– Tap i livet er uunngåelig, og sorg er en naturlig reaksjon på tap. Vi kan ikke leve uten å tape. Da må vi også tenke at sorg handler om mye mer enn døden, sier biskop Sunniva Gylver. 

Etter 30 år som prest og knappe halve året som biskop, har hun tilegnet seg mer erfaring med sjelesorg enn de fleste. Det hun heller vil kalle sjeleomsorg.  

– Vanlige folk bedriver også sjeleomsorg i det daglige, gjennom å være gode medmennesker og sparringspartnere. Det kan vi alle være for hverandre. Hvis vi er gode til å lytte, og øver oss på å vise empati og respekt i møte med den andres liv og fortelling. 

Noen som ikke lenger er der 

– Sjeleomsorg er en utrolig viktig og meningsfull del av jobben min. I kirken har vi tusenvis av samtaler hvert år knyttet til både dåp, bryllup, konfirmasjon og begravelse. Sorg kommer ofte opp i forbindelse med alle disse anledningene.  

– Det var kanskje det jeg hadde minst tenkt på fra før, at det aller fineste også blir det vondeste, fordi man gjerne skulle ha delt det med noen som ikke lenger er der. Det å ta høyde for det, eller bare vite at det er slik, det er viktig, sier hun. 

Biskopen har skrevet bok og vært åpen om sine egne sorger. Som 16-åring, mistet hun lillesøsteren Gunvor. I 2017 var hun selv døden nær etter en alvorlig trafikkulykke. Og i 2021 mistet hun ektemannen til kreft etter ett års sykdom. 

Men dagen Lars Kristian dør, er hun først og fremst bare Sunniva. En kone som har mistet livets store kjærlighet gjennom 34 år og faren til deres tre barn. 

– Da jeg satte nøkkelen inn i inngangsdøra vår den dagen, slo det meg så utrolig hardt at det gjorde jeg første gang som enke. Akkurat da følte jeg meg utrolig alene og overveldet.  

– Men akkurat samtidig slo det meg: «Nei, du er ikke alene!». Fordi jeg tror på en Gud som rommer både liv og død og evighet. 

Lars Kristian var ikke religiøs, men rett før han døde sa Sunniva at hun kom til å legge han i Guds hender hver eneste dag. Det er hennes måte å bære ham med videre. 

– Er troen en ressurs i møte med død og sorg? 

– Det avhenger av hva slags tro og teologi du har med deg. Fordi religion, ut fra min erfaring, er best og verst i møte med kriser. Tolker du det vonde som skjer deg som Guds straff eller Guds fravær, da er troen fort til lite hjelp. 

Men for Sunniva har troen vært en stor hjelp.  

– Dels fordi jeg selv ikke er redd for døden, fordi jeg tror at alle mennesker er i Guds hender. Og dels fordi at troen gir meg et himmelhåp, som kanskje er viktigst for meg på vegne av alle de som har hatt det forferdelig her. Jeg trenger å tro på at de skal få oppleve frigjøring, oppreisning og det gode. 

Ventesorg og brå død 

Ventesorg er når du vet at noen kommer til å dø, for eksempel etter alvorlig og langvarig sykdom. Men du vet ikke akkurat når. Det gir mulighetsrom som den bråe døden ikke har, sier Sunniva.  

– Er sorgen annerledes når man vet at den kommer? 

– Lars Kristian og jeg fikk sagt alt som var både nødvendig og ønskelig. Når døden er brå, får man ikke gjort det. Det blir da et sjokk, og hvis de siste ordene var en krangel, så kan det bli vanskelig å forsone seg med det.  

– Det er to ulike typer sorg. Pårørende etter langvarig sykdom, som allerede har stått i sorgen lenge, kjenner da kanskje ikke på den akutte sorgen. Kanskje de heller er litt lettet over at det er over. Men det betyr ikke at det ene eller det andre er enklere. 

– Hva gjør døden og sorgen med oss? 

– Det er sunt at begrepet sorgarbeid er innarbeidet. For sorg er arbeid. Hard jobbing. Jeg har måttet si til folk: «Det er forståelig at du er kjempesliten, mye av din kapasitet går til å sørge». 

Men sorgen rommer også muligheter for modning, vekst og en livsglede som nesten er umulig å forstå for de som er utenfor. Den kan åpne andre rom for oss og i oss, og kan gjøre at vi tar imot og er til stede i livet og i verden på andre måter enn det vi var før, forklarer Sunniva. 

– I beste fall blir vi både mer takknemlige, bevisste, nærværende og erkjenner egen sårbarhet. Noe av livet blir veldig enkelt. Du spør deg ikke lenger hva som er viktig. For mange er det også en mulighet for forsoning, før det er for sent. 

Et sørgende fellesskap 

Mange spør seg «hvorfor akkurat meg?», når ulykke rammer. Men Sunniva mener at vi ofte heller kunne spurt «hvorfor ikke meg?». Verden er full av liv og død, lidelse og mirakler, alt mulig om hverandre. 

– Da Lars Kristian døde, slapp jeg å tenke at det var veldig urettferdig. Jeg erkjente at nå var det min tur til å oppleve denne delen av livet. Det gjør kjempevondt, og jeg skulle gjerne sluppet. Men jeg visste at jeg var en del av et større, sørgende fellesskap. 

Av de mange hundre biskopen går forbi på gata hver dag, tenker hun at det helt sikkert er flere av dem som også har opplevd å miste noen.  

– Tåler noen mer sorg enn andre? 

– Livet er dessverre noen ganger grunnleggende urettferdig. Noen får full pakke av utfordringer, helt fra de er små. Og de aller fleste vil oppleve mindre eller alvorlige kriser i løpet av livet. Noen har helt urealistiske forventninger til hvor lykkelig de skal være. Og hvis de ikke er det, så er det liksom en farlig sorg.

– Vi må snakke åpent og ærlig om livet, og ikke sykeliggjøre alt, også sorgen. Vi må forsone oss med at livet er både òg. 

– Men det er klart at noen blir syke av sorg. Da er det viktig at vi henviser og er frimodige på å forestå det som kan hjelpe. Uansett om det er en prest, en psykolog eller en sorggruppe.  

Sorgens mange ansikter 

Biskopen forteller om «sorgen det ikke sendes blomster til». Det er navnet på kirkens samtalegruppe for de som har opplevd samlivsbrudd. En sorg som skaper masse praktiske endringer og vanskeligheter. Det gjelder også andre ting som representerer tap; for eksempel tap av helse, arbeid eller status. Ting som på et eller annet nivå trengs å sørges.  

– Sorgen har mange ansikter og det kan bli ekstra ensomt når det ikke er etter død, eller en type død som ikke er legitim. Før var det vanskeligere og mye skam knyttet til selvmord. Jeg tror det har blitt litt enklere fordi flere pårørende har vært åpne de siste årene. 

– Åpenhet er bra og viktig. Men jeg tenker også det kan bidra til at vi som er åpne, på en måte lager en standard på hvor åpen du må være eller hvordan du skal sørge.  

Hør Sunniva fortelle om sorgarbeid:

Sorgen er jo ikke lineær. Det er ikke en prosess hvor du gråter masse den første dagen, for så gråte mindre og mindre til det er over. Noen gråter mye, noen lite, noen har ingen sterke emosjonelle uttrykk i starten, men får det senere. Noen kjenner mest på at det går i bølger og slår hardt og uforventet inn, på en tirsdag eller på trikken eller når du hører en sang. Vi må derfor gi både oss selv og andre rom til å sørge på den måten som er riktig for hver enkelt, forklarer Sunniva.  

– Vi som sørger må ofte oppdra omgivelsene. Dessverre er mange rundt usikre på hva de skal si eller gjøre. Noen skygger banen, og en del sier «ring om jeg kan gjøre noe». Men en som sørger vet at det orker man ofte ikke. Da kan det være bra å si «det kommer jeg ikke til å gjøre, men fint om du fortsetter å mase på meg». 

Unaturlig å bringe på bane 

– Vi som medmennesker må være litt mer på alerten, og tenke at omtrent alle vi omgås bærer med seg noen store eller små sorger. Da kan det være fint å innimellom ta initiativ til å snakke om hvilke sorger vi har. Fordi for mange er det ganske unaturlig å bare bringe sorgen på bane. Det er jo partybrems deluxe. 

– Hvordan kan vi gjøre det? 

– Ved å skape trygge rom til å snakke om sorg. Det er grunnen til at jeg er åpen om mine sorger offentlig. I håp om at når folk hører en podkast eller ser en post på Facebook, at det blir et påskudd til å kunne starte en samtale: «Forresten, hørte du podkasten…». 

– Vi må hjelpe hverandre å være gode medvandrere i sorgen, avslutter biskopen. 

Publisert i Magasinet BY 03/2025.
Foto: Torstein Ihle.