En nylig rapport fra Folkehelseinstituttet bekrefter at Oslo er en delt by, med tydelige forskjeller i helse, økonomi og livskvalitet mellom øst og vest. Hovedstaden har flest ensomme i landet, og rapporten viser at de som har dårligst råd – og de yngste – er mest ensomme.

Samtidig er det mange frivillige – i både øst og vest – som bruker mye av fritiden sin på å hjelpe andre. Hva motiverer dem? Og hva får de igjen for det?

Unge motiveres av uro

Ramalla Awad (19) er frivillig ved Kirkens Bymisjons ledertreningsprogram for ungdom ved frivilligsentralen på Stovner, ytterst på Oslos østkant. Hun har bakgrunn fra Palestina og uroen der er en stor motivasjon for det frivillige engasjementet. Selv i så ung alder, har hun allerede rukket å være frivillig seks år til sammen på ulike arenaer.

– Det er en bra følelse man får av å hjelpe mennesker, når man bidrar til å gjøre hverdagen deres bedre. Men det beste er å bli kjent med mange forskjellige mennesker og å bygge gode relasjoner.

Hør hva Ramalla sier:

Hun forteller at frivilligheten har åpnet mange dører og gitt mulighet til å bygge kompetanse hun kan ta med seg videre i arbeidslivet. Ved å gi litt til samfunnet, så får du mye tilbake, mener hun.

Ramalla forteller også at mange ungdommer kan føle på uro i hverdagen, noe hun mener kan føre til stress og opplevelsen av at mye er vanskelig. Da er frivilligheten nyttig:

– Når man ikke har det så bra, da hjelper det å hjelpe andre. Da føler man seg litt bedre.

Overførbart til andre deler av livet

Frivillige «Patrick» (20), som ønsker å være anonym, er også blant ungdommene som deltar i ledertreningsprogrammet på Stovner. Han forteller at frivillig arbeid kan gi unge nyttig kompetanse i andre deler av livet:

– Vi ser at både ungdom med flerkulturell bakgrunn og ungdom fra majoritetsbefolkningen opplever sterk tilhørighet på frivillighetsarenaene. Det å kunne bruke denne plattformen til å utvikle seg som menneske, tilegne seg kompetanse og bli kjent med den norske dugnadsånden, er svært givende.

– Dette er erfaringer man tar med seg videre i livet. Denne typen uformell kompetanse synes jeg er svært verdifull. Den er også overførbar til andre områder i livet – alt fra skole til familie og venner, forteller han.

En vei inn i arbeidslivet

Live Bjørge (56) er avdelingsleder ved frivilligsentralen på Stovner. Hun forteller at det fine med frivilligheten er at alle har noe å bidra med. Noen kan bidra med helt enkle ting, som å dekke bord og brette servietter – mens andre kan bidra med en helt spesifikk fagkompetanse. Uansett er det tilfredsstillende å føle seg samfunnsnyttig.

– Det å være frivillig gir også mange unge både kompetanse og referansepersoner de kan bruke når de skal søke jobb. Frivilligheten kan derfor for noen være en vei inn i arbeidsmarkedet, sier Live.

Hør hva Live sier:

Kjenner seg igjen

Gjennom frivilligheten kan unge med minoritetsbakgrunn oppleve at det er ekstra meningsfullt å hjelpe mennesker i situasjoner de kan kjenne seg igjen i, og relatere til egne foreldre eller besteforeldre.

Kidus Yohannes Wolde Kidan (22) er frivillig ved digitalt veiledningskurs for voksne og eldre, også gjennom Kirkens Bymisjons frivilligsentral på Stovner. Som barn av innvandrere har han selv hjulpet foreldrene mye hjemme, med digitalkompetanse og det å forstå internett.

– Det er veldig enkelt: Hvis du kan hjelpe, så burde du hjelpe til! Jeg føler at når jeg har kunnskap og evne til å hjelpe andre i samme situasjon som mine foreldre var tidligere, så har jeg et ansvar for å hjelpe, forteller han.

– Den godfølelsen du får i magen når du har hjulpet noen – det føles naturlig og kan ikke erstattes med noe annet, sier Kidus.

Hør hva Kidus sier:

Eldre motiveres av ensomhet

Irene Schmeling (61) er tiltakskoordinator ved Kirkens Bymisjons frivilligsentral på Ullern, ytterst på Oslos vestkant. Gjennom deres arbeid får både eldre frivillige og bosatte flyktninger mulighet til å bidra på forskjellige måter, på tvers av generasjoner og kulturer. Hun mener at dette øker integrering, trygghet og samhold i nærmiljøet.

– De frivillige hos oss er i hovedsak eldre personer. Mange har vært frivillige over flere år og begynner å kjenne på egne behov. Det å bety noe for andre kan da gi livskraft og forebygge ensomhet, forteller hun.

Hør hva Irene sier:

Under pandemien opplevde frivilligsentralen at flere eldre ønsket å bli frivillige, fordi de ble avskåret fra den normale hverdagen og var redde for å oppleve ensomhet. Frivilligheten gjør at man får en større krets rundt seg og får flere mennesker å bry seg om, samtidig som flere vil bry seg om deg. Denne gjensidigheten er viktig, mener hun.

– Vi prøver å finne oppgaver til alle som ønsker å bidra, sier Irene.

Det lille, røde huset på Ullern er en viktig sosial arena. Hver torsdag møtes de frivillige til turer i nærmiljøet og felles lunsj. Rundt bordet flyter samtalene og latteren sitter løst – det er ingen tvil om at dette fellesskapet er viktig. I tillegg planlegges de andre faste aktivitetene, «Språkkafé» og «Ullern-venn», som er uformelle møteplasser for flyktninger og frivillige.

Gjennom fellesarrangementer bidrar de eldre frivillige med norskopplæring og andre ressurser. Meningsfylte oppgaver og fellesskap gjør at mange føler seg nyttige. Dette er viktig for å ivareta den psykiske helsen og bekjempe ensomhet, mener Irene. Hun viser også til nye tall fra Nasjonalt senter for aldring og helse, som anslår at antallet eldre over 70 år med depresjon vil dobles innen 2050.

Samarbeid for god aldring

– Det er et spesielt fokus på å koble ungdommer sammen med eldre i bydelen i prosjektet «Sammen for Ullern». Andelen eldre er økende, samtidig som det er et ønske om at de eldre skal bo hjemme lengre. Det er derfor viktig å finne nye måter å samarbeide på for å fremme en god aldring, forteller Irene.

– Det er alltid bruk for deg, uansett forutsetninger, supplerer pensjonist Monica Andersen (66).

Hun har vært frivillig på Ullern i tre år og forteller at hun her har fått en stor bekjentskapskrets – av både andre frivillige og deltakerne som bor i nærmiljøet.

Hør hva Monica sier:

Bevegelse mot traumer

Tiltakskoordinator Irene har bakgrunn fra internasjonalt arbeid i FN og har arbeidet med fred og forsoning i ulike land. Hun har sett mye traumer og har følt på en avmakt i forhold til hvordan møte mennesker i vanskelige situasjoner. Det førte til at hun for 10 år siden gjennomførte en videreutdanning innen kunst- og uttrykksterapi, nettopp for å lære teknikker og å ha et verktøy til å bearbeide traumer og livsmestringssituasjoner.

– Disse mestringsteknikkene har vært viktige i møte med mange av flyktningene her på Ullern, som ofte bærer på en bagasje vi ikke kjenner til, forteller hun.

Denne kompetansen er også utgangspunkt for tilbudet «Livsmestring og kunstuttrykksgruppe», hvor både bydelens unge og voksne flyktninger, og frivillige deltar. Formålet er å bli kjent med egne ressurser og uttrykke seg gjennom bevegelse og maling. Prosessen inspireres av trygghet, relasjoner og positiv grensesetting – og progresjonen skal lede til å løfte blikket for å se håp og ønsker for fremtiden.

– Livsmestring handler ofte om å få i gang en bevegelse. De som er traumatiserte, eller har stress og andre utfordringer i livet, blir lett fastlåste. Da er det viktig å få i gang en bevegelse for å løse opp smerter, uansett om det er i hofta eller i sjelen. Det å da sette i gang en bevegelse, enten det er å male på et lerret eller en fysisk aktivitet, kan da være en begynnelse på en kroppslig oppvarming mot økt livsmestring.

Bevegelse og aktivitet er viktig for både de frivillige og deltakerne på frivilligsentralen. Gjennom turer, sykkelkurs og uteaktiviteter styrkes både fysisk og psykisk helse. Irene forteller hvordan en deltaker som bar på mye krigstraumer, endret livet etter at han fikk tilgang til en sykkel ved frivilligsentralen.

– Før sommeren var dette en nedstemt mann. I løpet av ferien syklet han hver dag og fant stor glede i å være mye ute, heller enn å bare sitte inne med de vanskelige tankene. Når vi så ham igjen på høsten, sa han «det er umulig å fortsette å være deprimert, på sykkel må man ha hodet løftet og være til stede». Siden har det gått veldig bra og han er nå i full jobb, forteller Irene.

Nyttig kompetanse

Ingrid Heijblom (70) er pensjonist og tidligere barnevernspedagog. Hun har vært frivillig på Ullern i syv år og mener det er en naturlig måte å bli kjent med folk på.

– Første gang jeg deltok på kunstuttrykksgruppen, hadde vi med seks barn og deres foreldre fra flyktningfamiliene i bydelen. Det handlet om positiv grensesetting for barns oppvekst. Da fikk jeg også bruke min fagkompetanse i møte med disse familiene, forteller den energirike ildsjelen Ingrid.

Hør hva Ingrid sier:

Trygghet og samhold

Fellesskapet på Ullern beskrives som mangfoldig og fargerikt, både i kultur, livssituasjon og alder. Og rundt bordene kan de frivillige møte mennesker som har flyktet fra uro og krig, blant annet fra Kongo, Ukraina, Syria og Somalia. Likevel skaper aldri språk, utdanning, økonomi, religion eller politikk noen barrierer. Alle har noe å bidra med uansett – enten det er språkopplæring eller matlaging.

Anders Corneliussen (63) har vært frivillig på Ullern i over ti år. Han har vært med å arrangere flere aktiviteter og opplevelsesturer for både frivillige og flyktningfamilier i bydelen, og føler et sterkt eierskap til frivilligsentralen.

– Å få være del av det store fellesskapet, samholdet, det betyr mye for meg. Dette er et varmt og inkluderende sted å være, forteller han.

Hør hva Anders sier:

Som mange av de andre frivillige, bor også tiltakskoordinator Irene på Ullern. Det å bli ekstra oppmerksom på menneskene rundt seg, hilse på folk i butikken og kjenne igjen hverandre på gata – det skaper stor trygghet og trivsel i nærmiljøet:

– Gleden av å bry seg om hverandre, den er veldig sterk, avslutter Irene.

Publisert i Magasinet BY 02/2025.
Foto: Elisabeth Rodrigues og Torstein Ihle

Se video og hør mer om Kirkens Bymisjons frivillige på vår Facebook.