Her føler man seg sett

Bjørn er en av deltakerne ved Kirkens Bymisjons tilbud for arbeidsinkludering. Vi følger et glassprodukt, fra A til Å.

Inn en port og gjennom en bakgård, finner vi en dør til et åpent rom. Lukten av kaffe brer seg gjennom luften, på bordene står frokostmaten klar. Lenger inn i lokalet ser vi rekker av arbeidsbenker, alle merket med hver sin navnelapp. Gradvis kommer det flere mennesker ruslende inn i fra bakgården, de henger jakker over stolryggene, forsyner seg med frokost, hilser hverandre god morgen over bordene.

Dette varme rommet tilhører Kirkens Bymisjons lavterskeltilbud for arbeidsinkludering, og her samles både gateryddere og verkstedarbeidere for å starte dagen sammen.

Ved det ene bordet sitter en mann som holder rundt en kaffekopp. Når vi håndhilser, har kulda fra Oslos gater fortsatt ikke helt sluppet taket. Mannen introduserer seg som Bjørn, og smiler mens hendene finner den varme kaffekoppen igjen. Bjørn er 54 år, og i minst 10 av dem har han jobba her.

I dag er Bjørn en av arbeiderne ved verkstedet som lager glassprodukter. Han liker mestringsfølelsen han får på verkstedet, men mener det beste med jobben er det sosiale fellesskapet.

Her føler man seg sett. Hvis man er i dårlig form en dag, så tar lederne hensyn til det, da gir de deg lettere oppgaver. Noen dager er det mestring bare i å stå opp om morgenen. Etter hvert blir dagen bra likevel, bare av å være her. De løfter deg liksom opp.

Arbeidsdagen er i ferd med å starte, og gaterydderne legger av gårde. Før var Bjørn en av dem, men for rundt ti år siden ble livet hans snudd på hodet. Et fall gjennom et vindu førte til en alvorlig ryggskade, med lammelser i nesten hele kroppen.

– Jeg måtte lære meg å gå på nytt. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort, sier han.

Ikke lenge etter fallet, slutta han også med heroin og alkohol.

Legen så meg rett inn i øynene og sa: ‘Bjørn, om du ikke stopper nå, da blir det gravlunden neste’. Så da stoppa jeg.

Kaffekoppen er tom, og Bjørn reiser seg for å hente et arbeidsforkle. Det er på tide å ta fatt på dagens oppgaver.

Historien fortsetter under bildene.

I en eske ved arbeidsstasjonen hans, ligger det gult glass som ble til overs etter produksjonen av blåmeis i glass. Disse restene skal brukes til å lage glasskåler dekorert med gule stemorsblomster, for her kastes ingenting.

Elin, miljøterapeut og produktdesigner for Kirkens Bymisjon, kommer bort til oss. Hun har tatt med seg en B-vare for å vise oss hvordan produktet skal bli, ettersom de ferdige allerede er levert til Kirkens Bymisjons nettbutikk.

– Denne er det feil på, utbryter Bjørn, og peker på mønsteret. Han vender skåla varsomt i hendene.

– Se så ulike størrelser de gule bladene har her. De produktene som har synlige feil, kan vi ikke selge sammen med de andre. Sånn må det være.

Bjørn holder en glasskål malt med gule stemorsblomster.

Arbeidshanskene er på, og nå fisker Bjørn opp en klippetang fra verktøykassa. Til tanga er det festet en liten tøypose som forhindrer at glassrestene havner rundt omkring. Bjørn beskriver denne løsninga som «helt genial», men er ikke helt sikker på hvem som står bak påfunnet.

– Jeg tror det var henne, hun er i alle fall veldig dyktig, sier han, med pekefingeren rettet mot en forbipasserende ansatt.

Nærbilde av to glasskåler malt med gule stemorsblomster, hendene til Bjørn med klippetang i bakgrunn.

Når Bjørn skryter, er det ofte forbeholdt de rundt ham. Det at han for eksempel aldri har vært borte fra jobb, gjør han ikke noe nummer ut av.

– Jeg har tilbud om jobb tre dager i uka, så da er jeg her tre dager i uka, sånn er det. Jeg har god arbeidsmoral, er veldig pliktoppfyllende, sier han. Med en kort, avvæpnende latter unnskylder han at det ble «litt skryt». Vi sitter i stillhet i noen sekunder, før han legger til:

Det er jo godt å være her. Jeg synes synd på de som ikke har noe sted å gå til.

Gule glassbiter i alle fasonger blir gradvis til sirkler, og Bjørn holder den ene opp mot lyset for å studere kantene. Til tross for at han glemte brillene sine hjemme i dag, slår han fast at denne sirkelen er akkurat som den skal være.

Bjørn som konsentrerer seg om å lage glasskål ved arbeidsbenken sin.

Neste steg i prosessen er å lime den gule pynten fast til en rund glassplate. Når glassplata er ferdig dekorert, legges den i en romslig ovn. Der stekes produktene over natta i to omganger, først for å smelte dekorasjonene, så for å formes til skåler.

En stor ovn på verkstedet med mange glasskåler.

– Jeg eier jo også en grill. Men den er nok ikke like varm som denne, nei, sier Bjørn.

Vi ser spørrende bort på Elin, og hun forteller at denne ovnen holder en temperatur på 720 grader.

– Såpass, ja. Den egner seg vel dårlig til å grille pølser, ler Bjørn.

Straks det første produktet er lagt i ovnen, er det på tide å starte med neste. Når vi skal si på gjensyn, sitter Bjørn på ny bøyd over arbeidet sitt. Fingrene hans flytter varsomt et par millimeter på en gul glassbit.