– Hei, Ronny! 

Ronny ser opp, smiler og løfter søppelklypa som hilsen. Å rydde rundt blokka og i nærområdet er blitt en del av arbeidsdagen hans. For noen år siden holdt folk blikket lavt og tempoet høyt når de passerte. Nå går de saktere. Noen hilser. Andre stopper. Ved inngangen henger et skilt: «Vi er her for å bidra til at Hjalmar Johansensgate er et godt sted å bo. Kom innom for en kaffe og slå av en prat!» 

Inn døren i første etasje åpenbarer det seg et langt rom – en hel første etasje som er felles stue for beboere: sofagrupper, bordtennis­bord, biljard, planter og en diger TV. Og innerst et kjøkken som koker og yrer av liv.

Aktivitets­kafeen er blitt hjertet i et prosjekt der Stavanger kommune, A-larm og Kirkens Bymisjon har valgt å stå i det sammen. Stedet som lenge var utrygt for både beboere og nabolag, har fått et annet rykte. 

Kjøttkaker som metode 

På stekepannen freser kjøttkakene. Tom Erik Eltervåg fra Kirkens Bymisjon snur dem mens Jan, vår frivillige, skreller poteter ved siden av. 

– Dette er mammas oppskrift. Det eneste jeg kan lage, men beboerne elsker det, sier Tom Erik og ler. 

Han var med fra starten, fra dagene med tomme lokaler og null budsjett for inventar. 

– En hel etasje måtte fylles. Det ble Finn-annonser, e-poster og mange turer med tilhenger. Det var bratt noen ganger. Men gøy. Kjempegøy! 

Kafeen er åpen hverdager fra 10 til 14. Noen dager er det tur. Alltid kaffe og felles lunsj. Måltidet har blitt en døråpner tilbake til et fellesskap. Flere har fått en grunn til å stå opp om morgenen, forteller kjøkkenstaben. En beboer med tunge depresjoner og flere innleggelser har ikke vært innlagt på lenge. 

Rive eller reparere? 

Med hver vår kaffekopp med ulikt motiv setter vi oss ned i en av sofagruppene i fellesstuen. 

– Hvordan var det dette samarbeidet startet? 

– Her i høyblokka var det altfor mange utfordringer på ett sted. Enten måtte vi løse det opp, eller lage en god løsning. Alt ble diskutert, også å rive blokka, sier Natasha Espelid, prosjektleder i kommunen. 

Aleks Skålevik fra A-larm nikker. 

– Lokalavisene har skrevet om denne blokka i tiår, med overskrifter som «Narkoblokka», «Dødsblokka» og «Brannblokka». Ikke uten grunn. Hærverk, bråk og stadige utrykninger var en del av hverdagen. Ting som ble kastet ut fra etasjene. Man måtte sette opp sperringer så ingen fikk TV-er i hodet. 

Til slutt valgte kommunen å satse – men ikke alene. Kommunen inviterte inn A-larm og Kirkens Bymisjon for å få på plass kompetanse på målgruppen, pårørende og frivillige. 

– Vi er tre aktører som kjenner hverandre og utfyller hverandre, sier Natasha. 

– Ja, det har vært gnisninger. Tre ulike arbeidsgivere, med sine ulike kulturer. Men det er nettopp friksjonen som har flyttet prosjektet i god retning. Vi er veldig fornøyde med både samarbeidet og denne modellen. 

Se video og hør mer om høyblokka:

Et rom med utsikt 

Midt i praten åpner døra seg. Gerd Olsen, beboer gjennom 23 år, går målrettet inn på kjøkkenet. 

– Hei, Gerd! hilser flere. 

Tom Erik lener seg fram: 

– Hun har virkelig blomstret siden vi kom. Før satt hun mye alene i 11. etasje. Nå er hun her hver dag. 

– Hun kom ned selv da heisen sto, det sier ganske mye. 

Det er ikke så lenge til kjøttkakene er klare, men Gerd vil først vise oss den flotte utsikten hun har fra sin leilighet. 

– Jeg er heldig. Øverste etasje. Der har det aldri vært noe bråk. Men nedover? Å ja! Før var det politi og rusavhengige i hver leilighet. 

Det å flytte når det raste som verst var ikke et alternativ. Dette var hennes hjem. Det var ikke hun som måtte flytte, det måtte heller de andre som lagde bråk. 

– Nå? 

 – Nå er det skjønt. Helt suverent. 

– Og heisen? Den kan vi ikke fikse selv, vet du. Vil du ut, så går du. Tar du det rolig i trappene, går det fint, sier hun med et smil. 

På terrassen er det utsikt begge veier. Morgen­sol og kveldsol. 

 – Om sommeren, sier Gerd, er det herligt. 

Første prioritet: trygghet 

Stavanger kommune, A-larm og Kirkens Bymisjon er ulike aktører, men prioriteringene er like: Først beboernes trygghet. Deretter naboenes. Effekten merkes allerede. Det er nesten blitt helt slutt med utrykninger. 

– Sperringene som var utenfor, som skulle hindre at folk fikk ting som ble hevet ut fra etasjene i hodet, er fjernet, sier Aleks. 

– Beboere tør å komme ned. Og nå når vi har fått den fine uteplassen kommer folk fra nabolaget og setter seg ned. Da har vi fått til noe, supplerer Ole Jonny Svela fra A-larm. 

Kafeen fungerer som en brobygger inn mot de andre tjenestene og aktivitetene som de tre aktørene har: ruskonsulent fra kommunen, Aktiv Utafor fra Kirkens Bymisjon, aktiviteter fra A-larm – for å nevne noe. På denne måten blir det lavere terskel. Og mer forebygging. 

– Ved at vi samarbeider om dette prosjekte­t får beboerne lett tilgang til en rekke tilbud, som vi vet både gir gode opplevelser og forebygger. Vi er ulike på mange måter. Det er styrken. Det er derfor dette funker, sier Morten Haukland Dahle fra Kirkens Bymisjon.  

Tålmodige skritt 

Det tar tid å endre vaner, og enda lengre å endre et rykte. 

– Små men riktige skritt. 

– Prosjektet forebygger, det er det ingen tvil om. Og vi kjenner hverandre på en annen måte nå, sier Morten. 

Aleks forteller om vaktmesteren, som visst­nok spiller en helt spesiell rolle. 

– Han er jo ikke bare vaktmester, han er jo miljøarbeider og. Enormt flink med beboerne her, gjør det lille ekstra hele veien. Hvis de opplever at en beboer ikke har det så bra, spør de om han kan følge litt ekstra med. På den måten tar de litt bedre vare på hverandre. 

I kjøkkenet anrettes dagens lunsj: kjøtt­kaker med brun saus, poteter, ertestuing – og tyttebær. 

– Nydeligt! sier Gerd, og smiler. 

En fremtid å planlegge for 

Prosjektet har vokst – men finansieringen er fortsatt sårbar. Tilskuddene skal inn i kommune­budsjettet, og det gjør at forutsig­bar­heten glipper. 

– Vi har ikke den forutsigbarheten vi trodde, sier Natasha. 

– Men vi er optimistiske. Vi trenger flere tiltak som dette, og flere gode samarbeid for å få det til å gå rundt. 

– Dette er samfunnsøkonomisk gull. Et samarbeid som virker. Vi er sikre på at vi får det til videre, sier Natasha. 

Aleks nikker: 

– Vi får mye positiv oppmerksomhet rundt det vi får til her. Det ville være rart om vi ikke klarer å skaffe midler. 

Blokka har vært kalt mye. Men akkurat denne formiddagen er den mest av alt et hjem. En duft av kjøttkaker. Et «Hei, Ronny!» ved inngangen. En Gerd som tar trappene uten heis. Naboer som tør å sette seg ned. Et sted som puster igjen.

Publisert i Magasinet BY 01/2026.
Foto: Torstein Ihle. Video: Tine Wahlstrøm.