Den årlige kulturfestivalen, Barents Spektakel, går av stabelen denne februardagen. Et solid fyrverkeri smeller mot den mørke vinterhimmelen for å markere åpningen. Byen er fylt av feststemning og forventning.   

Fellesskap, mobilitet og gjenskapning av møteplasser etter pandemien, er det sentrale temaet. Festivalen, med sitt sterke blikk på tverrkulturelt og tverrnasjonalt samarbeid, har dermed fått tematittelen «Where do we go from here?», etter Martin Luther King Jr’s bok om likhet og sosial rettferdighet. En nærmest illevarslende festivaltittel, når man ser tilbake på det.   

Festen er over da nyheten smeller. Folk flest sover. En og annen festløve hutrer seg kanskje hjem fra et nachspiel. Klokka er ca. 03.00 norsk tid da kunngjøringen fra Kreml når de fleste nyhetskanaler: Russland invaderer Ukraina.  

– Det var et sjokk. Vi skulle diskutere «pandemiens politiske bivirkninger», og her sto vi plutselig med noe mye større foran oss. Vi dro fortsatt på festival etter at nyheten ble kjent. Jeg var på konsert, men husker ikke hvilken. Det er ansiktsuttrykkene jeg husker best, forteller Anja Danielsen, sosialarbeider i Kirkens Bymisjon, Sør-Varanger.  

– Ansiktene hadde et smertefullt drag, en sorg over at dette faktisk skjedde. Etter pandemien hadde vi et stort behov for å returnere til en virkelighet vi kjente. Være sammen igjen, besøke hverandre over grensen igjen. I stedet beveget vi oss inn i ukjent territorium. Kirkenes hadde vært en annerledessmåby med et utsiktsvindu mot verden, mange forskjellige mennesker og mange års kulturutveksling med Russland. Hvor sto vi nå? Hvor gikk vi nå? 

I samme tidsperiode, i Russland, forbereder et kjærestepar seg på å reise fra det kjente. De har allerede forlatt den offisielle adressen sin i Arkhangelsk og gått i skjul under en annen adresse i Moskva.

Aleksej Kuroptev og Anton Kremlev har begge jobbet for opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj, den gangen han fortsatt kunne holde folkemøter og stille til valg. Dette var så langt tilbake som 2017.  

I 2021 blir Navalnyjs antikorrupsjonsstiftelse stemplet som en ekstremistorganisasjon. Navalnyj arresteres og dømmes til ni års fengsel året etter. Russisk etterretning begynner samtidig å spore opp personer som har jobbet for ham tilbake i tid, selv om organisasjonen på det tidspunktet var legitim. Enhver assosiasjon med organisasjonen kan føre til fengselsstraff.  

– I 2022 begynte jeg å få telefoner fra etterforskere som ville møte meg og stille meg spørsmål. Først i Arkhangelsk, deretter i Moskva, forteller Aleksej.   

Aleksej blir usikker og henvender seg til en av Navalnyjs toppadvokater. 

– Det eneste rådet han ga meg, var å forlate landet fortest mulig.  

Aleksej og Anton følger rådet. 15. august 2022 flyr de til Murmansk og passerer deretter grensa ved Storskog. Etter å ha kommet fram til Kirkenes, går de en tur ned til sjøen. Naturen er velkjent for dem, hjemlig; den lave vegetasjonen og det kjølige draget fra Barentshavet.  

En måned senere, etter å ha vært innom Oslo og deretter mottaket i Råde blir de, tilfeldig og ironisk nok, plassert på asylmottaket i Kirkenes. En skarve mil fra den russiske grensen. I et anfall av forbigående paranoia, tok paret det som et tegn på at norske myndigheter ville sende dem hjem igjen.  

Stillheten i Kirkenes

Hva slags Kirkenes kommer de til? Hva har skjedd der i løpet av de syv månedene etter invasjonen? For en by som har hatt nære og langvarige bånd til Russland gjennom handel, kultur, vennskapsforbindelser og geografi, er endringen dramatisk. Mange samarbeidsprosjekter er lagt på is eller stoppet helt. Over natta. For lokalt næringsliv er konsekvensene store, spesielt for folk som har vært avhengige av handel over grensen.  

Sosialt sett oppstår det også betydelige utfordringer. Ifølge Torbjørn Brox Webber, leder og prest i Kirkens Bymisjon Sør-Varanger, oppstår den steileste fronten blant etniske nordmenn som er motstandere av krigen. Krangelen handler ikke om hvorvidt man er motstander av krigen eller ikke – den handler om hvordan man skal vise det.  

Eksempelvis tar den ene parten til orde for å fjerne skiltene med kyrilliske bokstaver, som en måte å distansere seg fra Russlands handlinger på, og vise solidaritet med Ukraina. Den andre parten mener at skiltene, som har preget gatebildet i Kirkenes i en årrekke, er en del av byens kulturarv og historiske identitet. Videre at fjerning av skiltene kan føre til sosial splittelse og økt polarisering i lokalsamfunnet, og stigmatisering av innbyggere med russisk bakgrunn eller tilknytning.

I andre tilfeller opplever folkevalgte å bli hengt ut når de ikke har stoppet opp og deltatt i én av mange demonstrasjoner utenfor det russiske konsulatet på vei fra et politisk møte til jobb.  

Opplevelsen av mistenkeliggjøring og skepsis gjør at mange innbyggere blir engstelige for å ytre seg. «Stillheten i Kirkenes» blir et begrep.

Et ærlig liv

Der mange opplever innskrenkninger, opplever Anton og Aleksej frihet. De har vært sammen i syv år da de kommer til Norge, men i Russland måtte de ligge lavt. Selv ikke familiene deres vet at de har et kjærlighetsforhold. Likekjønnsekteskap er forbudt i Russland, og i tillegg har landet strenge lover som forbyr «propaganda for homoseksualitet», noe som også bidrar til en restriktiv holdning overfor LHBT+-rettigheter. 

– Du kan bli tiltalt for propaganda bare av å bruke regnbuesymboler, forteller Anton.  

Han slipper ut en galgenhumoristisk latter: 

– Vi krysser av aller rutene: Politiske aktivister, check. Homofile, check. Haha! 

De inviterer oss på kaffe i leiligheten de har fått tildelt i byen. På stueveggen henger bilder fra den store dagen. Bryllupsdagen. Et blekt vårlys har funnet veien inn gjennom vinduet i kommunestyresalen, der vielsen fant sted drøye åtte måneder etter at de krysset grensen til Norge. Det nygifte paret smiler, hver av dem med danderte gåsungestilker i hånda.  

– I Norge går dere framover når det gjelder menneskerettigheter. I Russland går de bakover, bemerker Anton.  

De håper å kunne bli, men lever fortsatt i uvisshet. Etter to år i Norge har Anton og Aleksej fortsatt ikke fått komme til intervju hos UDI, og de vet heller ikke når det sannsynligvis skjer. Blir de behandlet annerledes fordi de er russiske?, spør de seg.  

– Vi vet ingenting, får ikke vite noen ting. Det er som å være i en svart boks, sier Anton.  

Det mest belastende er å ikke kunne få jobbe, påpeker paret. Anton, som er utdannet dataingeniør, frykter at det vil svekke kompetansen hans. Som dataingeniør må man stadig oppdatere seg. Aleksej, som jobbet som menneskerettighetsjurist i Russland, har på sin side et håp om å studere juss i Norge for å kunne fortsette som advokat her.  

I mellomtiden får de dagene til å gå på annet vis, blant annet ved å jobbe som frivillige hos Kirkens Bymisjon. På den måten hjelper de både seg selv og andre, påpeker paret.  

Overlevelsesstrategi 

Høsten 2022 ba norske myndigheter folk om å være årvåkne for mistenkelig russisk aktivitet, etter at fire russere ble varetektsfengslet i Nordland for å ha fotografert et objekt underlagt fotoforbud. Hvordan påvirker en slik oppfordring et lite samfunn som deler grense med Russland? 

– I Sør-Varanger bor det 400 mennesker med russisk tilhørighet. Nordmennene jeg snakket med da jeg skrev masteroppgaven, oppga at de nå var blitt veldig usikre på lojaliteten til de russiske som bor her og intensjonene til de russiske som kommer over grensen. Russerne jeg snakket med oppga på sin side at de følte seg som annenrangs borgere… Det første de måtte si når de snakket med folk, følte de, var at de var imot krigen. De opplevde det tungt å bli vurdert på den måten, forteller Anja Salo, spesialrådgiver i Troms fylkeskommunes internasjonale seksjon.

– De russerne jeg intervjuet fortalte også på sin side at de ikke turte å demonstrere utenfor konsulatet fordi de var redde for å bli filmet. Det kunne skape trøbbel for familiene deres i Russland og dem selv. I Russland risikerer man femten år i fengsel bare for å kalle krigen i Ukraina en krig. Mange har dobbelt statsborgerskap og må ligge lavt for å unngå å komme i søkelyset hos russiske myndigheter.  

Åpne sår 

Anton og Aleksej opplever at de har blitt godt mottatt av lokalbefolkningen, og at de ikke har følt det vanskelig å være russiske i Kirkenes, slik andre med russisk bakgrunn har rapportert. Vi forlater leiligheten med utsikt mot Bøkfjorden, og begir oss til sentrum igjen. Paret skal vise oss det provisoriske minnesmerket over Navalnyj, som er satt opp på fortauet vis a vis det russiske konsulatet. Gule og blå papirhjerter henger i et nakent tre like ved plakatcollagen av den avdøde opposisjonspolitikeren.  

Minnesmerket har blitt tilgriset en rekke ganger. Også ved det såkalte Russermonumentet, som er reist til minne om Den røde armés frigjøring av Finnmark, har det oppstått krangel i forbindelse med nedlegging av blomsterkranser. Etter 30 års fred og fordragelighet har lokalsamfunnet blitt påført nye sår som på et eller annet tidspunkt må leges. Torbjørn Brox Webber i Kirkens Bymisjon understreker samtidig at totalbildet av Kirkenes er langt mindre dystert enn slik det av og til blir fremstilt. Det er langt mer håp, skaperglede og entusiasme her, poengterer han. 

Kulturterapi 

Mye er allerede gjort, og mye gjøres. I Kirkens Bymisjons lokaler, der hvem som helst kan komme for å innta et måltid og slå av en prat, møter vi Irina Ivanova. Hun kommer fra Murmansk og er i dag bosatt i Kirkenes, hvor hun jobber som produsent og prosjektkoordinator i kunstnergruppen Pikene på Broen. Gruppen er kjent for å arrangere ulike typer kunstneriske aktiviteter, ofte med blikk på de spesifikke utfordringene og mulighetene som finnes i grenseområdene.  

– Jeg tror kulturarrangementer er en fin måte å lære hverandre å kjenne og forstå hverandre på. Når man slutter å besøke hverandre, slutter å kommunisere, skapes det noen historier som antakelig ikke er virkelige. Mennesket på den andre siden av elven blir mer og mer ukjent og da kanskje «farlig». Folk kan på den måten glemme det de hadde og fortsatt deler, sier Irina Ivanova.  

I høst var hun instruktør på en ungdomsleir, et samarbeid mellom Pikene på broen og Kirkens Bymisjon.  

– Vi ønsket å gjøre noe der det fortsatt er mulig å skape forbindelser og bygge broer. Hva kunne vi gjøre på et sted der folk er såpass splittet, samtidig som det er en global tendens til splittelse? Vi fant ut at det beste er å bringe ungdom sammen, som ikke har noen skyld i dette. Det kan kanskje endre noe. Ungdommen som deltok var av ulike nasjonaliteter; russiske, ukrainske, norske, meksikanske, men det fungerte utmerket.  

Selv har ikke Irina Ivanova funnet det vanskelig å være russisk i Kirkenes. Hun vet at det finnes russere som har andre historier, og også at det kan oppstå krangel mellom russere i Kirkenes som har ulike oppfatninger av krigen i Ukraina, men har ikke opplevd det på nært hold selv.  

– Ingen av oss som bor i dette området har følt at det er noe mystisk med Barentsregionen. Vi pleide å leve sammen, vi deler naturen, og for folk som bor i Murmansk er Kirkenes mye nærmere enn Moskva. På alle måter. Vi følte at vi var et Barents-felleskap, der nesten alle hadde visa og reiste til hverandre. Det var stor sirkulasjon og mobilitet. Vi må ikke glemme det vi hadde.  

Bryter isen 

Et annet brobyggende initiativ har kommet fra Samovarteateret i Sør-Varanger, som har startet en inkluderende dialogserie, «Isbryterserien». Målet er å styrke ytringsrommet og lokaldemokratiet, og motvirke polarisering. Anja Salo har vært ordstyrer.  

– Man sitter i en liten sirkel i teateret, der alle er like velkomne. Man snakker på vegne av seg selv og det er ikke lov å avbryte andre eller begynne å diskutere når noen sier noe man er uenig i. Man lytter, og etterpå kan man selvfølgelig snakke om hvordan det oppleves å høre det de andre sier. Det har vært litt tårer, men det har gått veldig fint. 

Dialogene har tiltrukket seg mange forskjellige mennesker både fra den russiske og den norske befolkningen i Sør-Varanger, forteller Salo.  

– Det er en veldig stor bredde i hvordan folk har det. Noen opplever kanskje at ting ikke har blitt så veldig annerledes, mens andre opplever at livet deres har forandret seg radikalt.  

Etter en times dialog, er det lagt opp til at alle spiser suppe sammen.  

– Det er jo veldig vanskelige temaer det snakkes om, så det å spise suppe sammen etterpå synes jeg er en fin ting. I denne avslutningsrunden snakker folk også litt om hva de trenger av hverandre for å kunne ha en god hverdag. Vi har fått tilbakemeldinger på at folk som har vært usikre på hverandre og hvordan de skal være mot hverandre, har begynt å hilse igjen når de treffes på butikken. Bittesmå ting, men viktig.  

Målet er ikke at man skal være enige når man går ut av rommet, understreker Anja Salo.  

– Målet er å kunne akseptere hverandre selv om man har ulike meninger. At man likevel ser hverandre som mennesker. Når man snakker om hvordan man opplever ting fra et personlig synspunkt, blir det mer menneskelig og mindre politisk. De fleste av oss er tross alt bare hverdagsmennesker som skal prøve å få hverdagen til å gå opp.  

Folk vil møtes 

Er isen i ferd med å tine i nord? Torbjørn Brox Webber registrerer i hvert fall at frykten folk kjente på i starten har dempet seg betraktelig. Så må man heller ikke glemme at regionen har vært ute en vinternatt før, selv om det begynner å bli en stund siden. Kirkenes har dessuten høy kompetanse i å leve sammen med et stort kulturelt mangfold, påpeker han. Rundt 70 nasjonaliteter bor i byen som per i dag har 3404 innbyggere.  

Når muligheter for fellesskap og samarbeid forsvinner, er folk opptatt av å hegne om møtepunktene de fortsatt har. Det er et bredt lag av befolkningen som besøker Kirkens Bymisjon i Kirkenes. Som under årets Halloween, der 240 utkledde små og store trasket opp den røde løperen som var rullet ut for anledningen. Et stort og gjennomført arrangement, muliggjort av dedikerte ansatte og frivillige, som Anton, Aleksej og en hel rekke andre. Et slag for fellesskapet.  

Den første snøen hadde nettopp lagt seg da vi kom. Mørketida nærmer seg.  

– Det er nok en form for mørketid vi har vært i, sier Torbjørn Brox Webber. 

– Men som vanlige mørketider, tar den slutt denne også.

Publisert i Magasinet BY 04/2024.