Mannen ved stolpen

Bård stirrer tomt ut i lufta. Kroppen rister i kjipe kramper, en uro som gnager seg gjennom marg og bein.

Alt i ham skriker etter mer. Foran ham står et pappbeger med noen spredte mynter, altfor lite til det han trenger. Smerten stikker i ryggen, som piggtråd mot huden. Han bytter stilling og lar skulderen hvile mot den kalde lyktestolpen. Den ene foten strekkes ut, men det hjelper ikke. Det er ikke kulda som gjør vondt, men tusen maur som kravler oppover leggen. Abstinensene driver ham til å sparke i asfalten, febrilsk. Han prøver å døyve den indre smerten.

Et lite klirr. Han våkner til. Var det en tjuekroning? Han kjenner igjen lydene, kan skille dem fra hverandre som en egen valutamusikk. Tjuekroner har tyngde, en egen klang som inngir et håp. I dag lurer kroppen ham. Bare et kronestykke.

«Jævla kjiping …»

Ordene slipper ut før han rekker å stoppe dem. Bitterheten er raskere enn vettet. Når kroppen er tom, blir selv en krone til sinne. Vanligvis sier han takk, eller i det minste later som. Nå er det ikke plass til takknemlighet.

Alt handler om én ting: hvor fort han kan få de hundrelappene som gir ham neste skudd. Mannen med mynten ser raskt vekk, som de aller fleste gjør. Bård skjønner at fyren går videre uten å ane hvordan det er å sitte her, syk og desperat, at han aldri har kjent kroppen brenne opp innenfra, eller opplevd at «morradosa» ble stjålet av naboen på hospitsrommet.

Han vet ikke hvordan det er når alt du tenker på er neste skudd: én time til uten smerte.

Fyren bærer stresskofferten som et skjold, blank og ren, som om den alene holder verden på avstand. Skjorta er nystrøket, håret ligger på plass, skoene skinner. Han har sine møter, avtaler og julegaver han må huske å kjøpe. Kanskje kona maser, eller sjefen venter?

Bård har sluttet å prøve å forstå. De går i sin verden, han sitter fast i sin. To parallelle spor som aldri møtes. Likevel kan blikkene deres krysse hverandre en kort stund, som en påminnelse om at de likevel lever i samme by, puster i den samme lufta.

Bård ser ned i koppen igjen, på kronestykket som blinker mot ham. Det er alt som finnes mellom dem.

Å sitte så lavt som Bård, senker synsfeltet til en meters høyde, og verden handler mest om sko og vesker; bare unntaksvis hever han blikket. Han mener å kunne lese et menneske ut fra hva de bærer.

Fortellingen BY 04/2026. Illustrasjon: @heiaklubben | Ingunn Dybendal
Illustrasjon: @heiaklubben | Ingunn Dybendal.

Stresskoffertfolket: De går raskt, med blikket festet rett fram. Kofferten er i voksbehandlet lær, sikkert polstret inni, med plass til bærbar PC og papirer. YKK-glidelås, selvsagt. Mennene som bærer dem, putter sjelden penger i koppen. Hvis en av dem først gjør det, av medlidenhet eller av ren og skjær maktarroganse, er det gjerne en enslig mynt, sluppet raskt ned. Frykten må være at mynten kan slå sprekker i fasaden deres.

De dyre veskene: Damene med Michael Kors, Louis Vuitton eller Versace smiler gjerne, men hendene deres finner aldri veien ned i veska. De ser ut til å ha så mye, men gir så lite. Er det fordi kortleseren hans bare er av papp, eller fordi de har øvd seg lenge på å overse mennesker som ham? Eller er de rett og slett redde for ham?

De billige veskene: De med H&M-vesker til femtilappen, eller de gamle damene med vesker fra Steen & Strøm som ble kjøpt en gang på salg for mange år siden, gir oftere. De nøler ikke.

Kanskje fordi de vet hvordan det er å mangle noe, eller fordi de lever en ordinær hverdag.

Studentene: De kommer i mange varianter, akkurat som drømmene deres. Noen har sekker fulle av bøker og gule markeringstusjer, skuldrene tunge av ambisjoner om å redde verden. De nikker høflig, men blikket er allerede i neste forelesningssal. Likevel stopper de, fisker fram en tier med fingre som lukter kaffe og stress, som om de vil si: «Jeg har ikke mye, men jeg har litt».

De kreative av dem går i slitte kåper med buttons, malingsflekker og skisseblokk i sekken. Legger kanskje bare en femmer i koppen, men de gjør det med et varmt smil, som om de ser noe andre ikke gidder å se.

Sosionomstudentene kjenner ham igjen, spør hvordan det går, og slenger i en tier som om det er et lite stikk mot systemet: «Sånn burde egentlig samfunnet fungere.» Ingeniørstudentene? De står der et sekund for lenge og regner på om de har råd. Så glir mynten ned i koppen etter en «metallisk» beslutning.

Studentene som ser ut som de akkurat har kommet seg gjennom natta på billige nudler og dårlig samvittighet, legger i en krone eller to, og rødmer idet de gjør det.

Men den krona er mer verdt enn en hel lønning. Den kommer fra knapphet, ikke overflod. Uansett hva de studerer og hvilke drømmer som driver dem, så gir studentene. Ikke for å kjøpe seg fri eller for å bli lagt merke til, men fordi de vet hvordan hverdagen er, tenker Bård.

Gateliv – fortellinger fra skyggesiden

Fortellingen er et utdrag fra boken «Gateliv – fortellinger fra skyggesiden» av Trond Henriksen. Boken kan bestilles i Kirkens Bymisjons nettbutikk.

Barnevognfolket: De triller forbi ham i sakte tempo, ofte med handleposer dinglende fra håndtaket. Noen finner fram en mynt og legger den i koppen. Et kort nikk, for så å haste videre. Bård kjenner igjen blandingen av høflighet og hastverk.

Hundene, som han deler plass med: De stanser ved stolpen, løfter på beinet og pisser akkurat der han sitter.

Dét er hans plass på rangstigen.

Jula er høysesong. Da kjøper folk seg fri fra dårlig samvittighet og spiller julenisse en liten stund foran Bård ved stolpen. Mange drar fram mynt for mynt, holder dem lenge mellom fingrene som om de veier sin egen godhet. De vil ha takknemlighet tilbake og smiler forventningsfullt ned på Bård. Han skal være en skuespiller i deres lille juleritual.

Et nikk, et lite smil og kanskje et «god jul» som belønning for at de gir ham en del av småpengene de har ristet løs fra lommeforet. Deres julefortelling om raushet.

Bård er glad femtiøringen har blitt borte. Den lille kobbermynten var en hån. En lyd som minnet ham på hvor lite han var verdt i andres øyne, ikke engang verdien av en brødskive.

Jula skulle være varme og lys. For Bård er den ofte kaldere enn noen annen tid. Det er ikke kulda som er verst, men smilene.

Samtidig er det nettopp i jula han merker at han lever. Alt rundt ham er overdrevent, som om byen skrur opp volumet på livet. Lyslenker blinker som stjerner på steroider. Butikker pøser ut julesanger på repeat, mennesker haster forbi med poser fulle av gaver. Unger løper foran foreldre og peker på lysene i butikkvinduene, latteren deres mykner frosten rundt ham et øyeblikk. Han hører den lette, bekymringsløse samtalen, fnisingen, ropene, småkranglingen om hvem som skal bære posen. Det hogger i ham; ikke fordi han misunner dem, men fordi han husker hvordan det var å glede seg til å åpne en gave, å sitte ved et bord som luktet av ribbe, klementiner og granbar.

Han vet hvordan det er når rommet fylles av varme og latteren ikke er kjøpt med småmynt, men smitter fritt mellom mennesker som hører til.

Det er denne vissheten som gjør jula så tung. Han vet hva han har mistet, og kanskje aldri får tilbake. Hver gang klokkene ringer jula inn, minner det ham på at han ikke er en av dem som går forbi på fortauet lenger; han er fyren på utsiden som folk gir en mynt til på vei inn i sitt eget lys.

Men det finnes unntak, uavhengig av årstid. Den viktigste dagen er alltid rundt den tjueende. Da pleier Margit å komme. Hun har dukket opp, som i et stille ritual, hver eneste måned han har levd ved stolpen. Rullatoren knirker svakt over brosteinene, men smilet hennes er stødig, som om ingenting i verden kan rokke ved det.

Margit gir ham en femhundrelapp hver gang, brettet på midten, rakt i hånda. Ingen mynter og nølende smil, ingen forventning om takk. Bare en gest som sier: «Jeg ser deg».

For Bård er Margit motvekten til jula. Hun minner ham på at det også finnes mennesker som ikke spiller nisse for å kjøpe seg god samvittighet. «Jeg vet at pengene går til narkotika», sier hun og ler med en varme som kan skjære rett gjennom novemberkulda.

«Du kunne latt være», svarer Bård lavt. Stemmen hans sprekker, av abstinenser og skam.

«Nei, vet du hva, unge mann», sier hun og peker en krokete finger mot ham. «Det kan jeg ikke. For du trenger å vite at noen bryr seg om deg.»

Hun setter seg på rullatorsetet, med en omstendelig ro som om hun eier tiden. I kurven har hun alltid med en termos med kaffe og en matpakke. Brødskiver med ost eller leverpostei, aldri noe fancy, det enkle og ekte, og det smaker som et festmåltid når man ikke har spist på to dager.

Hun trekker opp matpakken, og åpner den forsiktig som en gave.

«Loff, også en skive med sirup i dag. Lett å tygge. Jeg husker hva du sa om tennene.»

Bård tar imot, hendene hans dirrer. For et øyeblikk er han som et barn igjen, med noen som passer på ham.

«Du minner meg om bestemor», hvisker han.

«Kanskje jeg er bestemor», sier hun lunt. «Jeg har barnebarn på din alder, men vet du, de har mer enn nok. Du trenger dette mer.»

De blir sittende i stillhet en stund. Lydene fra byen glir forbi, men inne i den lille bobla er det bare de to.

Han drikker av kaffekoppen, kjenner varmen spre seg i brystet og helt ut i fingertuppene.

«Du er altfor snill», sier han.

«Snill? Jeg? Nei, gutt, jeg er streng som fy. Men jeg ser at du sliter. Du må aldri glemme at du er mer enn dette stolpelivet.»

Nå er det langt over trygdetid, og Margit har ikke kommet. Det har aldri skjedd før. Snøfillene legger seg på skuldrene hans og smelter langsomt inn i jakka. Koppen står foran ham med noen mynter i bunnen. Ikke nok til noe som helst.

Hun pleide alltid å være presis. Noen ganger snakket hun om mannen sin, han som ventet på henne der oppe. Bård hadde pleid å le litt av det, ikke fordi det var morsomt, men fordi hun sa det så rolig.

Han prøver å huske forrige gang, kaffekoppen hun fylte til ham og den tørre hånda som holdt rundt termosen. Hun ble alltid litt lenger enn hun trengte. Bård vet ikke hva som har skjedd, men han skjønner at hun heller ikke kommer i dag.

En fortelling om Bård (32) av Trond Henriksen, ansatt ved Kirkens Bymisjon i Halden.

Publisert i Magasinet BY 04/2025.

Historier fra menneskene vi møter i vårt arbeid

Les flere historier