Nei, for i noen familier er det ikke ribbesvoren som skaper julestress. Det er om onkel Per kommer til å bli for full igjen, eller om tante Randi kommer til å få et nytt sammenbrudd under julemiddagen.
Vi har store forventninger og setter lista høyt i jula. Alle julefortellinger og reklameplakater formidler lykkelige familier og perfekte julemiddager. Men virkeligheten er at jula skaper mye stress, og angst – for alt som kan gå galt. Og også skuffelser når det ikke går som planlagt.
Ja, for det hele er jo en juleforestilling. Huset skal skinne, maten skal være perfekt, finstasen skal på og det skal gledes. Påtvunget sammenkomst med fjerne slektninger. Vi smiler mens klumpen i magen vokser og angsten ulmer. I håp om at ingen skal pirke i det ubehagelige. I håp om at ingen skal vise noe annet enn glede.
Alle sper på med brun saus slik at de tørre potetene blir litt mer spiselige.
Vi koser oss og spiser bort elefantene i rommet. Vi later som om det er helt normalt at onkel Per fyller enda et glass rødvin. Blikkene rundt bordet blir stivere mens vi gafler i oss. Tante Randi har enda ikke sagt noe som ødelegger stemningen. Samtalene handler fortsatt om hvor god maten er, og om hvem som liker surkål eller rødkål best. Alle sper på med brun saus slik at de tørre potetene blir litt mer spiselige – en slags metafor på hvordan de dårlige vitsene til far tidvis bryter stillheten rundt bordet.
Og jammen klarte vi det; å kose oss gjennom akt 1. Inkludert tiden alle samarbeidet for å rydde bort skitne tallerkener og matrester. Noen tar seg en røykepause, andre må på do. Mobilen er redningen. Ja, alle må jo sjekke om noen har ringt eller sendt melding det siste kvarteret, slik at vi får en pause fra den overfladiske praten rundt bordet.
Akt 2. Da var det endelig duket for dessert. Kaker og is settes fram. Lukten av nytrukken kaffe minner om at konjakken snart kommer på bordet. Der, ja. Klumpen i magen vokser enda litt. Tante Randi har begynt å få samtalen til å flyte. Det er tydelig at hun manner seg opp til å røske i gammelt grums. Arvestriden. Hvorfor hun har endt opp alene. Alt hun har ofret for familien. Hvorfor barna i år feirer jula sammen med eksmannen og hans nye kone – i deres nye hus. Bitterheten oser.
Blikkene rundt bordet blir enda stivere idet alle håper hun snart skal gi seg. Det skal jo gledes nå. La ubehaget ligge. Far forteller en ny vits. Alle ler, unntatt tante Randi. Onkel Per fyller konjakkglasset, igjen. Barna har fått i seg så mye brus og kaker og is at sukkeradrenalinet er på høygir. De løper rundt og skriker. River ned duker og knuser glass. Mor håper noen snart legger merke til de nye nissene hun nylig har kjøpt på tilbud på Nille. Eller det at hun i år har brukt safran istedenfor kanel i desserten. Men, nei. Ingen tenker på at hun har stått på i flere dager for at det skal kunne gledes. Alle tar det bare for gitt at hun skal gjøre det.
Hvordan julaften ender i år er litt usikkert. La oss ikke håpe at onkel Per slår glasset i bordet, igjen, når far ber han ta det litt rolig med flaska. Eller at ikke tante Randi blir så dramatisk og høylytt at barna blir redde, igjen. At ikke mor blir lei seg og skuffet over den manglende takknemligheten, igjen.
Tenk om det var sosialt akseptert og helt greit å være alene på julaften.
Tenk så deilig det hadde vært om vi kunne senke skuldrene litt; å la jula romme også ubehaget vi står i til vanlig. Om julemiddagen kun var en vanlig middag med litt ekstra god dessert. Om vi ikke følte oss forpliktet til å samle fjerne og kompliserte slektninger; eller måtte kjenne sånn på mangelen av nære relasjoner. Tenk om vi kunne slutte å prøve og skape en perfekt juleforestilling. Slutte å herme etter reklameplakatene. Slutte å søke det perfekte Instagram-bildet.
Tenk om det var sosialt akseptert og helt greit å være alene på julaften. Kanskje noen ønsker det selv? Kanskje de ikke orker overfladisk julestress, og heller vil være frivillig på et av Kirkens Bymisjons tilbud? Eller kanskje noen familier rett og slett må skåne barna for enda et juletraume?
Ja, for kompliserte familierelasjoner tar ikke juleferie. Selv om det nå skal gledes. God jul.
En julefortelling av Elisabeth Rodrigues, skribent og ansatt i Kirkens Bymisjon.
Publisert i Magasinet BY 04/2024.
