Den innbydende lukten av nytrukken kaffe og nystekte vafler møter deg i det du går inn døra. Rundt bordene, som er pyntet med levende lys og blomster, sitter allerede noen eldre damer som har kommet tidlig for å sikre seg sine faste plasser i kafeen.

Inne på kjøkkenet er frivillige Berit Jørgensen (83) og Randi Eriksen (85) godt i gang med å forberede dagen ved Kirkens Bymisjons seniorsenter på St. Hanshaugen i Oslo.

– I dag kommer det mange, fordi det er mye aktiviteter her. Det er klesmarked, yoga, spanskkurs og forum for menn. Men noen kommer bare for å drikke kaffe og kose seg. Middagen serveres kl. 14. Og så er det dans i kveld òg, forteller Berit, mens hun fyller en ny kanne med kaffe. 

Ved siden av står seniorsenterets kokk Aura Partenie og forbereder dagens dessert.

– Skal du være med på dansen i dag, spør Berit.

– Nei, jeg må hjem og lage middag, svarer Aura.

Litt lengre inne på kjøkkenet er Randi i gang med det osende vaffeljernet.

– Jeg steker de i flere omganger. Cirka 15 av gangen, så de holder seg varme, sier Randi.

– Det er viktig at det lukter nystekte vafler i lokalet hele dagen, skyter miljøarbeider Atle Jensen inn, mens han tilbereder rekesmørbrød på kjøkkenbenken rett bak.

Et viktig tilbud

Atle har jobbet på seniorsenteret siden 2016, samme år som Berit og Randi ble frivillige.

– Hva skulle vi gjort uten deg, Atle, sier Berit og Randi i kor.

– Her treffer vi veldig mange hyggelige mennesker, samtidig som vi gjør en god gjerning. Ingen dag er lik og jeg trives veldig godt, sier Randi.

Seniorsenteret er en møteplass som legger til rette for fellesskap i nærmiljøet, slik at eldre kan bo lengst mulig hjemme. I tillegg til åpen kafé og middagsservering, tilbyr senteret ulike aktiviteter og servicetilbud; blant annet treningsgrupper, frisør, fotpleie, håndarbeidsgrupper, kurs, foredrag og konserter.

– Hvis det ikke finnes et seniorsenter i bydelene, hva skal de eldre gjøre da? Her kan de komme og være hele dagen. Det er sosialt, de kan få et måltid, og de får også litt pleie og service, sier Berit.

Vinn-vinn

– Alle nye som kommer hit trives veldig godt. De kommer alltid tilbake, forteller hun videre.

– Det er jo litt liv i oss. Vi prater med folk og er blide og ler mye. Det er vinn-vinn, det setter folk pris på, sier Randi.

– Hvordan skal dere forberede til jul her?

– Vi begynner snart med julepynt, julegardiner og til slutt juletre, sier Randi.

– Og så er det julemiddagen. Folk har allerede begynt å melde seg på den faste julemiddagen. Det er jo bare plass til maks 35 her, sier Berit.

– Mange som kommer hit, har kanskje enten mistet sin partner, eller kanskje de ikke har barn og familie – da er dette et viktig tilbud så man ikke må sitte alene hele jula, forteller Randi.

– Møter dere mange ensomme eldre her?

– Ja, det gjør vi. Noen kommer hit fordi de ikke har noe annet sted å gå. Men så er det også noen som ikke vil komme hit så ofte, da velger de det kanskje litt selv, tror Randi.

Venninnene forteller om gjester som kommer hver eneste dag, og som sitter på senteret fra det åpner til det stenger. Det er et tegn på at samfunnet har endret seg, mener de.

– Det var mye mer samhold før. Familiene var større, foreldrene mine hadde ni søsken på hver side, og det var mye mer folk rundt oss og åpne hus. I dag må man jo be noen for å få besøk. Ingen kommer innom uanmeldt. Bortsett fra Randi og meg da, smiler Berit.

De anbefaler eldre som sitter hjemme alene å komme til seniorsenteret for å bli kjent med de mange tilbudene som finnes.

– Bare det å spise sammen, le litt og snakke sammen gjør en stor forskjell i livene våre, sier Randi og blir litt rørt.

Hør Berit og Randi fortelle om seniorsenteret:

På jobb med bestevenninnen

Berit og Randi er frivillige på seniorsenteret fast to dager i uka. Oppgavene er alt fra ulike kjøkkenoppgaver, til matservering og betjening av kassa i kafeen. I tillegg er det viktig å slå av en prat med gjestene.

– Det er mange som kommer innom, både faste som bor i nærområdet og seniorer som er på tur fra andre bydeler. Det er veldig hyggelig å få noen nye inn, for det er mange som forsvinner etter hvert. Det er jo høy alder her, forteller Berit.

– Du blir jo veldig involvert og glade i dem. Folk her er veldig hyggelige og alltid i godt humør, fortsetter hun.

Det hele startet da Berit var innom seniorsenteret selv for å få fotpleie. Da spurte daværende leder om hun kunne tenke seg å begynne som frivillig.

– Jeg svarte at jeg måtte ha med meg bestevenninnen min Randi i så fall. Og da begynte vi sammen, forteller Berit.

– Det er jeg veldig glad for. Vi er et team som jobber veldig godt sammen. Vi er på jobb fullt to dager i uka. Hva skulle vi ha gjort uten å ha senteret å drive med, spør hun.

Livsviktig vennskap

Berit og Randi har kjent hverandre over et halvt århundre.

– Jeg føler at vi er familie. Jeg har veldig tilknytning til Randi som en søster, og likeledes kjenner jeg familien hennes godt, sier Berit.

Randi er rask med å bekrefte det samme: – Det er som å ha en søster som bor i nærheten. En som stiller opp om det er noe.

– Hender det at dere krangler?

– Ja, vi diskuterer sier vi da. Men vi er ikke langsinte. Vi har det veldig morsomt, og har veldig mye å snakke om, sier Berit.

Det gode vennskapet startet da de møttes som foreldrepar med barn i samme skole. Gjennom blant annet dugnadsoppgaver for skolekorpset startet foreldreparene et livsviktig vennskap de ikke kunne ane betydningen av da.

Også ektefellene Kjell og Arne gikk godt sammen, forteller de.

– Vi hadde allerede et kjempegodt vennskap som ektepar, men nå er vi enda mer knyttet til hverandre etter at vi har blitt enker begge to. Det er også barna våre glade for, at vi har hverandre, forteller Randi.

– Etter at vi har blitt alene, har vennskapet og seniorsenteret blitt viktigere. Vi slipper å være ensomme. Vi kan ringe hverandre og være nyttige sammen her, sier Berit.

– Hva er kunsten for å få til et slikt vennskap?

– Vi er nok litt like og har mye av de samme interessene, men vi er også ganske ulike, forklarer Berit.

– Det viktigste er at vi er der for hverandre. Som da mannen min Kjell fikk slag da han var 62 år, og også etter at han døde i 2016, fikk jeg masse støtte av Randi og Arne, sier Berit.

Under pandemien har vennskapet vært spesielt viktig. Da bodde Berit mer eller mindre hos Randi og Arne, siden hun var alene. Gruppen på tre spilte kort og var mye sammen da.

– Berit stilte også opp for meg da Arne gikk bort for snart tre år siden, sier Randi.

– Det er jo mye som du går gjennom i et liv. Det å ha rom for å dele livets sorger og gleder, og ha en venn som kan holde på det man snakker om, det er viktig, bekrefter Berit.

De beste sengene

Bestevenninnene er sammen minst tre ganger i uka, i tillegg til helgene. Og de er ofte på reiser sammen ellers også. Tre cruise-turer er allerede bestilt, hvorav den første er til Kiel om noen dager.

– De beste sengene på båtene er jo dobbeltsengene, så da sover vi sammen også, sier Berit.

– Da slapper vi av, koser oss, hører på musikk, strikker og spiser god mat, sier Randi.

Selv om de er opptatte av å se framover og fortsette å fylle livene med mye positivt, bekymrer de seg også mye over hvordan verden skal bli når de er borte. Hvordan krig og uroligheter skal påvirke livene til etterkommerne – barnebarna og oldebarna.

– Senest i går tenkte jeg på at vi kanskje har maks 15 år igjen å leve, hvis vi er heldige, sier Berit til Randi.

– Det viktigste er at vi har god helse og ikke skal bli til belastning for noen. At vi kan få bo hjemme så lenge som mulig, svarer Randi.

Avslutter dagen med en dans

Etter en lang dag blir det mange inntrykk. Om sommeren hender det at de blir sittende å skravle her på uteplassen til seniorsenteret til sent på kvelden.

– Men i dag er vi nok ikke hjemme før nesten kl. 20. Da blir det deilig å sette seg i en stol å slappe litt av, sier Berit.

– Da tror jeg ikke vi tenker så mye. Da er vi slitne, legger Randi til.

– Og det er jo godt å være litt sliten, sier Berit.

Mellom oppgavene får de likevel tid til å titte litt på dagens klesmarked. Berit er også klar for dansen i kveld, mens Randi heller peker seg ut som veskepasser. Det blir live jazz-band og mulighet for et glass og litt snop.

– Kan man danse alene eller må det være par?

– Nei, det er lov å danse alene fordi det er ikke så mange herrer å danse med. Det er mangel på herrer her, det savner vi, sier Berit.

– Her kan man danse med både stokk og rullator, skyter Randi inn.

– Det blir en sen kveld. Og vi vet jo ikke om noen fortsetter kvelden videre hjemme, smiler Randi.

– Hender det at noen flørter her?

– Ja, sier de i kor og ler godt.

– Noen har jo også funnet kjærligheten her, sier Berit.

Hun forteller videre historien om paret som endte opp med å være sammen i nesten 20 år, før de tilfeldigvis døde samme dag. Og også ble begravet samme dag.

For Berit selv har det ikke vært så aktuelt å finne en ny kjæreste, etter å ha vært pårørende med omsorg for sin slagrammede mann i over 20 år.

– Mannfolka i den alderen er altfor sutrete, jeg orker ikke å være sykepleier igjen, sier hun og ler godt. 

Håp for julen

– Har dere noen drømmer?

– Å få leve til jeg er 100 år, hvis jeg er frisk da. Men jeg har ikke lyst til å komme på noe sykehjem, svarer Berit raskt.

– Å leve hver dag som den siste, for du vet jo aldri hva som kan skje, sier Randi.

Juletradisjonen er å feire julen sammen med barna og barnebarna, men de er enige om én ting: Hvis én av de noen gang er alene i jula, så skal de feire sammen.

– Hva håper dere på til jul?

– Jeg håper det blir fred i verden, for alle. Det er forferdelig å se all elendighet og krig i verden. Her sitter vi og koser oss, og mangler egentlig ingenting, men likevel er det mange sutrekopper i Norge, mener Berit.

– Samfunnet hadde mer empati før. Vi hadde ikke behov for så mye, og var mye mer fornøyde før, påpeker Randi.

Med den utviklingen som er nå, med digitalisering og kunstig intelligens, så er Randi egentlig glad for at hun er så gammel, sier hun. 

– Empati må læres allerede fra barnehagen. Digitalisering er sikkert bra på noen områder, men samfunnet må ikke glemme at vi fortsatt er mennesker. Vi kan ikke erstatte mennesker med roboter, avslutter Berit.

Publisert i Magasinet BY 04/2025.
Foto og video: Elisabeth Rodrigues