– Du og kollegaene dine ved Møtestedet i Bodø skrev en kronikk i august der dere beskriver en tydelig forverring i rusmiljøet i byen, der stadig flere er uten fast bosted. Hvorfor er det slik, tror du?

– Det er vanskelig å si, og svaret er nok sammensatt. Selv om du er heldig og får tildelt en kommunal bolig i Bodø, kan det ta måneder, eller i verste fall år, før du får den. Kommunen har også svært få midlertidige boliger å tilby. Og jo lenger man går uten bolig, dess dårligere blir forutsetningene for å leie privat. Det blir vanskeligere å følge opp avtaler, ta seg av personlig hygiene og egen helse. 

– Du møter mange som ikke har fast bosted. Hva gjør det med menneskers hverdag og helse, det å ikke ha tak over hodet?

– Det innebærer langt mer enn å ikke ha en seng å sove i.

Du har ingen plass til å oppbevare eiendelene dine, ikke noe sted å vaske klær, lade telefonen eller lage mat. 

– Jeg tror det er vanskelig for enhver å forestille seg hvor krevende det må være å ikke vite hvor du skal oppholde deg fra time til time. Det fører til fravær av trygghet, dårligere ruskontroll, økt fare for overdose og sårbarhet med tanke på overgrep. 

– I Bodø beskrives et miljø hvor det stjeles mye, og når du sover er du sårbar. Men ingen kan leve uten søvn. 

– I ekstreme tilfeller har vi sett at noen velger å begå kriminelle handlinger med et bevisst mål om å bli fengslet, rett og slett for å komme seg bort fra gata. Det sier vel noe om hvor fortvilt og desperat man kan bli av en slik situasjon. 

– I kronikken skrev dere at stadig flere yngre er en del av Bodøs rusmiljø. 

– Ja, vi opplever at mange av de yngre som kommer til kafeen vår allerede har flere års erfaring med rus bak seg, og også flere år på institusjon. De har opplevd mange brutte relasjoner og har svak tilknytning til egen familie. Dermed er tilliten svak til både hjelpe­apparat og voksne generelt. 

– Vi må jobbe mye med å bygge tillit, slik at vi kan kartlegge deres situasjon og hjelpebehov. 

– Hvordan er tilstanden på de eksisterende botilbudene i kommunen?

– De er lite egnet, slik vi ser det. Vi etterlyser flere kommunale boliger, og særlig botilbud som har døgnbemanning.

Det ville vært hensiktsmessig med boliger som er særlig tilpasset mennesker som lever med rusutfordringer. 

– Vi kjenner til flere tilfeller der unge mellom 18 og 25 år har blitt tildelt bolig sammen med «garva», eldre rusavhengige. Hva forteller det dem om fremtiden? Hvordan skal de da ha noe tro på seg selv?

– I kronikken beskriver dere et hjelpeapparat som på mange måter er utilgjengelig for mennesker med rusutfordringer. Har dette blitt verre de siste årene?

– Hjelpen har helt klart blitt mindre tilgjengelig. De fleste offentlige kontorer har redusert åpningstid. Servicemottaket på Nav, for eksempel, er bare åpent for drop-in mellom­ klokken 12 og 14. 

– Vi er så heldige at Nav Bodø er lokalisert rett over gaten for våre lokaler, men til tross for kort vei kan den likevel føles uoverkommelig. I et forsøk på å gjøre det enklere for våre gjester, har vi inngått et samarbeid med Nav, der Nav-ansatte kommer til våre lokaler hver tredje uke for å tilby hjelp og veiledning.

Vi ser at behovet er stort, så vi vurderer å utvide tilbudet fremover.

– I tillegg krever de fleste tjenester digital innlogging. For et menneske uten et sted å bo, kan det være vanskelig å ivareta private eiendeler. Uten bank-id har du ingen tilgang. 

– Kronikken dere skrev er veldig tydelig. Man får følelsen av at dette ikke er første gang dere sier ifra?

– Vi som jobber med disse menneskene har jo sagt ifra i årevis. Noe har blitt bedre, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Politikere og administrasjon svarer at de hører oss, men det er mye tomme ord og lovnader om at det jobbes med problemstillingen, uten at det skjer noe. 

– Vi har jevnlig satt søkelys på dette over flere år, men vi står fortsatt på samme sted. Nå bare med enda flere bostedsløse. 

Publisert i Magasinet BY 03/2026.
Foto: Torstein Ihle.