfletting i den kulturen nettopp er kommunikasjon mellom mor og datter. Det er under hårflettingen de snakker sammen om forskjellige ting.

– Det å være opptatt av mat kan også være en måte å uttrykke kjærlighet på. Det ene utelukker ikke det andre, forklarer Paintsil.

Hun understreker at kulturell kompetanse handler mindre om å være ekspert på bestemte grupper og mer om å være nysgjerrig på hvordan den enkelte person forstår og lever sitt liv.

– Kultur er dynamisk. For eksempel kan folk med samme landbakgrunn praktisere kulturen veldig ulikt, sier Paintsil. 

Det handler altså om å møte mennesker som individer – ikke som representanter for én kultur.

Når omsorg ser annerledes ut

Kollega Vilde Reichelt, som også er konsulent og familieterapeut ved Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter, forklarer at deres oppgave er å bidra til bedre forståelse mellom individ og system. Noe av det viktigste de gjør i møte med barnevernstjenesten handler om å forklare at omsorg kan uttrykkes på mange måter.

– I noen samvær kan barnevernet reagere på hvordan foreldrene oppfører seg sammen med barna. For eksempel at de har med gaver mens de kanskje ikke deltar i lek på den måten barnevernstjenesten forventer.

– Når du bare får møte barna dine i en time, så er det jo ikke et «vanlig» samvær. Samtidig har barnevernstjenesten noen forventninger til hvordan man skal tone seg inn på barnet, sier hun.

Når forforståelsen styrer

Ifølge Reichelt kan manglende forståelse for forskjeller føre til at man tolker handlinger ut fra en bestemt kulturell forforståelse.

– Barnevernstjenesten kan da i noen tilfeller være veldig raske med slutninger og lite utforskende i forhold til annerledeshet.

Hun mener nysgjerrighet er minst like viktig som toleranse for det er nettopp her den interkulturelle brobyggingen begynner: med et ønske om å forstå før man konkluderer.

Paintsil har opplevd at spørsmål i møte med foreldre kan bygge på antakelser om kultur. Hun har også erfart at barns atferd eller uttrykksformer i enkelte tilfeller kan bli misforstått når den kulturelle konteksten ikke er kjent. I ett tilfelle bidro det å tilføre mer kontekst og informasjon til en annen forståelse av situasjonen.

Kultur er mer enn migrasjon

Paintsil og Reichelt er også foreldreveiledere i en egen variant av ICDP-programmet for foreldre med barn i offentlig omsorg, som de har utviklet i samarbeid med Enerhaugen familievernkontor. Begge understreker at kulturelle forskjeller ikke må bli synonymt med migrantbakgrunn eller religiøs praksis. Kultur kan også handle om sosioøkonomi, generasjoner, familievaner og lokale fellesskap.

– Om du er en person fra majoritetsbefolkningen så betyr ikke det at alt som skjer hjemme hos deg, også skjer hjemme hos naboen. Vi har alle forskjellige hjemmekulturer, forklarer Paintsil.

Reichelt påpeker at noen av utfordringene de møter ved Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter, også finnes hos etnisk norske familier.

– Dette er ikke noe spesifikt. Det er bare at det forsterkes ved migrasjon. De foreldrene vi har møtt med «norsk kultur» har akkurat de samme utfordringene i møte med barnevernstjenesten. Det er ikke så stor forskjell, sier hun.

Migrasjon kan gjøre situasjonen mer sårbar fordi foreldrene ofte må orientere seg i et samfunn og et hjelpeapparat de ikke kjenner fra før. Språk kan være en barriere. Det samme kan manglende kjennskap til skole- og velferdssystemet.

– «The playing field» (like premisser) er ikke der i det hele tatt, ofte når det gjelder migrantforeldre med for eksempel kort botid i Norge, legger Paintsil til.

Mister mer enn språk

En av de største utfordringene de løfter, handler om barns identitet når de bor i fosterhjem med en annen kulturell bakgrunn enn sin egen.

– Det er altfor få fosterforeldre med samme bakgrunn som foreldrene. Det er kritisk, sier Reichelt.

Hun mener konsekvensene kan være langt større enn at barnet ikke får spise bestemte matvarer. Barn kan miste morsmålet, og dermed også et viktig emosjonelt språk i kontakt med foreldrene.

– Det kan da bli ekstra vanskelig hvis foreldrene ikke behersker norsk godt nok.

Reichelt mener også at barn kan miste kontakt med religion, tradisjoner og andre deler av sin kulturelle identitet. Samtidig understreker hun at barnevernstjenesten kjenner til utfordringen. 

For Paintsil handler dette også om forholdet mellom fosterforeldre og biologiske foreldre. Hun mener det i enkelte saker kunne vært bedre for barnet dersom foreldrene fikk mer støtte hjemme, framfor at barnet ble flyttet ut.

– I noen tilfeller burde de heller ha fått bedre veiledning. Besøkshjem. En midlertidig mellomløsning, sier hun.

Hun er tydelig på at det også finnes saker der det er riktig å ta barna ut av hjemmet. Men når barn først bor i fosterhjem, mener hun det er viktig å se fosterforeldre og biologiske foreldre som noen som må kunne samarbeide rundt barnet.

– Jeg tror det hadde vært det beste for barna om fosterforeldrene fikk den forståelsen at det innebar et samarbeid med biologiske foreldre. At de er sammen om barnets beste.

Reichelt er enig og sammenligner det med å ha en bonusfamilie, særlig for barn med migrantbakgrunn.

– Hvis man ikke har besteforeldre eller storfamilie i Norge, så kan fosterforeldre bli en del av nettverket her. Man kan se på det som en utvidet familie, fortsetter Paintsil.

Brobygging begge veier

Brobygging handler imidlertid ikke bare om å få barnevernet til å forstå foreldrene. Det handler også om å hjelpe foreldrene til å forstå barnevernet. For noen foreldre kan det være vanskelig å akseptere at barna har blitt glade i fosterforeldrene.

– Vi må da prøve å si: «Du skal være glad for at de har et godt forhold, fordi det er viktig for barna», sier Reichelt.

Målet er å hjelpe foreldrene til å se at barn kan ha plass til flere mennesker i livet sitt. I noen saker handler brobyggingen også om å hjelpe foreldrene til å forstå at tilbakeføring kanskje ikke er realistisk.

– Barnets beste er ikke nødvendigvis alltid å komme hjem til foreldrene, sier Paintsil.

Da kan oppgaven være å hjelpe foreldrene å akseptere situasjonen, samtidig som de opprettholder en god relasjon til barnet – og fosterforeldrene.

– Barna må vite at mamma og pappa fortsatt er glad i dem, selv om de ikke bor sammen med dem, sier hun.

«Hvis det ikke hadde vært for deg»

Foreldrene de møter ved Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter har ofte gitt tydelige tilbakemeldinger. Paintsil forklarer:

– Noen foreldre sier: «Hvis det ikke hadde vært for deg, så hadde vi ikke hatt noe kontakt med barna lenger».

Hun forteller at noen foreldre opplever at de først blir sett og hørt når Kirkens Bymisjon kommer inn i møter og samværssituasjoner. I arbeidet kan de også gå gjennom samværsrapporter sammen med foreldrene og forklare hva barnevernstjenesten legger vekt på.

– Flere foreldre har gitt uttrykk for at vår tilstedeværelse har styrket dem i møte med systemet. Jeg har også vært i situasjoner hvor barn har blitt gjenforent med foreldrene etter at de har fått veiledning og innspill fra oss på forskjellige måter.

For Reichelt og Paintsil er målet likevel ikke å stille seg på den ene eller den andre siden.

– Vi har alltid et blikk på hva som er best for barnet, understreker Paintsil.

Aktuell film

I filmen «Fjord» har filmskaper Cristian Mungiu tatt utgangspunkt i en mye omtalt barnevernssak fra Naustdal, der et norsk-rumensk ektepar fra pinsebevegelsen ble fratatt sine barn av barnevernet. Den umiddelbare flyttingen av barna skapte sterke reaksjoner i flere land. I år ble familien gjenforent og flyttet tilbake til Romania. 

– Dette er ikke en film om motstand mot Norge eller barnevernet. Jeg vil bare bruke dette for å snakke om hvordan ulike verdier kolliderer i et globalt samfunn, sa Mungiu. 

Selv om filmen har fått kritikk for å kunne skape mer skepsis mot det norske barnevernet, har den også satt søkelys på spørsmål alle som jobber med barn i offentlig omsorg er nødt til å forholde seg til. I 2023 ble barnevernsloven endret til å hensynta barnets «etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn» i alle faser av saken. 

Den «riktige» kulturen

Det gjør de ved Heggeli, Kirkens Bymisjons barnevernstiltak i Oslo. Gjennom tilbudet møter de familier hvor barna bor i deres fosterhjem, eller barne- og ungdomshjem.

– Vi er opptatt av å støtte opp under barnets egen identitetsutvikling og opprinnelseskultur, sier Elisabeth Haugseth, avdelingsleder i Kirkens Bymisjon.

– Det er også en tydelig forventning fra oppdragsgiver, for eksempel barnevernstjenesten eller Bufetat, at fosterforeldre skal utforske barnets kulturelle bakgrunn og ståsted.

Men det kan ofte være kompleks og sammensatt. 

– Vi møter barn og familier med ulike typer kulturer og erfaringer; sosioøkonomi, landbakgrunn, språk eller religion. Uansett prøver vi å anerkjenne deres måte å gjøre ting på. Vi og fosterforeldrene må prøve å tilnærme oss uten å ha et blikk på at den kulturen vi selv representerer, er den riktige, sier hun. 

Haugseth forklarer at både ansatte og mange fosterforeldre jobber hardt for å prøve å vekke nysgjerrighet om egen kulturforståelse hos barna. 

– Spesielt når det er ungdom, som ofte allerede kan streve med identitet i kraft av ungdomsalderen. Fordi vi tenker at de kan ha en del spørsmål knyttet til hvem de er og deres opprinnelse. Men noen barn stenger veldig av, og da kan det bli en kilde til konflikt. Vi inviterer til og motiverer for, men kan ikke presse dem heller. 

Identitet ut med badevannet

Hun viser til en fosterfamilie med omsorg for to barn med muslimsk bakgrunn, hvor fosterforeldrene selv har oppfordret til å utforske mer om islam, id-feiring eller moskébesøk, men hvor barna ikke vil. Mens andre barn har fått språkopplæring i morsmålet og hatt ressurspersoner i omgivelsene rundt for å ivareta tradisjoner. 

– Men plutselig så vil kanskje ikke barnet mer, og da kan det bli komplisert. Noen barn ender opp med, i en periode, å ta avstand fra mye av sin opprinnelse.

– Da kan det være krevende, men likevel vårt ansvar å vurdere hvordan vi best kan hjelpe barnet videre i utviklingen av sin kulturelle identitet.

– Vi har et barn som har bodd i et av våre fosterhjem over lang tid. Selv om barnet har hatt samvær med biologiske foreldre opp igjennom årene, så opplever barnet seg nå mer knyttet til fosterfamiliens kultur. Det er nå fremmed for barnet å tenke at det har noe med foreldrenes opprinnelseskultur å gjøre, forklarer Haugseth. 

– Er barn selv i stand til å ta disse valgene så tidlig i livet, noe som kan medføre at de mister en del av sin identitet?

– Det er sjeldent, eller unntaksvis, at barn som kommer til oss har en tydelig bevissthet om eget kulturelt ståsted. Og jo eldre de blir jo mer er vi pliktig til å lytte til barna. Vi merker jo at vi med de yngre i større grad klarer å legge til rette for kontakt og utforskning. Mens med de som er eldre kan vi ikke gjøre det på samme måte, for de har mye mer medbestemmelsesrett. 

Sint for å ha mistet språket

Samtidig minnes Haugseth et søskenpar fra da hun var nyansatt i Kirkens Bymisjon, tidlig på 2000-tallet. Begge er nå over 30 år. 

– Hun eldste har fortalt at hun var veldig lei seg, og litt sint på oss, for at ikke vi den gang hadde passet på å vedlikeholde morsmålet hennes. Fordi hun følte at det gjorde at hun som voksen hadde vanskeligere for å holde kontakt med en del av storfamilien, da de ikke lenger delte et felles språk. 

Denne type uttalelser har festet seg hos avdelingsleder Haugseth.

– Det gjør at vi uansett må prøve å få det til så godt vi kan, sier hun. 

– Er det en fare for at manglende omsorgsevne kan bli tolket som kultur?

– Vi vet at kjennskap og kunnskap om en kultur bryter ned noen barrierer som kan gjøre neste skritt lettere. Hadde vi hatt flere kulturelle brobyggere som kunne formidlet kulturen uavhengig av hvordan foreldrene har praktisert den, så hadde det kanskje vært lettere å skille kultur fra foreldrenes omsorgsevne. Der opplever jeg at barnevernet er i utvikling. 

Haugseth mener, som kollegene ved Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter, at mye er gjort hvis foreldre og fosterforeldre møtes og klarer å samarbeide.

– Hvis man blir litt kjent med et annet menneske, er det lettere å være nysgjerrig. Men hvis de forblir fremmede, og bare kjenner foreldrene som de som på papiret har utøvd omsorgssvikt, er det lett å lage seg noen fiende­bilder.

Små miljøer

– Rekrutterer dere fosterforeldre med flerkulturell bakgrunn?

– Vi har forsøkt. Noen ganger har vi kommet langt i prosessen med familiene, og påtenkt et barn med samme bakgrunn. Men så hører de navnet, og da kan det bli litt vanskelig fordi de har kjennskap til familien det gjelder. Noen ganger har det blitt avblåst fordi familiene selv har sagt at det er for små miljøer, at det er for gjennomsiktig. 

– Men vi har også blitt mer mangfoldige blant våre ansatte de siste årene. Det hjelper absolutt når vi har miljøterapeuter og andre ansatte med forskjellig bakgrunn på forskjellig vis, avslutter Haugseth.

Les også barne- og familieministerens svar i denne saken:

Publisert i Magasinet BY 03/2026.
Foto: Elisabeth Rodrigues og Another World Entertainment.