Det har han innsett i ettertid. Kanskje det til og med er akkurat nå, mens han svarer på spørsmålet om hvorfor han startet å jobbe i Kirkens Bymisjon.

– Jeg vet ikke akkurat når den bevisstheten kom til meg, sier han og lener seg undrende tilbake i stolen inne på kafeen ved Grønland i Oslo.

Han har akkurat fortalt om hvordan det var å stå fram som homofil på slutten av 1980-tallet, i et kristent miljø.

– Det er rart å si nå, å «stå fram». Men det var jo det man sa den gangen.

Svein kommer fra det som i Sandnes kalles en kristen familie, med en statskirkebakgrunn. Fra konfirmasjonsalderen var han en del av Ten Sing Norway i regi av KFUK-KFUM, Norges største kristne barne- og ungdomsorganisasjon. Her fant han tilhørighet, heling, og utviklet sin interesse for musikk som uttrykksform.

Fra 1987–1988 reiste han rundt på turné i England sammen med 45 jevnaldrende ungdommer. Han hadde akkurat fylt 20. I flere måneder holdt de konserter og seminarer, og målet var å få ungdom til å starte opp Ten Sing-grupper rundt i England.

– Vi kjørte mye buss. Det var Ten Sing-misjonering med KKK – kreativitet, kultur og Kristus. Det var det alt handlet om. Vi tok ungdomskulturen på alvor og møtte ungdommene der de var.

– Jeg kjente virkelig på at jeg kunne være meg selv i dette miljøet. Men så ble det litt komplisert etter hvert som jeg begynte å stå fram som homo. Det var jo en annen tid. Først våget jeg bare å si det til noen få, men så «kom jeg ut» tidlig den våren, i samråd med lederne.

Reddet fra en evig fortapelse

For Svein var dette en ekstremt konfliktfull tid.

– Noen kunne sette seg med meg på bussen for å fortelle at hvis jeg levde ut legningen min, så ville jeg komme til helvete. Og siden de var så glade i meg, så ville de jo ikke at det skulle skje. Det var liksom et velvillig og hjertevarmt forsøk på å redde meg fra den evige fortapelse.

Men heldigvis hadde han også mange rundt seg som ga han full støtte.

– En venn av meg fra Sandnes, som var noen år eldre, ble sparket fra KFUK-KFUM. Han kunne ikke være leder lenger, fordi han sa helt tydelig at hvis noen kom for sjelesorg og veiledning til han som homo og spurte hva de skulle gjøre, så ville han ikke råde dem til å leve i sølibat. Det gjorde at han måtte gå, minnes Svein, og fortsetter å fortelle.

Turnéperioden ble avsluttet med forestilling på KFUK-KFUMs nasjonale sommerleir, TT-88, tenåringstreffet på Hamar i 1988.

– Det var en gedigen greie med tusenvis av ungdom. Det var helt Texas, for å si det forsiktig.

Et forholdsvis liberalt miljø

Svein forteller om KFUK-KFUMs delte syn på homofili på denne tiden: Om at legning var ok, men praksis var synd. Og om de som hadde dukket opp på TT-88 denne sommeren for å demonstrere mot dette: Homoaktivister og folk fra datidens LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile).

– Og siden jeg spilte hovedrollen i forestillingen var ledelsen livredde for at jeg skulle demonstrere eller gjøre noe fra scenen. Plutselig skulle de gå tur med meg, en etter en, for å forsikre seg om at jeg ikke skulle finne på noe. Jeg hadde jo muligheten. Og de ville heller ikke fjerne meg fra scenen, for det ville blitt altfor dramatisk.

Svein følte seg dratt i to retninger: Skulle han være lojal eller gjøre opprør?

– Men jeg var lojal, jeg var redd for å ødelegge for de andre.

– Fikk du noen gang tilbud om konverteringsterapi?

– Nei, det var ikke så mye snakk om det. Det var i mer konservative miljøer. Jeg har alltid vært i forholdsvis liberale miljøer.

– Og KFUK-KFUM var i hvert fall konsekvente, ikke bare mot homofile, sier han.

Han forteller om en venninne som satt i landsstyret der. Hun var forlovet med en mann, og fordi de flyttet sammen noen måneder før de giftet seg, måtte hun ta permisjon til de var gift. Det var å leve i synd, ifølge ledelsen.

Fra Ten Sing til Aksept

Mens Sveins tid i Ten Sing-miljøet går mot slutten, preger aids-epidemien det homofile miljøet i landet. Med stigma, smittefrykt og dødsangst. Den norske kirke uttalte at aids var konsekvensen av å bryte Guds lover.

Søken etter aksept melder seg, og det er slik Svein finner veien fra Sandnes til hovedstaden.

– Jeg kom til Oslo høsten 1988 som klimatisk og seksuell flyktning, sier han og ler godt.

– Og for å studere musikk. Jeg tok musikkgrunnfag i 1989.

Det var i disse årene han begynte å gå i Åpen kirkegruppe, et fellesskap for skeive kristne. Her møtte han frivilligprest Helge Fisknes, som også var prest i Kirkens Bymisjon.

– Han formidlet en kristendomsforståelse og et menneskesyn som var nytt for meg. Et menneskesyn som inkluderte hele mennesket, uten forbehold. Det var veldig sterkt.

Som ung homo med bakgrunn fra Ten Sing og det kristne miljøet i KFUK-KFUM, der han den gang mer eller mindre ble ekskludert for å stå fram, var det fantastisk å bli møtt på den måten, minnes Svein litt rørt.

– Da jeg noen år senere skulle avtjene siviltjeneste, skrev jeg et brev til Helge Fisknes og spurte om jeg kunne jobbe på Aksept.

Aksept er Kirkens Bymisjons tilbud for mennesker berørt av hiv og aids, som i hovedsak var homofile menn da senteret ble etablert i 1987. Prest Helge Fisknes, som da var klar på at han støttet homofilt samliv, ble ansatt som leder.

Lenger ned i saken kan du også lese om hvordan Svein minnes fire viktige bymisjonærer i homokampen.

– Hvorfor ville du jobbe der?

– Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg egentlig ville jobbe på Aksept, og det var jo først og fremst fordi møtet med Fisknes inspirerte meg.

Men senere kom også en annen bevissthet, forteller Svein.

– Noe som trakk meg dit, var at det ble en måte å møte døden på en ny og mer langsom og forberedt måte. Fordi mitt livstraume er at da jeg var syv år, så stod jeg og så på at min lillebror ble drept i trafikken. Han ble påkjørt av en bil.

– Jeg var syv og han var fem. Dette var i 1975 i Sandnes, før noen visste noe særlig om traumebehandling og hvordan man skulle snakke om sorg. Det ble bare lagt lokk på.

Denne hendelsen satt seg i kroppen og Svein begynte etter en tid å stamme veldig som barn. I ungdomstiden var det sangen i Ten Sing som helet han, og som ble avgjørende for utdanningsvalget.

– Jeg stammet ikke lenger når jeg begynte å synge.

Sorg og savn

I september 1992 begynner Svein å jobbe ved Kirkens Bymisjons Aksept. I en tid hvor alt bare kokte, slik han forklarer det.

– Homoene var utestengt fra kirken, samtidig som vi levde i en tid da flest mennesker døde av aids i Norge. Det fantes ingen medisiner, og homofile hadde ingen steder å gå med sin sorg og savn.

Svein ble utfordret av Fisknes: Lag noe til markeringen av verdens aidsdag, 1. desember. Han hadde i underkant av to måneder på seg. Men først skulle de gjennomføre enkemessen natt til allehelgensdag, 1. november. Om mindre enn én måned.

– Det var det første jeg gjorde, sier Svein.

Bymisjonsprest Fisknes hadde bestemt seg for å arrangere gudstjeneste på Enka – klubben for homofile i Oslo. Formålet var å skape et rom der homofile kunne bearbeide sin sorg og finne håp gjennom å være sammen.

– Han berørte mange mennesker og snakket så sant om livet. Vi gjorde etter hvert veldig mange begravelser sammen også, hvor jeg sang og han hadde preken. Det var en spesiell tid, fordi det var mange som døde av aids på den tiden.

Lenger ned i saken kan du se video og høre Svein fortelle om hvorfor Pride er viktig.

– Tror du dette arbeidet også hjalp deg i din egen sorg, med ditt traume?

– Ja, det tenker jeg, men jeg var ikke så bevisst på det den gangen. Etter hvert skjønte jeg hvor viktig det er å møte den langsomme døden, og få mulighet til å ta farvel på en mer naturlig måte. Og at de sårene som er der når man ikke får gjort det, også trenger heling.

– Det var jo nettopp dette vi jobbet med på Aksept. Sorgbearbeiding, og det å gripe livet og leve så lenge som mulig. For at ikke livet bare skulle bli et venterom.

Ventet på døden – og livet

Svein forteller om tiden før medisinene kom.

– En del av de som hadde fått hiv og aids satt nærmest og ventet på at de skulle dø, eller på at de skulle bli syke. Det var en dødsdom. Og kirken omtalte det jo som Gud straff.

Likevel prøvde Svein og kollegaene å lage settinger og arrangement som la til rette for å faktisk finne en måte å leve livet på, fullt ut og så lenge som mulig.

– Det var viktig, og veldig i tråd med tankegangen om det musiske mennesket. Det felles tredje, sier Svein. Noe han kommer tilbake til senere.

– Og etter hvert som medisinene kom ble det store endringer. I 1996 kom medisin-cocktailen som gjorde at folk begynte å leve igjen, og som holdt viruset i sjakk.

På denne tiden ble det mer fokus på stigma, samfunnets holdninger og det psykososiale. Nå dreide arbeidet seg mer om hvordan brukerne skulle leve. Folk døde ikke lenger. Nå skulle folk våge å leve livet med hiv, slik Svein beskriver det.

– Jeg hadde en rolle som kulturleder og hver tirsdag hadde vi ulike kulturarrangementer med dansekvelder, delekvelder med dikt og sanger, og flere kjente artister kom og holdt konserter. Blant annet Anne Grete Preus og Ingrid Bjørnov. Og det var faste måltidsfellesskap.

– Også hadde vi hagekonserter fra 2002, fram til jeg sluttet på Aksept i 2017.

De berømte hagekonsertene på Aksept ble en tradisjon gjennom 16 år – en stor gratis utendørskonsert hver sommer i senterets hage. Det ble kjent som et nasjonalt solidaritetsarrangement for hiv-saken, og ble gjestet av både kongelige, statsministeren og flere kjente artister.

– Ideen kom da Aksept flyttet inn i den ærverdige villaen på Dælenenga i Oslo. Det var mye nabofrykt rundt det å få hiv-positive inn i nabolaget, så da arrangerte vi åpen dag med litt musikk og underholdning.

Erfaringene de gjorde på den første åpne dagen inspirerte til å arrangere hagekonsertene.

– Vi fikk noen artister til å stille og tenkte at det kanskje kom 50–80 gjester. Men så kom det over 400 allerede det første året. Det tok helt av. Alle var der – homo, hetero, svart, hvit, unger og besteforeldre.

Spoler vi fort fram og oppsummerer litt, har Svein jobbet til sammen 32 år i Kirkens Bymisjon, i en eller annen prosentstilling. Både som sivilarbeider og kulturleder ved Aksept, og som produsent for Kirkens Bymisjons årlige personalseminar.

Det felles tredje

I løpet av denne tiden, og i ettertid, har han tatt videreutdanning innen musikkterapi, jobbet som musiker og formidler, og satt opp forestillinger. Akkurat når han startet og sluttet med de ulike tingene er litt uklart, for egentlig har han gjort alt samtidig og hele tiden. Men siden 2007 har han jobbet fast på OsloMet, og er nå førstelektor ved institutt for sosialfag.

– Der har jeg fagansvar for ferdighetstrening i kreative metoder og aktiviteter, primært på barnevern. Jeg jobber med konseptet «det felles tredje», som handler om betydningen det kreative og det estetiske kan ha i relasjonelle møter med andre.

Det kan være en aktivitet man gjør sammen med noen, som skaper interesse, mestring, tilhørighet, trygghet og fellesskap. Alt fra musikk til fotball, eller mekking på sykkel.

– Kirkens Bymisjon driver mange tilbud som er fundamentert for dette konseptet, uten at det er eksplisitt uttrykt, skyter han inn.

– Og alle studentene mine på barnevern må gjennom obligatoriske dager med musikk, forming, drama og friluftsliv. Det er for at de skal bli bevisst på dette med det felles tredje, samtidig som det knyttes opp mot selvforståelse og identitet.

Igjen innser Svein at det fortsatt handler om søken etter heling og aksept.

– Det er jo det jeg forsker på, det jeg skriver om, og det jeg formidler til studentene. Altså betydningen av å bli sett, å bli anerkjent og akseptert.

– Det henger liksom sammen. Når minner, traumer og følelser integreres i en helhet med det kreative eller en aktivitet i trygge rammer, kan man begynne å bearbeide. Slik fant jeg en vei å jobbe med egne traumer, og også sorgen vi erfarte på Aksept.

– Og derfor har jeg fortsatt å jobbe med denne tematikken både som reseptiv musikkterapeut, som sanger og formidler og som lærer for studenter. For når jeg har opplevd denne type heling selv i eget liv gjennom bruk av kreative metoder, så vil jeg spre denne kunnskapen. Slik at andre også skal kunne oppleve en form for heling i sine liv.

Et rom for heling

Det var dette rommet prest Helge Fisknes skapte med enkemessen i 1992. Mange homofile og berørte av hiv trengte heling.

– Selv om det var en hardcore gudstjeneste med preken, salmer og bibeltekster, var den likevel inkluderende. Det var fullt! Rundt 120 mennesker som da var utstøtt fra kirken, hadde likevel møtt opp. Med øl og røyken i munn, sang de salmer av full hals.

Han forklarer at det var to veldig adskilte verdener som forentes i noe nytt og helt unikt. Det skapte et rom som ga en sterk tilhørighetsfølelse. Heling.

– Forstod dere da hvor stort det var? At dere gjennomførte, tross motstanden fra kirken?

– Nei, jeg vet ikke. Vi gjorde bare det som kjentes naturlig og riktig. Det er jo slik Kirkens Bymisjon har vært i alle år, at man går inn der det brenner, der det trengs.

Dette har Svein tatt med seg i alt han gjør. Også i forestillingen sin «Enkemesse – vi er her for å tenne lys», som først ble presentert i 2022.

– Jeg ble utfordret av kulturutvalget ved OsloMet til å gjøre noe i forbindelse med Pride House i 2022, som var jubileumsåret og 50 års-markeringen for avkriminalisering av seksuelle handlinger mellom menn.

Han vurderte å presentere noe fra hagekonsertene eller tirsdagskveldene på Aksept, men landet på enkemessen.

– Det var jo så spesielt. Så da valgte jeg å lage en interaktiv musikalsk fortelling om enkemessen. Jeg kjente jeg kunne hvile i det, fordi jeg fortalte det fra mitt ståsted.

– Ingen kan si det er feil, fordi det er fra mitt perspektiv, med en faglig forankring. Eller i hvert fall en faglig tilknytning til musikken, det estetiske og ritualenes betydning.

Forestillingen er del av både Oslo Pride og Follo Pride sitt program i år.

– Hvorfor er enkemessen og forestilling fortsatt aktuell?

– Det er viktig å bli minnet på vår nære historie. Ikke glemme. Det er ikke så lenge siden. Samtidig er det også en unik måte å møte sitt eget liv og sin egen sorg.

Han bekrefter at spørsmålet berører og tar en slurk av vannglasset som står på bordet.

– Premieren i 2022 var også bare tre dager før terrorangrepet mot de skeive utestedene i Oslo, sier han som en klar bekreftelse på spørsmålet.

– Og det er jo bare et drøyt halvår siden Den norske kirke ba om unnskyldning for skammen, skaden og smerten den har påført skeive?

– Ja, innenfor kirken, og i KFUK–KFUM, har vi definitivt kommet mye lengre. Det er fantastisk. Og etter terrorangrepet gjorde jeg om på forestillingen. Fordi selv når vi tror at vi har blitt friere, så dukker det opp nye former for motstand. Nye runder å gå.

Hør Svein fortelle om hvorfor Pride er viktig:

Naturlov og tillit

– Det er mange flere krefter i dag som vil bremse mangfoldet. Jeg prøver å forstå det. Verden er kanskje blitt så ekstremt kompleks og krevende at noen derfor søker de enkleste løsningene.

– Bare to kjønn! Ferdig snakka. Det skal være mann og kvinne som gifter seg. Da blir det ikke så mye å forholde seg til. Det gjør det kanskje enklere å manøvrere i denne kaotiske verden vi lever i?

Han viser til naturlovene – «the law of attraction».

– Kjærlighet genererer mer kjærlighet, og hat mer hat. Og verden har i hvert fall ikke altfor mye kjærlighet akkurat nå.

– Det er jo så enkelt, men likevel så komplisert for mange å få til i praksis.

– Siden ungdomstiden har du søkt heling og aksept. Er det kjærlighet eller kamp?

Svein må tenke seg litt om.

– Det er en slags kamp for at kjærligheten skal få lov til å finne vei. Det er en kamp for de gode kreftene, for lyset, i en tid der det er mye mørke.

– Men det handler også om å tørre å stå fram?

Svein smiler og viser til et begrep av den danske teologen K. E. Løgstrup: «Å våge seg fram i tillit til at man blir tatt imot».

– For meg er det dette aksept handler om, at man skal våge seg fram som den man er, og bli møtt og tatt imot, akseptert og anerkjent, og inkludert som det man er. Men selv når man våger seg fram, så blir man ikke alltid akseptert. Som homofil kan man fortsatt bli utstøtt og diskriminert, og ikke minst fengslet eller drept i noen land.

– Er det dette du gjør i forestillingen, våger å stå fram?

– Definitivt, og jeg har opplevd mye kjærlighet og aksept i det rommet. Det er ting jeg tar med meg som sosialarbeider og miljøarbeider, og i møte med andre mennesker.

– Du har fortalt om hva som engasjerte deg i starten, men hva engasjerer deg nå?

– Jeg har opplevelsen av å ha et slags kall, svarer Svein og ler godt.

– Det handler om å prøve og være en slags lysbærer, kjempe for det gode. Og om å prøve å bidra til handlekraft i menneskers liv, og i eget liv. Det å kunne inspirere.

– Nå har jeg faktisk opptil 190 nye studenter hvert år på OsloMet, som alle skal ut å jobbe og gjøre en forskjell. Det å potensielt bidra til at de også våger å bruke hele seg i møte med mennesker, i møte med barn og unge i sårbare livssituasjoner – det er kjempeinspirerende, avslutter Svein.

Svein forteller om fire viktige bymisjonærer i homokampen:

Publisert 05.06.2026.
Foto: Torstein Ihle/Elisabeth Rodrigues/Privat. Video: Elisabeth Rodrigues.