Forestill deg at du må oppholde deg ti timer utendørs i all slags vær, uten garanti for at du har en seng å sove i når natten kommer. For Liliana og Benone er det hverdagen.

«Jeg er omringet av mennesker i bevegelse, plutselig går de i samme retning, jeg ser meg omkring, og det er ganske riktig en metrostasjon, og det er dit jeg skal. Det er linjer av mennesker som peker mot nedgangen. Jeg er utenfor linjene. Hvis jeg kommer for nær deres linjer, er jeg i veien. Jeg er et fremmedlegeme, en feil».  

Sitatet er hentet fra romanserien «Utregninger av romfang» av danske Solvej Balle. Hovedpersonens problem er at tiden har gått i stykker, hun er fanget i den attende november og dagen gjentar seg om og om igjen. Derfor hører hun ikke lenger til blant alle disse menneskene som går i formasjoner og har steder de skal til, steder som venter på dem. Det gir henne følelsen av å være overflødig.  

Et spenstig litterært eksperiment, men for noen er det psykologiske aspektet kanskje tett på virkeligheten. Hva med kvinnen som dag etter dag og år etter år sitter timevis under åpen himmel like ved t-banestasjonen på Grønland i Oslo? Hun som kommer hit i morgenmørket, hun som legger et pledd over fanget og setter en tom kopp foran seg, hun som blir passert av travle føtter, hun som prøver å smile til deg. Er det slik hun opplever det; å være et fremmedlegeme, et menneske utenfor linjene? Hvor går hun når dagen er over?  

Liliana, heter hun. Mannen hennes heter Benone. Barna deres, en jente på 11 og en gutt på snart 18, bor sammen med farmoren sin i Romania når foreldreparet er i Norge for å skaffe inntekt. For det er barna det dreier seg om, forklarer Liliana og Benone. I Romania er det svært vanskelig for dem å finne arbeid og tjene nok til å gi barna deres det de trenger; mat på bordet, klær, skole og helsetjenester.

For ti år siden hørte Benone at det var mulig å finne jobber i Norge. Han dro med godt mot, men det var vanskelig i starten, forteller han. Enklere da papirene kom på plass. Benone har uansett jobbet i alle årene han har vært her. I sommerhalvåret har han klippet gress og stelt planter. Han har også jobbet med rengjøring. For tiden rydder han byens veier for snø. Fra morgen til kveld. Med inntekten det gir, kunne de klart å leie en leilighet i Oslo for 15.000 kroner i måneden, bemerker paret. Men hindrene står i kø.  

– Problemet er for det første depositumet, påpeker Benone.  

– Det skal godt gjøres å spare til tre måneders husleie. Og selv om du både har fast jobb og nok til depositumet, har du ingen referanser. Uten referanser er det vanskelig å få leid noe. Vi møtes automatisk med mistillit. Det hender også at utleier øker depositumet til fire–fem måneders leie når de hører at du har romsk navn. Det er metoden. De vet at vi ikke har mulighet til å betale så mye.  

Vi møtes automatisk med mistillit.

Benone

Så hvor går Liliana og Benone når kvelden kommer? Hvor står sengen? De vet ikke alltid svaret.  

I Louises gate i Oslo driver Kirkens Bymisjon et akuttovernattingstilbud for fattige, tilreisende kvinner og par. Her får de en pute å hvile hodet på, muligheten for en dusj og en seng for natten, i trygge, rolige og varme omgivelser. Det er her vi møter Liliana og Benone denne vinterkvelden. Han har ryddet snø, hun har som vanlig tilbragt ti timer på Grønland torg. Frosten farger fortsatt kinnene hennes. Fordi Liliana ikke har telefon, er hun avhengig av å oppholde seg på samme sted gjennom dagen, slik at Benone vet hvor han kan finne henne. Når skiftet hans er over, tar de bussen sammen til Louises gate. Overnattingstilbudet åpner kl. 18.00. Man kan booke seg inn for opptil fem netter av gangen, og dermed senke skuldrene en stakket stund.  

– Når jeg jobber, har jeg ikke så mye tid til å tenke over hva som skal skje når kvelden kommer; om vi får et sted å sove, sier Benone.  

– Liliana tenker på det hele dagen. Det stresser henne. Hun prøver alltid å beregne og planlegge når hun ser at folk begynner å komme tilbake til Oslo etter vinteren. Hvor mange kommer? Hvor blir det fullt?  

– Jeg bekymrer meg spesielt for Benone, som er sliten og trøtt etter en lang arbeidsdag, sier Liliana.  

I de kaldeste vintermånedene drar mange tilreisende hjem, selv om det innebærer mindre inntektsmuligheter. Uten tak over hodet gjennom dagen og usikre utsikter til overnatting, tenker flere at det blir for hardt å klare seg i Norge på denne tiden.  

For Liliana og Benone betyr det at sjansen for å få plass på akuttovernattingen er større. I andre perioder av året, når køen overgår kapasiteten, blir resterende plasser tildelt ved loddtrekning. Det har hendt at de har tapt og dermed blitt stående uten et sted å sove.  

– Det er vanskelig når Benone skal tidlig på jobb neste dag, sier Liliane. 

– Det har ikke skjedd på vinteren, men i andre deler av året har vi opplevd å måtte oppholde oss ute om natten. Det er en utrygg og risikabel situasjon, Liliane blir engstelig, bemerker Benone.  

Vi ble kastet steiner på. Noen kom også med pistol.

Liliana

– Du vet ikke hva som kan tilstøte deg i byens mørke hjørner. Du kan bli utsatt for vold, eller du kan føle deg tvunget til å sove på steder der noen har plassert tyvegods, for eksempel. Det kan føre til trøbbel med politiet, selv om du er uskyldig. Livet ditt og dermed dine barns liv, kan bli ødelagt.  

På de kaldeste dagene åpner Oslo Kommune et ekstra overnattingstilbud, men det er uforutsigbart og iverksettes først når grade­stokken kryper ned mot ti minusgrader. 

Kirkens Bymisjon vet at tilbud om akuttovernatting bidrar til å forhindre at mennesker i sårbare situasjoner må velge overnattingsformer som gjør dem utsatt for ulike former for utnytting. Det kan dreie seg om menneskehandel. Det kan dreie seg om at mennesker, primært kvinner, tyr til salg av sex for å løse situasjonen. Kirkens Bymisjon erfarer også at mennesker med ulike sykdommer ikke er garantert en seng å hvile kroppen på, etter å ha måttet oppholde seg utendørs hele dagen.  

– Det hender jo at man blir helt vanlig syk, med forkjølelse, feber og influensa. Tilstander der man ikke er syk nok til å komme på sykehus, men der man normalt ville holdt seg innendørs i sitt eget hjem. Da er det vanskelig å ikke ha et sted å trekke seg tilbake til, påpeker Benone.  

– Det har skjedd meg mange ganger at jeg har vært syk uten å kunne være inne noe sted, sier Liliana.  

I slike situasjoner, spesielt når været har vært dårlig, har hun forsøkt å søke ly på kjøpe­sentre og lignende, bare for å erfare at hun blir kastet ut. Ingen stoler eller benker er for henne. Men plastkassa hun setter opp dag etter dag, like ved t-banestasjonen på Grønland, den er hennes. Den kan hun sitte på.  

Liliana kom til Norge før Benone. Den første tiden sov hun under broer sammen med andre romkvinner. Hun ble overrasket over at politiet stadig vekket dem gjennom natten og jaget dem bort. De måtte flykte med madrasser, lakener og det hele. Hun trodde det var lov å sove ute i Oslo. Forbudet ble innført av bystyret det året hun kom til byen for første gang.  

Etter hvert tok livet en mer positiv retning: I utkanten av Oslo fant de en campingplass der de var velkomne til å bo.  

– Det var et veldig fint og velorganisert sted. De hadde tre–fire ansatte som beskyttet oss, forteller Liliana.  

Hun hadde truffet Benone og var gravid med datteren deres på dette tidspunktet. En dag kom en norsk kvinne hun kjente for å plukke henne opp og kjøpe litt mat til henne. Sammen dro de til butikken.  

– Da vi kom tilbake til campingplassen, møtte vi en mann som prøvde å kjøre meg ned med bilen sin. Damen jeg kjente fikk dyttet meg unna og reddet meg. Campingplassen var et drømmested for oss. Det var mulig å dusje der, og å oppholde seg innendørs hvis man var syk. Men det var andre der som ikke ville akseptere oss, forteller Liliane.  

– Vi ble kastet steiner på. Noen kom også med pistol. Det var skremmende. 

Antisiganisme. Ikke alle har hørt begrepet. «Antisiganisme er en spesifikk form for rasisme mot minoriteten rom. Europarådet tok i bruk begrepet i 2005», opplyser Store norske leksikon. Videre opplyses det at rådet vanligvis definerer antisiganisme som «en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering». 

De fleste tilreisende romer Kirkens Bymisjon er i kontakt med, vet hva det betyr i praksis: Verbale angrep, mistenkeliggjøring, grov trakassering. Å bli spyttet på når man går på gaten, bli nektet å pante flasker på butikken, bli bedt om å flytte seg fra steder man har lov til å være. Mange romer beskriver slik diskriminering som dagligdags.  

Kirkens Bymisjon erfarer at denne formen for rasisme, antisiganisme, er lite kjent, og at den møter lite motstand. At antisiganismen har satt seg i systemet fordi den er så dypt integrert i kulturen vår, slik at den lever videre uten at vi bevisst går inn for å behandle romer dårligere enn andre minoriteter. Soveforbudet i Oslo, som ble innført i 2013, er ett eksempel. Forbudet rammer romer ekstra hardt, slik Liliana raskt fikk erfare da hun kom til Norge.  

En stor andel av bostedsløse EU-migranter i Oslo er romer fra Romania, viser en kartlegging utført av Kirkens Bymisjon i 2021. De utgjør hele 50 prosent av dem som bor aller dårligst. En del, som Liliana og Benone, benytter seg av akuttovernatting, noe som innebærer at de må oppholde seg utendørs store deler av døgnet. I allslags vær. Andre bor i biler eller campingvogner, i skur, garasjer, utendørs eller­ i telt, året rundt. Antisiganisme handler med andre ord også om hva et land velger å ikke gjøre for denne gruppen. I 2015 fikk Norge svært krass kritikk av Europarådet for sin behandling både av norske og tilreisende rom. I hvilken grad har situasjonen bedret seg?  

I Bergen er Kirkens Bymisjons akuttovernattingstilbud for tilreisende lagt ned. Kristine Moskvil Thorsen, seksjonsleder for Rettigheter, forteller om det hun opplevde som en mer eller mindre tydelig motstand da man måtte finne nye lokaler etter at leiekontrakten ikke lot seg reforhandle.  

– Da vi lette i det private markedet, og det kom fram hva det skulle brukes til, var det plutselig ikke aktuelt likevel. Det etterlatte inntrykket var at det lå en uvilje der mot å inngå leiekontrakt med dette formålet.  

Vi var helt uforberedt. Gjestene fikk tre uker på seg til å finne andre løsninger.

Kristine Moskvil Thorsen

En kort periode drev kommunen tilbudet videre, men i desember 2023 var det kroken på døra.  

– Vi var helt uforberedt. Gjestene fikk tre uker på seg til å finne andre løsninger. Tilreisende som dro til hjemlandet i juleferien, kom tilbake til ingenting. Konsekvensen er at mange av dem er svært slitne nå, det er økt rusbruk, særlig alkohol. Denne vinteren har i tillegg vært ekstra kald, folk fryser og er fortvilte. Helsesituasjonen deres er forverret både fysisk og psykisk. Det bekymrer oss veldig, sier Moskvil Thorsen.  

I februar kom også nyheten om at Bergen kommune vil gjøre det forbudt å sove ute, men at et overnattingstilbud etter hvert vil komme på plass.  

– Det vil være myntet på rusbrukere, ikke på fattige tilreisende, bemerker Moskvil Thorsen.  

I Oslo er byråd for sosiale tjenester, Julianne Ferskaug, fornøyd med kommunens innsats:  

– Jeg mener at vi i Oslo ivaretar forpliktelsene vi har etter lovverket til å gi tilbud om overnatting for tilreisende bostedsløse EØS-borgere. Det er Nav-kontorene som skal vurdere om den enkelte er i en nødsituasjon som gir rett til overnatting. Når det er så kaldt at Helseetaten vurderer det som helsefarlig å sove ute, åpner kommunen et ekstra overnattingstilbud, for å sikre at alle som er i en nødssituasjon får plass. 

Byråden trekker fram at Oslo har en egen tilskuddsordning som skal bidra til at frivillige og ideelle organisasjoner kan tilby akuttovernatting og/eller sanitærtilbud for tilreisende bostedsløse EØS-borgere.  

– Det er det så vidt jeg vet ingen andre kommuner som har. Kirkens Bymisjon og Røde Kors er de største mottakerne av tilskudd til akuttovernatting. Jeg setter stor pris på samarbeidet kommunen har med organisasjonene om å gi gode tilbud til målgruppa.  

Marit Nybø, avdelingsleder for Fattige tilreisende i Kirkens Bymisjon, er klar på at kommunen ikke overholder sine menneskerettslige forpliktelser. Siden 2021 har alle EU-land forpliktet seg på at tak over hodet skal være et minstekrav for alle mennesker. Det er på høy tid at også Norge anerkjenner sin forpliktelse og sikrer alle den grunnleggende retten til å sove inne. 

– I dag er realiteten at folk må sove ute på iskalde fortau.  

Med tanke på vinterkulda, viser Nybø til at kommunens terskel for å gi overnattingstilbud er ti minusgrader. Men for mange er kulda helsefarlig lenge før det, understreker hun. Eldre og syke er særlig utsatt, men blir likevel ikke vurdert individuelt. 

Tilbake på akuttovernattingen i Louises gate gjør Liliana og Benone seg klare til å forlate huset. Det er morgen, og dørene stenger 07.30. Fram til de åpner igjen på kvelden må gjestene finne andre steder å oppholde seg.  

Liliana pakker sekken og går mot bussholdeplassen. Snøen knirker under føttene hennes, mørket ligger fortsatt over byen. En og annen bilmotor knurrer i det fjerne.  

Kanskje har du passert henne der hun sitter på sin faste plass like ved Grønland t-banestasjon. Og kanskje har du i det stille undret deg over hvorfor hun velger å komme hit, når livet her er så strevsomt. Svaret er at for de fleste tilreisende er livet i hjemlandet enda vanskeligere. Amnesty International, som har samlet informasjon om romenes levevilkår i en rekke europeiske land, fastslår at denne gruppen har lavere inntekt, dårligere helse, verre boforhold, færre lesekyndige og høyere arbeidsledighet enn resten av befolkningen. Fordommer mot romer står fremdeles sterkt i mange europeiske land, og lokale politikere trakasserer og fordriver dem for å skåre poeng hos sine egne, fordomsfulle velgere, påpekte Amnesty International da kartleggingsrapporten kom ut for tolv år siden: «Århundrer med institusjonell og individuell diskriminering har drevet mye av rombefolkningen til randen av samfunnet – og holder dem der».  

– Drømmen er at forholdene i Romania skal endre seg, slik at familien vår kan leve normalt der. Men dessverre går det fortsatt i feil retning, sier Benone.  

Han svarer først forsiktig da han blir spurt om han opplever direkte rasisme i Norge.  

– Så lenge man er en god person som gjør nytte for seg, vil det gi resultater. Det er en generell regel i alle samfunn. Du får mindre respekt hvis du ikke er god og nyttig.  

Han tenker litt før han fortsetter:  

– Men jeg tror det er mye skjult rasisme her; ting som ikke sies høyt fordi loven begrenser det. Du merker når du behandles som luft. Da spiller det ingen rolle hvor godt du gjør det.  

De fleste tilreisende kommer hit med intensjon om å jobbe, men de stoppes av byråkratiet, sier Benone. Han skulle ønske det fantes en egen avdeling hos Nav der tilreisende kunne få hjelp til å få alle nødvendige papirer på plass.  

– Slik systemet er nå, er inntrykket mitt at det med vilje er rigget for å få oss bort. 

Realiteten er at folk må sove ute på iskalde fortau.

Marit Nybø

Paret savner barna sine, som de kun ser noen uker i året. Benone håper at sønnen som snart er 18 kan få jobb i Norge. Da har de to inntekter.  

Liliana har satt seg på den grønne plastkassa. Slik skal hun sitte de neste ti timene, takle tiden, omringet av mennesker i bevegelse. Drømmen hennes er å være hjemme med barna, lage mat for dem og stelle i huset. Benone er ikke i tvil om hva han ville valgt å jobbe med hvis han kunne velge på øverste hylle.  

– Alt som har med hus å gjøre! Bygging, oppussing, hagearbeid. Tenk å kunne våkne opp til en hage med vakre, duftende blomster, og vite at det er du selv som har dyrket dem fram. Det må være den beste følelsen som finnes. 

Publisert i Magasinet BY 01/2024.