– Jeg har levd et langt liv, og jeg har trodd at jeg trengte rusmidler for alt. For å stå opp, for å gå ut, for å føle på kjærlighet, for å skape relasjoner. 

Da jeg møtte Kirkens Bymisjon for første gang, var det ikke mye å rope hurra for. Jeg var full av angst. Det er 20 kilo siden, pleier jeg å si. Jeg var ikke i stand til å stå særlig oppreist.

 Anne Grethe ser deg rett i øynene. Rak i ryggen og full av energi. Sånn har det ikke alltid vært for den spreke damen som jobber som frivillig for Kirkens Bymisjon i Kristiansand. 

– Jeg kommer fra Haugesund, men har bodd her på Sørlandet nå i 23 år. Først var det vel en flukt fra rusen. Jeg var tungt inne i rusmiljøet i Haugesund, og hadde tre barn på den tiden. Vi var på flukt fra oss selv, barnevern, politi – alt som var, egentlig. Og så havnet vi langt uti havgapet der vi fikk leid et hus.   

Historien skrevet på kroppen 

Armene til Anne Grethe er dekorert av tatoveringer, og som for mange som har brukt nål og blekk på armer og bein så har de en historie å fortelle. 

– Denne fikk jeg første gang jeg var med på rusbehandling. Den er litt symbolsk, siden hengelåsen er ikke helt igjen. Jeg hadde ikke helt fått det til, og jeg visste ikke helt – jeg hadde en fot her og en fot der, og var litt redd for å gi slipp på det gamle. Men den hengelåsen ble på en måte lukket på neste arm.  

Over den står det «I build a life I don’t need vacation from». Jeg skal leve rusfritt. Jeg skal ikke holde meg nykter, men jeg skal leve rusfritt. Jeg skal slippe å gå på hvite knoker, hvis du skjønner, men kjenne den følelsen av lykke som kommer tilbake etter du har jobbet noen år og finner gleden i de små tingene i hverdagen. 

En kafé for alle 

Kafeen til Kirkens Bymisjon i Kristiansand ligger på fiskebrygga og er et rom fullt av de små gledene som betyr så mye for mange. Lun stemning og god og enkel mat serveres til alle som vil. Men det er tydelig at mange av gjestene på kafeen nok ikke føler seg like velkomne alle andre steder i byen. For her er alle velkomne, unge som gamle, samme hvilken bagasje du bærer på.  

Det er nok noe med stemningen.. 

– Det er alltid musikk, vi synger og spiller spillelister. Vi forteller også historier og lærer hverandre bedre å kjenne. Så kommer de som jobber her på huset, de fra Pedalen og Gatejuristene, mellom 11.00 og 11.30. Etter det er det åpent for andre gjester. Ingen dager er like, for man vet aldri hvem som kommer inn den døra.  

Det er det største med å være i kafeen – når den personen fra miljøet som du aldri hadde trodd skulle greie å reise seg plutselig kommer inn. Det gjør dagene for meg. Det er utrolig godt. 

Et måltid er mer enn bare mat 

Måltidsfellesskap ligger i Kirkens Bymisjons DNA. Enten du jobber på et av våre verksteder eller plukker søppel på gata, eller har falt ut av skolen og trenger et friminutt fra hverdagen, hos oss blir du møtt med frokost, lunsj eller et deilig julemåltid nå i desember.   

Men det er ikke maten som er det viktigste.   

– Mat smaker mye bedre når du spiser sammen med noen. Og så kan vi drøfte erfaringer, fortelle hverandre hvordan dagen er, legge planer og lage avtaler om ting som skjer framover. Det er den gode samtalen. Her føler jeg meg trygg. 

Anne Grethe er en av mange frivillige i Kirkens Bymisjon som ønsker å gjøre noe godt for andre. Men hun har gått litt lenger enn de fleste. Hun har skrevet en bok om sine erfaringer, og holder foredrag. 

Jeg tror min historie kan gi håp til mange. Det var jo ingen som hadde trodd at jeg skulle greie det. Men jeg gjorde det. Jeg greide det, og jeg pleier å si at når jeg greide det, kan alle greie det.  

Jeg husker selv når jeg var ny på veien, det å få høre historien til andre som hadde gått veien før meg, som hadde kjent det på kroppen… Det ga meg et håp. Og jeg håper og tror at min vei kan gi håp til andre.