De fleste i Norge bor i en bolig de selv eier. Med dyrtid og høye krav til egenkapital for å kjøpe bolig, er det flere som leier, og flere enn før som er langtidsleietakere. I tillegg øker andelen bostedsløse, noe Kirkens Bymisjon også erfarer.

I den siste offisielle kartleggingen fra 2020 var det registrert 3325 bostedsløse i Norge.

Det er de som ikke disponerer en egen bolig, de som sover hos andre og de som sover ute. Felles for disse menneskene er at de allerede står i sårbare livssituasjoner – og at de trenger hjelp til å finne et fast og trygt hjem.

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå rapporterte at 7079 husstander var i midlertidige botilbud i Norge i 2024.

Det betyr at bruken av midlertidige botilbud har økt med nærmere 50 prosent på to år og er på det høyeste nivået som noen gang er registrert. Økningen er også mye større enn i andre nordiske land.

Et ROP om hjelp 

Kjersti Klouman Høiner er virksomhetsleder ved Kirkens Bymisjons kafé og møtested for mennesker i rus- og gatemiljøene i Oslo, Møtestedet. Mange av gjestene i kafeen er de som ofte omtales som ROP-pasienter – det vil si mennesker som både sliter med rus og psykiske lidelser. 

– Flere av gjestene som kommer til kafeen har kanskje en nøkkel til et midlertidig botilbud, men orker ikke å bo der på grunn av boforholdene. Det kan være mye bråk, mange naboer i aktiv rus og generelt dårlig bostandard. Alt fra veggdyr, knuste vinduer, eller det at det ikke er mulig å låse døren, gjør det utrygt å være der, sier hun. 

Høiner forteller også om de som kan ha fått tildelt en umøblert bolig. Hvis de da er dypt inne i rusmiljøet, så er det krevende å kjøpe møbler og etablere et hjem. Selv om de har et kjøkken, så er det heller ikke bare å sette i gang å handle og lage middag. 

– Mange som sliter med rus har også en eller annen form for psykisk lidelse, for eksempel angst, vrangforestillinger eller psykose. Da er det ikke alltid like lett å forholde seg til boligen fordi de kanskje føler seg overvåket der – altså at botilbudet ikke svarer til omsorgsnivået. Mange burde heller ha fått tildelt en bemannet bolig hvor de kan få servert måltider.

Hun forteller om flere bostedsløse som ikke fanges opp av systemet tidlig nok.  

– Selv om de kanskje har en bolig, så evner de ikke å bo der. Enten det er fordi de nylig er utskrevet fra behandling og har klart å være rusfrie en periode, og derfor ikke vil bo ved et botilbud med mye rus og bråk. Eller om det er fordi de ikke mestrer å bo alene uten hjelp, og dermed heller sover ute eller på en sofa hos en venn. 

Desentralisering – tilbud i egen bydel 

Høiners oppfatning er at Oslo kommune i en periode var flink til å bosette folk, men at standarden på midlertidige botilbud er for dårlig. I tillegg er det stor mangel på tilpassede botilbud. Dette, i kombinasjon med kommunens strategi for desentralisering – det at alle skal kunne motta og bruke tjenester i sin bydel – har gjort situasjonen vanskeligere for noen. I kafeen møter de mange som ikke har en bydelstilhørighet; de kommer enten fra andre steder i landet eller fra utlandet, eller de frekventerer sentrumsgatene av andre årsaker. Flere av disse mangler tilbud og «velger» dermed å bo ute. 

For ROP-pasienter er dette svært uheldig, da det legger opp til at personen skal klare seg så mye som mulig selv, i kontakt med lokalt DPS (Distriktspsykiatrisk senter) og bydelen.  

– Noen har alvorlige psykiske lidelser og er så dårlige at de uteblir fra å møte opp på DPS, for eksempel for å hente medisiner. Da er det ingen som prøver å oppsøke de heller. Dette er en ond sirkel som gjør at folk blir dårligere uten at de fanges opp. Da ender de ofte opp hos oss, her i kafeen eller på gateklinikken.  

Samtykkekompetanse og tvang

I kafeen merker de at mange av gjestene blir dårligere og dårligere. Hvis noen ender opp med å utagere, hender det at de ansatte må ta kontakt med helsevesenet for å prøve å få personen innlagt. Men grunnet en endring i lovverket fra 2017, da kravet om samtykkekompetanse ble innført for å sikre pasienters rett til selvbestemmelse, har det blitt vanskeligere å utløse tvang. En utilsiktet konsekvens er at alvorlig syke som ikke alltid ser sitt eget beste, ikke får den omsorgen og hjelpen de burde hatt.  

– Det er spesielt uheldig for ROP-pasientene. Når vi prøver å tilby helsehjelp, og de takker nei, er det lite vi får gjort. Da går det på verdigheten løs. Det oppleves fortvilende, sier Høiner. 

I en ny rapport fra Riksrevisjonen får regjeringen sterk kritikk for å ikke ha gjort nok for ROP-pasientene.

Kan redde liv 

Likevel kan hun også fortelle at de ved noen få tilfeller har klart å utløse tvang slik at personen til slutt fikk hjelp og ble innlagt. For eksempel en gjest i kafeen de visste sto uten bolig, og som samtidig ble sykere og sykere. De hadde prøvd flere ganger å få han innlagt på tvang, men da helsevesenet kom og vurderte han kunne de ikke gjøre noe fordi han ikke samtykket. Helt til han en dag forskanset seg i kafeen. Da ble han hentet av politi og innlagt.  

– Tross det at vi var positive til at han endelig fikk helsehjelp, kjente nok vi ansatte på at han kanskje hadde mistet tilliten til oss siden vi fikk han innlagt mot hans vilje. Men heldigvis har han stadig kommet tilbake, så da har relasjonen tålt det.  

En annen gjest som også ble innlagt på tvang etter en episode i lokalene, ble borte fra kafeen en periode. De ansatte hadde gruet seg litt for hvordan han ville forholde seg til dem når han kom tilbake. Høiner forteller at en av hennes kollegaer tilfeldigvis møtte vedkommende på bussen et par måneder etter hendelsen.

Når de får øyekontakt, roper han: «Tusen takk for at dere reddet livet mitt. Nå har jeg fått meg et sted å bo.» 

Et viktig tilbud  

I kafeen møter de ansatte også gjester som har blitt kastet ut fra et botilbud på grunn av bråk, at de ikke klarer å ivareta seg selv eller andre utfordringer knyttet til rusbruk. Da blir de hensatt til å bo på gata. Veldig ofte får ikke de bostedsløse den omsorgen de bør ha, og da er kafeen kanskje det nærmeste de kommer et hjem. 

– For våre gjester er dette tilbudet viktig. Her kan de få et rimelig og næringsrikt måltid, et fellesskap og gode samtaler, og ikke minst gratis internett og utlån av telefon og pc. Her kan vi hjelpe folk å komme i kontakt med Nav, helsevesenet og boligkontoret om de ønsker det.  

Kafeen arrangerer også kulturkvelder, noe Høiner mener er viktig, spesielt siden deres gjester ikke vanligvis får innpass på andre arenaer. I kafeen tilbyr de konserter, quiz- og bingokvelder, filmkvelder og kveldsmesser fast hver uke. Ifølge Høiner lever mange av gjestene et liv på kanten og kan derfor ha masse eksistensielle spørsmål, og da er disse kulturkveldene viktige. 

– Mange av de som kommer til oss er stort sett i aktiv rus, og vi skal la de være det. Vi skal ikke tvinge på dem hverken det ene eller det andre, men det er jo veldig få som trives med den situasjonen de er i. Da kan vi gjøre dagen litt hyggeligere og skape et godt miljø hos oss med litt ro, fellesskap og til ettertanke, avslutter hun.  

Møter mange som står i sårbare overganger 

Ved Kirkens Bymisjons rettshjelptilbud for mennesker med rusproblemer i Oslo, Gatejuristen, møter de mange som skrives ut av institusjon eller fengsel, og som har blitt kastet ut av en bolig. 

– Vi rapporterer ikke på bostedsløshet alene, men registrerer statistikk etter sakstype. Tallene kan likevel si noe om boligsituasjonen til våre klienter. I 2024 registrerte vi 127 boligrelaterte saker, sier tiltakskoordinator Anette Angelsen Haanes. 

Hun forteller at de møter mange mennesker som står i sårbare overganger i livet.  

– Dersom klientene ikke har bolig på plass når de skrives ut av fengsel eller institusjon og har blitt rusfrie, så kan de raskt falle tilbake til rusbruk. Dette er en kjent problemstilling hos oss og skjer dessverre ofte. Overgangen til oppfølging i kommunen er en sårbar fase.  

Klientene som ikke har et fast og godt sted å bo preges av dette i stor grad. Haanes forteller at det da kan være svært krevende for personen å følge opp andre avtaler hos Nav eller helsevesenet. Mange og gjentakende opphold på midlertidige botilbud skaper også utfordringer. For eksempel vil uklarheter rundt bostedsadresse og kommunetilhørighet i praksis føre til et uavklart juridisk ansvar og klienten kan da bli en kasteball mellom tidligere og ny oppholdskommune.  

– Manglende bostedsadresse kan også forsinke igangsetting av andre hjelpetiltak, forteller Haanes. 

Rettshjelptilbudet gir klientene veiledning om deres rett til midlertidig botilbud og rett til hjelp til å skaffe varig bolig. De bistår i henvendelser til Nav og henviser til andre tilbud ved behov. Haanes viser til en sak der en klient ble kastet ut av sin privatleide leilighet på grunn av manglende betaling.  

– Vi bisto klienten med å søke nødhjelp og midlertidig bolig hos Nav før han mistet boligen. Samme dag som han stod uten bolig, fikk han innvilget et hotellopphold. På grunn av manglende tilgang til nav.no, fikk han ikke beskjed om vedtaket og hvilket hotell det var snakk om før dagen etter. Vi klaget på saksbehandlingen, men fikk ikke svar fra klageinstansen før flere måneder senere.  

Saken er ikke unik. Manglende langsiktig oppfølging, tilgjengelighet hos Nav og utfordringer med det digitale er bare noen av barrierene for mennesker i sårbare overganger. 

Arbeidsutnyttelse og manglende rettigheter 

Noen bostedsløse bærer ofte med seg alt de eier. Det gjelder særlig tilreisende EU-migranter. Ved Bymisjonssenteret i Tøyenkirken kan de blant annet få tilgang til oppbevaringsskap for eiendeler, dusj, klesvask og akuttovernatting.  

Sheraz Malik er tiltakskoordinator ved Kirkens Bymisjons rettshjelptilbud mot arbeidskriminalitet i Oslo, Rettshjelp A-krim. Gjennom deres saksmottak på Bymisjonssenteret jobber han for å ivareta de tilreisendes grunnleggende behov, og for å styrke deres rettigheter. Han forteller at tilreisende EU-migranter ofte ikke faller under den boligsosiale politikken, selv om de er en del av Norges bostedsløse.  

– Mange av de vi møter står utenfor viktige deler av velferdssystemet. Terskelen for å få tilgang til boligsosiale ordninger er dermed høy, til tross for at disse menneskene bor og jobber i landet. 

Tilreisende EU-migranter er den gruppen som har størst vanskeligheter med å få tilgang til de rettighetene de faktisk har. Det handler blant annet om språk, mangel på digital tilgang og omfattende dokumentasjonskrav.  

Malik forteller at tilreisende ofte utsettes for arbeidsutnyttelse og dårlige arbeidsforhold. Dette gjør det vanskelig å ha nok midler til å leie en bolig, og kan også påvirke retten til å oppholde seg i landet. 

– Kombinasjonen av økonomisk usikkerhet og risiko for tap av oppholdsgrunnlag bidrar til en ond sirkel som gjør det stadig vanskeligere å bryte ut av bostedsløshet, forteller Malik. 

Publisert i Magasinet BY 01/2025. Oppdatert 17.03.25.
Foto: Torstein Ihle / Elisabeth Rodrigues

Les mer om Kirkens Bymisjons arbeid innen bostedsløshet.