– Hvor er bokhylla
til Geir Arne?

Et nytt hjem skal kjennes som et hjem fra første stund. Derfor handler flytting om langt mer enn logistikk for Kirkens Bymisjon.

– Det skal merkes at man har kommet til Kirkens Bymisjon. Vi har tatt med oss kulturen vår, forteller virksomhetsleder Nina Martinussen, mens flyttemannskapet bærer inn stoler og pappesker i bakgrunnen.

I månedsvis har hun, sammen med over 180 ansatte, frivillige og pårørende, planlagt den midlertidige flyttingen av 80 beboere fra Vålerengahjemmet – Kirkens Bymisjons bo- og kultursenter i Oslo.

Reisen går til Økern, hvor beboerne skal bo i minst tre år mens dagens sykehjem på Vålerenga rives og et nytt bygges opp.

Virksomhetsleder Nina Martinussen og seniorrådgiver Margit Damsgaard Vånar, i oransje bukse for anledningen. Begge er på plass fra tidlig morgen for å ta imot beboerne som allerede er på vei til Økern.

En kort kjøretur

Selv om hele flyttingen blir unnagjort på fem timer og kjøreturen bare tar åtte minutter, ligger det ukevis med pakking bak. Og for eldre mennesker med omfattende hjelpebehov, mange med demenssykdom, er det en stor omstilling.

– Derfor handler denne dagen om langt mer enn logistikk. Den handler om trygghet, omsorg og verdighet for menneskene, sier Arne Liljedahl Lynngård, avdelingsdirektør i Kirkens Bymisjon.

Mens beboerne ankommer Økern i maxitaxier, tur etter tur, forteller også virksomhetsleder Nina om flytteprosessen.

– Vi har båret, vasket, pakket og holdt på alle sammen, som regel med et smil om munnen. Vi har blitt godt kjent, sier hun.

Beboere ankommer Økern i maxitaxi, mottas på rød løper — Beboerne ankommer det nye hjemmet på Økern, én etter én, på rød løper. Noen til fots, noen med rullator og andre i rullestol.

– Det har vært krevende, men dette har vi fått til sammen. Det er når det er skikkelig dugnad og mye står på spill at et godt arbeidsmiljø, en god arbeidskultur og kvaliteten på tjenestene virkelig blir satt på prøve, sier Adelheid Firing Hvambsal, generalsekretær i Kirkens Bymisjon, mens hun knyter på seg et forkle på vei inn til kjøkkenet.

Hun og flere fra ledelsen i Kirkens Bymisjon har sørget for at beboerne, deres pårørende, frivillige og ansatte blir møtt med lukten av nystekte vafler allerede når de går inn døren. Gjennom hele flyttedagen serverer de nytrukket kaffe og vafler i kafeen.

Til lunsj blir det pølser og brus.

Generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal (t.v.) og Arne Liljedahl Lynngård, avdelingsdirektør i Kirkens Bymisjon, er også på plass fra tidlig morgen for å sette i gang med vaffelsteking.

Varm velkomst på rød løper

Det er mye som minner om pomp og prakt allerede utenfor bygget. Alle beboerne mottas med en varm velkomst på rød løper. Inngangen er pyntet med fargerike ballonger og friske blomster.

Det nye hjemmet skal kjennes som et hjem fra første stund. Derfor venter et navneskilt på alle romdørene med beboernes favorittbilde.

– Det har vi gjort for at de skal tenke «dette er mitt» og føle seg hjemme. I tillegg har mange pårørende allerede vært her i dagene før og dekorert rommene. Det ligger mye kjærlighet og omtanke bak dette arbeidet, forteller virksomhetsleder Nina, mens hun haster videre bortover i gangene på denne travle flyttedagen.

Pårørende Reid Bruun prøver å kjenne igjen bildet ved ektemannens dørskilt.

Pårørende Reid Bruun (72) er en av dem som har vært her tidligere. Han klarer ikke helt å gjenkjenne bildet som henger ved rommet han er på vei inn til.

– Det er enten fra Trysil eller Island, sier han mens han betrakter bildet av en fjelltopp dekket av snø.

Bildet tilhører navneskiltet til ektemannen som har bodd på Vålerengahjemmet siden i fjor sommer. For Reid har det tatt nesten like lang tid å skjønne at han har blitt aleneboer.

– Jeg skjønner det, men så skjønner jeg det ikke helt likevel. Det går på sånne dumme ting som at «hvorfor kjøpte jeg en stor pakke med fiskekaker». Men nå skjønner jeg at han aldri kommer hjem igjen, forklarer han.

Reid er også tidlig på plass for å ordne litt før ektemannen kommer til Økern. Han har båret med seg en del ting i en stor, blå IKEA-pose.

Tilbake til bokhylla

Reid har møtt opp i god tid før ektemannen ankommer, for å sjekke at alt er på plass.

– Vi har vært gift i nesten 20 år og vært sammen i 40 år nå til jul. Tror jeg, sier han mens han ser etter bokhylla som fortsatt mangler.

Den trenger han for å rydde på plass alt som nå står stablet på bordet, for der skal blomstene som nå står på nattbordet egentlig stå. Potteplantene har han allerede plassert i vinduskarmen, med utsikt til barnehagen på den andre siden av gangveien utenfor.

– Jeg fikk gjort en del i går, forteller Reid, som også er blomsterdekoratør.

– Jeg tror dette blir veldig bra. Jeg har vært spent på denne dagen, sier han.

Plutselig kommer en fra flyttemannskapet med ektemannens godstol trillende på en tralle.

– Ja, den er vår! Da kommer kanskje bokhylla snart også, tenker Reid.

Pårørende Reid ser egentlig etter bokhylla til ektemannen, men først kommer flyttemannskapet med godstolen.

I det han går ut av rommet for å se etter den, skimtes en mann i rød genser i enden av gangen. Det er ektemannen Geir Arne Myrhaug (76) som kommer trillende i rullestol, sammen med en annen beboer og to ansatte.

– Der er han jo, sier Geir Arne, i det han får øye på ektemannen Reid.

Allerede ved døren til det nye rommet kan Geir Arne bekrefte at bildet ved navneskiltet hans er fra Trysilfjellet.

– Jeg er derfra og har gått på ski i de fjellene, mimrer han.

– Første gang jeg var der, var det så stille at jeg ikke fikk sove, mimrer også Reid.

Beboer Geir Arne Myrhaug (t.v.) får endelig se sitt nye rom og hjem på Økern. – Jeg tror dette blir fint, sier han. Ektemannen Reid er enig.

En katt i vinduskarmen

På vei inn i rommet kommer ekteparet på at også tv-en ikke har kommet ennå.

– Har du fått med deg hvor bokhylla di er? spør Reid.

– Nei, det har jeg ikke fått med meg, svarer Geir Arne.

– Dette rommet er jo fantastisk, sier Reid.

– Ja, det er jo det. Det føles bra, bekrefter Geir Arne mens han ser seg rundt i sitt nye hjem.

– I går gikk det en katt i vinduskarmen her. På utsiden, heldigvis, forteller Reid.

– Da er vi kanskje i landlige omgivelser? spør Geir Arne.

Reid forteller om den fine hagen som er på den andre siden av bygget, med store grøntområder og god plass. Det blir fint om sommeren. Han planlegger også å kjøpe inn et ekstra skap som kan stå innerst i rommet.

– Ja, det er fint, men nå må vi lande først, sier Geir Arne.

– Ja, la oss gå å ta en kopp kaffe i kafeen, foreslår Reid.

På vei til kafeen ser både Reid og Geir Arne seg rundt i det nye hjemmet på Økern, som for anledningen er pyntet med fargerike ballonger og friske blomster.

Ekteparet beveger seg ut av rommet. Reid dytter rullestolen, mens Geir Arne ser seg litt rundt.

Framme i kafeen, som holder til i samme etasje, finner de et ledig bord. Her blir de servert av Adelheid, Kirkens Bymisjons generalsekretær, som i dag har inntatt det nye kjøkkenet på Økern.

Samtalene og latteren sitter også løst rundt alle bordene i kafeen.

Vel plassert rundt bordet blir Reid og Geir Arne tatt imot av dagens frivillige i kafeen, som byr på pølser, brus, vafler og kaffe. Adelheid (t.h.), generalsekretær i Kirkens Bymisjon, har både servert og tatt seg tid til en prat med beboerne.

Pølser og religion

Etter pølser og litt drikke, forteller Reid om foreldrene hans som var frivillige ved Kirkens Bymisjons kafé i Tønsberg i mange, mange år. Helt til de var over 90 år begge to. Det er grunnen til at han ville at ektemannen skulle få plass ved nettopp Kirkens Bymisjon sitt sykehjem.

Han var likevel litt skeptisk i begynnelsen, fordi han lurte på om tilbudet var religiøst, ettersom de begge er humanetikere.

Et møte med bymisjonsprest Olga Tvedt beroliget han raskt, for hun kunne forsikre at i Kirkens Bymisjon er det rom for alle – uansett tro eller ikke-tro.

– Hun er verdens hyggeligste prest, og vi har nå blitt verdens beste venner, forklarer han.

Bymisjonsprest Olga Tvedt har også møtt opp tidlig for å ønske beboerne velkommen og hjelpe til med flyttingen. – Jeg regner med at den aller første lystenningen her på Økern blir allerede på onsdag, som vanlig, sier hun. Lystenning er en symbolhandling på tvers av livssyn, der deltakerne tenner lys, ofte for å skape ro, markere fellesskap eller minnes noen.

– Det er jo et bo- og kultursenter. Maken til folk og maken til tilbud! De har jo alt her, alt fra konserter, teater og karneval, til sommerfester, pride- og 17. mai-feiring på programmet, forteller Reid.

Han mener også at maten er helt fantastisk.

– Kjøkkensjefen går til og med rundt på rommene og spør om hvilke tilpasninger beboerne vil ha til middagen. Det er et veldig inkluderende tilbud og jeg har kjempet for at Geir Arne skulle få plass her, forklarer han.

– Ja, det er bra å ha noen som kan snakke for seg, bekrefter ektemannen Geir Arne.

Hektisk, men god stemning! Kjøkkensjef Anders Lindaas følger med på dagens assistenter på den andre siden av disken – alle fra ledelsen i Kirkens Bymisjon. Fra venstre: generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal, spesialrådgiver Kristin Holter og avdelingsdirektør Arne Liljedahl Lynngård. Helt bakers står seksjonsleder Lars Ketil Froholt og koker pølser.

En kjempeinnsats

Utover ettermiddagen kan de frivillige kjøkkenassistentene bekrefte at det allerede har gått flere liter kaffe og brus, masse vafler og godt med pølser, lomper, brød og alt som hører med.

– En ny runde med pølser er klare om et par minutter. Det er veldig hektisk her, sier seksjonsleder i Kirkens Bymisjon, Lars Ketil Froholt, med et smil om munnen og pølseklypa i hånden.

Etter stemningen rundt bordene i kafeen å dømme, ser det ut som både beboere, pårørende, ansatte og frivillige er godt fornøyde med flyttingen.

– Det er så koselig her i dag, sier en av de pårørende mens hun henter seg en ny vaffel.

Til middag blir det dampet kveite med hummersaus og grønnsaker til hovedrett, og hjemmelaget multekrem med kransekake til dessert.

– Denne flyttingen har gått rolig for seg, og personellet har vært helt fantastisk. Men å flytte beboerne er én ting. Kjøkkenet på Vålerenga ble også flyttet uken før, fordi vi fortsatt ønsker å tilby kortreist mat. Derfor kan vi servere et festmåltid samme dag som beboerne flytter, forteller kjøkkensjef Anders Lindaas.