Han og Marco Elsafadi er invitert for å fortelle om arbeidet til Unify, en stiftelse for og med ungdom. De skal dele erfaringene sine fra de utsatte ungdommene de møter – og betydningen av å bygge gode relasjoner og tillit.

Frokostmøtet er én av flere samlinger arrangert av Robust – Kirkens Bymisjons samtaletilbud for barn, unge og familier i Oslo.

Samtaletilbudet er opptatt av å lete etter historier som styrker – og historier om mennesker, relasjoner og muligheter som gir håp og inspirasjon.

De inviterte til frokostmøtet er ildsjeler på Stovner, ungdommer og andre som på ulike måter bidrar til å skape en bedre hverdag for barn og unge i bydelen. Ved å løfte fram erfaringer, fortellinger og perspektiver ønsker Robust å synliggjøre det som allerede virker, det som gir håp, og de kreftene som kan bidra til nye muligheter.

Brenner for Stovner

Bjørn Harald Brekke Ander, familieterapeut og prosjektleder i Kirkens Bymisjon, starter med å fortelle om hvorfor lokasjonen for frokostmøtet bevisst er ved Kirkens Bymisjons frivilligsentral på Stovner, en bydel i Groruddalen i Oslo.

– De aller fleste som er her i dag, brenner for barn og unge på Stovner. Det er fellesnevneren. I tillegg så vi at veldig få barn og unge fra Stovner tok kontakt med oss, selv om samtaletilbudet vårt både er gratis og lavterskel.

– Det syntes vi var rart, for vi må jo tenke at barn og unge på Stovner har like stort behov for å snakke med oss som alle andre i Oslo. Derfor har vi nå også startet samtaletilbud her på Stovner.

Etter en kort introduksjon av samtaletilbudet, oppsummerer Bjørn arbeidet slik:

Vi er sparkelmassen som tetter hullene, for dem som ikke finner veien inn i barneverntjenesten, BUP eller familievernet.

Kollega og familieterapeut Marianne E. Bjørnson Roen supplerer:

– Vi er også opptatt av historier når vi møter barn og unge. Fordi vi tenker at i alle menneskers liv så er det mange historier. Men noen historier får mer plass enn andre. Noen historier kan være fulle av vanskeligheter, og så er det de man går rundt med. Men når vi snakker med ungdommer, er vi på jakt etter de andre historiene. «Mothistoriene», de alternative historiene som inneholder noe annet enn bare det vanskelige. Der er det mulig å hente noe å møte vanskelighetene med, forteller Marianne.

– Det er det vi også skal gjøre her i dag, svarer Bjørn, før han inviterer Omar og Marco opp på den improviserte scenen, laget av paller dekket med et teppe, med tre stoler plassert slik at alle de 77 påmeldte i rommet har god utsikt mot dem.

Kjendis, lagspiller og en ydmyk sidekick

I hver av stolene sitter Bjørn, Omar og Marco, i akkurat den rekkefølgen fra venstre.

– Det som er gøy er at vi har med en kjendis, sier Bjørn.

De fleste i rommet ser på Marco Elsafadi (49), helt til høyre, som har en lang karriere som basketballspiller bak seg. Han er også kjent som vinneren av Mesternes Mester 2014 på NRK, og i høst er han igjen aktuell i Mesternes Mester Team. Han var med på å etablere stiftelsen Unify.

Men Bjørn sikter egentlig til Omar.

Når vi sendte ut invitasjonen til frokostmøtet, var det mange som svarte: «Shit, kommer Omar?»

– Og så var det en som sendte melding: «Kan jeg få lov til å ta med en tidligere rektor av Omar fra gamledager? Hun er pensjonist nå, men har veldig lyst til å høre på han.»

Bjørn peker på den pensjonerte rektoren Tone som sitter midt i rommet, før han snur seg mot Omar i den midterste stolen:

– Du trekker så mye folk. Det er Omar som er hovedgjesten her i dag, fordi du er Stovner-gutt, sier han.

Omar Ifzal (36) har jobbet med barn og unge siden han var 20 år, og har hatt Stovner som utgangspunkt for arbeidet. Han har vært fotballspiller og trener for ungdom i området, jobbet i skolene og bor på Stovner. Som lærer, undervisningsinspektør og skoleleder har han jobbet tett på ungdom. Han er også faglig veileder i stiftelsen Unify.

Jeg har spilt fotball for Høybråten/Stovner og er en lagspiller her, bekrefter Omar.

– Mens du Marco, du er her som en sidekick. Og siden du har vært med på Mesternes Mester, så vet jeg at også du er en lagspiller, sier Bjørn med et godt smil.

– Ja, jeg har prøvd å si til Omar at det handler mer om han i dag, men han trodde ikke på det. Han har 110 i puls. Jeg er sidekicken hans, jeg er her for Omar og Stovner i dag, svarer Marco.

Lurt inn i stolen

På en studietur støttet av Kavlifondet, hvor både Unify og Kirkens Bymisjon var til stede, møttes Bjørn, Omar og Marco. Slik ble Omar lurt inn i stolen i dag til å fortelle om arbeidet med ungdommene som mange har forsøkt å hjelpe, uten å lykkes.

– Vi i Unify bruker å si at vi er barnevernstjenestens forlengende arm inn mot ungdommen. Vi jobber med oppdrag vi får fra kommunene, og setter opp tiltak for enkeltungdom som har falt utenfor.

– Det kan være ungdom med rusproblematikk, ungdom i kriminelle miljøer og ungdom som i utgangspunktet kan bli plassert på institusjon. Vi er på en måte den siste sjansen de får, forklarer Omar.

Bjørn bekrefter for publikum at Omar og Marco jobber med de ungdommene som mange tenker: «Uff, at noen orker å jobbe med det». Han spør Marco om å kjapt si noe om hva det er de gjør med dem.

– De ungdommene som kommer til oss fra barnevernet, er ungdom som ofte allerede har prøvd forskjellige tiltak som ikke har fungert. Men så får de en sjanse til, potensielt før de skal tilbake på institusjon eller ha ettervern i lokalsamfunnet. Da trenger de en stødig, trygg relasjon som kan ramme dem inn i det samfunnet krever, parallelt med at de får veiledning og støtte.

Da kan vi gi gode råd, anerkjenne dem når de faktisk tar gode valg og når de gjør små, riktige ting. Slik at de kan skjønne at de er på rett vei.

– Fordi hvis de ikke får tilbakemelding på hva som er riktig og hva som ikke er helt innenfor, så vil de prøve seg fram. Ungdom er laget for å prøve seg fram, fordi de er unge og vet ikke alltid konsekvensene av det de gjør, forklarer Marco.

Må ta steget selv

– Vi bruker relasjonen til en trygg voksen som et virkemiddel for å komme i posisjon til å av og til si «stopp, dette er ikke greit». Men vi må først komme i posisjon, og så kan vi bruke relasjonen. Det tror jeg egentlig at gjelder alle mennesker, at vi lytter bedre til folk vi liker, sier Marco.

– Først relasjon, så krav altså? spør ordstyrer Bjørn.

– Ja, vår filosofi er enkel: Ungdom lytter bedre til voksne de liker. Og så er neste steg at vi ikke kan, eller ikke bør, stille høyere krav enn relasjonen tillater. Du kan prøve, men det hjelper ikke. Ungdom elsker krav, men kommer det fra en voksen de ikke har noe forhold til eller ikke skjønner at vil dem vel, så faller det bare igjennom. Du blir bare nok en «pekefingervoksen» som de ikke bryr seg om, sier Marco.

Men kommer kravet fra noen de bryr seg om, så vil de kjenne på skam hvis de har gjort noe dumt. Å få lyst til å rydde opp, preparere og si unnskyld. Alt dette er de motivert til hvis det kommer fra riktig person. Da kan vi begynne å dytte dem i riktig retning.

– Vi må også huske at det er ungdommen selv som tar stegene hele veien, og vi er nødt til å bare gå ved siden av. Vi kan alltids stoppe dem, ramme dem inn, og kreve og motivere dem, men de må ta stegene selv, forklarer Marco.

Utropstegn eller spørsmålstegn

Bjørn konkluderer: – Det hjelper altså ikke at de voksne bare forteller ungdom hva de skal gjøre? De må kanskje ville det selv? spør han.

– Jeg har en teori om at alle setninger som kommer ut av en voksens munn som har et utropstegn bak, er mest skivebom, svarer Marco.

– Så hvilken tegnsetting bør de voksne bruke da? spør Bjørn.

– Spørsmålstegn! Da gir du dem i hvert fall mulighet til å melde seg på, svarer Marco.

– Det gjelder både barn og voksne. Hvis vi blir involvert i en samtale der du både blir stilt noen spørsmål og du føler at personen som spør spørsmålet er interessert i svaret på ordentlig, og følger opp med et nytt spørsmål, så blir samtalen mer interessant. Det er rart hvor godt vi liker folk som får oss til å føle oss sett, sier Marco.

– Og inn i denne miksen kommer Omar. Hva er det som gjør at det plutselig står Unify på genseren hans? spør Bjørn.

– Det er jo fordi at folk som har det rette menneskesynet, og som har de gode verdiene i bunn, er viktige. Det er ikke noe du kan lære på skolebenken, det er noe du ofte har med deg fra tidligere, svarer han.

Du må gjerne ta en utdanning på toppen og få en pedagogisk bakgrunn som du legger på, men menneskesynet er viktig.

– Er det en ting vi vet, så er det at alle barn har en enormt sterk sensor. Et indre kompass som gjør at de kjenner i løpet av veldig kort tid hva slags relasjon du som voksen klarer å bygge til dem. Det har også alle ungdommer, spesielt sårbare, de er veldig sensitive for kritikk. Og hvis du da klarer å komme i den posisjonen hvor du oppriktig klarer å formidle «Hei, jeg liker deg og vil at du skal lykkes. Og det er derfor de kravene etter hvert kommer», så står de fint i de kravene, forklarer Marco.

Unicorns og enhjørninger  

– Jeg ble kjent med Omar gjennom Guttas Campus, som er det forrige prosjektet han holdt på med, og ville ha meg inn til å holde foredrag for ungdommene der. Jeg trodde jeg skulle møte 10– 20 ungdommer, men så var det over 200 stykk på samlingen. Da skjønner du fort det engasjementet de hadde, og da rekrutterte vi han til dette prosjektet også, sier Marco.

– Så hva er det med Omar som gjorde at du ville ha med han i Unify? spør Bjørn igjen.

Vi har noen unicorn-folk i bransjen. Omar har både den faglige erfaringen med seg, pluss at han har det menneskesynet og verdisettet som gjør at uansett hvor han går, og uansett hva han gjør, så får han det til, bekrefte Marco.

– Når du kan få til hele spektret med voksne og barn, så er det jo litt bortkastet å bli gjemt bort på en skole. Skolen gjør mye bra, men noen ganger så føler jeg at rammeverket i skolen blir for trangt for mennesker som kan gjøre så mye mer, sier han.

– Så hva er dette enhjørning-greiene dine, Omar? Hva er det som skjer når ungdommer og kollegaer møter deg? spør Bjørn.

Publikum ler. Det gjør også Bjørn, Omar og Marco, som fortsatt sitter i den rekkefølgen.

– Jeg tror bare Marco er flink med ordene sine. For jeg mener jo det samme om han, svarer Omar.

– Akkurat hva som skjer, er vanskelig å beskrive, men jeg tror at det er viktig å møte mennesker med et oppriktig ønske om at de skal lykkes og ha det bra. Jeg kommer langt med det, fortsetter han.

De merker nok at jeg liker dem. Så hvis du begynner der, og prøver å komme inn på dem, og få dem til å skjønne at jeg vil dem vel, så tror jeg at man har begynt i hvert fall, med å få ballen til å rulle.

– Og så kanskje de innser at det er viktig å ha med voksne på laget sitt, for det er jo ganske begrenset hva en ungdom får gjort selv. Hvis man har et lag rundt seg, som jobber sammen om ting, så tror jeg også man kan få til mye mer, forklarer Omar.

Når livet krøller seg

Omar forteller også at når ungdommene har fått tillit til han, så er det han de kontakter når de ikke har det bra og trenger noen.

– Så når livet krøller seg litt, så er det deg de ringer? spør Bjørn.

– Ja, det hender. Vi hadde for eksempel en ungdom som var enslig mindreårig flyktning. Han havnet i en episode som gjorde at han endte opp i fengsel. Når han kom ut igjen, fikk vi oppfølging på ham. Før oppfølgingen hadde de ikke fått det helt til, fordi han ikke ønsket tiltak. Men når han kom ut, så måtte han det. På det første møtet, foretrekker vi å ta med ungdom ut til et annet sted. For eksempel spise mat sammen med dem. Så det blir mye McDonalds, sier Omar.

– Hvorfor er det en bra start? Å ta med ungdommen ut å spise, som det første dere gjør? spør Bjørn.

– Jeg tenker det er noe med hele atmosfæren og settingen. Vi er ikke der for å belære dem, de må ville det selv. Og for at de skal kunne forstå det, så er det viktig å ikke sitte i et møterom. Det tror jeg flere her i dag kan ta med seg. Det går an å snakke om seriøse ting, uten at det er en så alvorlig setting.

– Så det er bra å starte med en dobbel cheeseburger? spør ordstyreren.

– Ja, det får vi ofte i respons fra ungdommene. De ser at vi er litt annerledes, allerede i inngangen. Å sitte i et møterom gjør at de ikke ser forskjell på om det er skole, barnevern eller deg. Vi ønsker å trekke oss litt ut og vise at vi er på deres lag. De forstår da at vi er der for å representere dem på en god måte. Det motiverer ungdommene, svarer Omar.

I tillegg jobber vi utover vanlig arbeidstid. Vi har en tilgjengelighet og utrykningsplikt, som gjør at hvis ungdommen ringer oss på kvelden og det er krise, så møter vi dem.

– Så hva er det som gjør at de ringer akkurat deg, Omar, og ikke en kompis eller rømmer fra krisen? spør Bjørn.

– Det er snakk om valg, for da har ungdommen kommet et stykke på veien. Da ser vi at de ønsker en eller annen form for endring. Det er som Marco sa tidligere: Ungdommen må selv ta stegene hele veien. Så det at de velger å ringe oss, er akkurat det vi ønsker.

– Og da når de ringer deg, så er de forberedt på å få bøtter med kjeft? spør Bjørn.

– Nei, vi er veldig forsiktige med det. Det viktigste er å møte dem med omsorg. Og hvis vi ser at det har skjedd noe som gjør at vi må stille dem til veggs, så gjør vi det også, men ikke når de har det verst, svarer Omar.

Bjørn lurer på om det er dette som er de enhjørning-greiene.

– Jeg tror alle som jobber hos oss må ha en unicorn-tankegang. De må ha det med seg, ellers varer de jo ikke. Det ser vi. Vi setter alltid ungdommene først. Vi trenger folk som kan møte ungdommene på denne måten, sier Omar.

– Vi må spørre hva som har skjedd, og hvorfor du har ringt oss. Og møter dem da gjerne i en uformell setting, for eksempel på McDonalds. Da kan vi sitte der å få informasjonen ungdommen sitter på, samtidig som vi også kan stille krav. For da kan vi bruke relasjonen vi har, men vi må jo først komme oss dit. Og hvis vi ikke har bygget den relasjonen enda, så bare lytter vi og anerkjenner de positive tingene som er gjort til nå.

Men hvis relasjonen tillater det, så stiller jeg flere spørsmål og kanskje lager en plan for veien videre, forklarer Omar.

Ordstyrer Bjørn undrer litt: – Jo verre ting ungdommen har gjort, jo mer lyst får man vel til å bruke strengestemmen. Hvorfor gjør ikke dere det?

– Vi må måle effekten da, se på hvor mye det gir. Ungdommen har allerede møtt på en slik voksen tidligere, det er jo det de møter til vanlig. Voksne som har høye forventninger og stiller krav til dem, uten å kanskje helt skjønne hvor den ungdommen er i livet. Hvis vi skulle gjøre det samme i møte med dem når de har det verst, så tror jeg de bare vil trekke seg lenger unna, sier Omar.  

– For at de skal kunne komme seg dit hvor vi ønsker de skal, er det viktig at de forstår at vi er et lag som gjør ting sammen. At vi hjelper dem, men at de da også må oppfylle noen krav først. Og hvis de først har gjort noe galt, så vil jo det komme fram uansett. Vi har meldeplikt, det avklarer vi med dem tidlig. Men den store forskjellen er når de velger å lytte til oss og velger å si de tingene selv, i stedet for at vi må melde, forklarer Omar.

Den første daten – og magesår

Marco løfter en finger og tar ordet.

– Vi kan sammenligner relasjonsbygging til ungdom med det å gå på en første date. Tenk å starter daten med å fortelle om alle kravene som må til for at forholdet skal funke, på mine premisser. Det er så enkelt og så logisk, forklarer Marco.

– Men hva er det med Omar som vi i rommet kan lære noe av? Hvordan klarer han å opprettholde det menneskesynet som gjør at ungdommene han møter tror på at han vil dem vel? spør Bjørn.

Det er et godt spørsmål. Jeg er helt sikker på at Omar, før fagpersonen Omar, har noe med seg. En god oppdragelse, fått noe hjemmefra, som han tar med seg inn i absolutt alle relasjoner.

– Det er ikke noe han skrur av eller på når han er på jobb. Jeg tror han bare har et brennende ønske om at folk skal ha det bra. Det gjelder uansett hvem han møter. Han får magesår av at folk ikke har det bra, svarer Marco.

Ordstyrer Bjørn undrer litt igjen: – Er dette bare et helsefremmende tiltak for å unngå magesår, eller har du kanskje også møtt folk som har sett at det er noe bra i deg, Omar?

– Ja, absolutt. Det er blant annet en som har hatt mye tillit til meg. En som har sett meg fra tidlig alder. En som hadde litt troen på meg, både som lærer og leder, sitter der. Hun er pensjonert nå, svarer Omar og peker på rektor Tone som sitter midt i rommet.

Hun har vært en viktig inngang i arbeidet med barn og unge, for min del. Hun klarte å få meg til å jobbe som lærer, selv om jeg ikke var ferdigutdannet enda den gangen. Den tilliten jeg fikk da, har hatt veldig mye å si.  

– Jeg fikk være med og lede klasser. Det var kanskje ikke de enkleste klassene, men jeg likte å jobbe med dem. Jeg ville heller det, enn å jobbe med klasser hvor alt fungerte lett. Fordi det gir en helt annen inngang: Det at man har lave forventninger til folk, at andre har det, det motiverer meg. For du skal ikke ha lave forventninger – da må vi jobbe sammen for å få det til, sier Omar engasjert.

Handlinger betyr mer enn ord

– Det at du ble møtt med tillit og at Tone hadde troen på deg, gjør det at du også har tillit til ungdommene alle andre har gitt opp, og ser det beste i dem? spør Bjørn.

– Ja, det, og også det at Marco ville at jeg skulle jobbe i Unify. Men jeg tror også jeg har hatt med meg dette fra tidlig alder.

– Vi har vokst opp åtte stykker i en tre-roms leilighet. Jeg har vokst opp med besteforeldrene mine, tre generasjoner under ett tak. Det har gitt meg veldig mye, og du blir jo utfordret også. Men jeg tror man tar med seg noen verdier fra dette videre.

Omar tenker litt før han fortsetter:

– Jeg skjønte ikke at vi ikke hadde det samme som mange andre under oppveksten. Det var fordi jeg hadde to ganske sterke omsorgspersoner, eller fire sterke omsorgspersoner hjemme. Som gjorde alt, og brukte mye tid med meg og søsknene mine, selv om vi aldri hadde et eget rom. Så jeg har tatt med meg mange av de tingene hjemmefra.

– Òg jeg har hatt en far som jobbet mye, han hadde både to og tre jobber. Men han har alltid sagt at handlinger betyr mer enn ord. Og at det er lett å snakke, men at hvis du ikke gjør, så kommer du ingen vei, sier Omar.

Bjørn skjønner det nå: – Å ja, så det er derfor dere er så mye på McDonalds. Det er dét dere driver med når dere spiser mat sammen.

Verdien av å dele et måltid

Plutselig innser ordstyrer at tida har flydd. Det er snart tid for å avslutte frokostmøtet. Men først noen oppsummerende ord om hva deltakerne tar med seg fra dagen.

En i publikum rekker opp hånden og får ordet først:

Jeg møter sjelden ungdom i møterom. Jeg driver med friluftsliv og møter dem ute i det fri. Så jeg kjenner igjen verdien av å dele et måltid sammen. Det er helt enormt.

Omar deler også sine tanker:

– Bare det å jobbe med hvordan vi skal møte enkeltmennesker og hvor stor betydning det egentlig har for individet, det er veldig viktig. Det må vi gjøre som et lag sammen, uansett om det er Nav, skole eller barnevern. Da tror jeg det blir mye enklere å samarbeide, sier Omar.

Marco forteller at han har fått nok en påminnelse om hvor viktig det er å ha gode samtaler:

– Fordi det er du ekstremt god på, Bjørn. Det tror jeg er grunnen til at Kirkens Bymisjons Robust får det så bra til, fordi samtalene deres fungerer, sier han.

Folk elsker å prate med folk som får dem til å føle seg bra. Det får dem til å dele. Og er det noe vi sliter med som mennesker, så er det å dele vanskelige ting

– Jeg blir også inspirert av ledere som ser ansatte som ikke har nok utdanning. Men likevel tenker: «Jeg tror på deg som menneske. Jeg trenger deg, fordi jeg har mange klasser som trenger deg.»

Marco har troen på det, og mener flere må bli flinkere til dette.

– Vi har blitt et samfunn som krever mye dokumentasjon på kunnskap, før du kan få lov til å sette i gang jobben. Da mister vi stjerner. Det er en veldig modig ting å gjøre. Det er mye kraft i å ha det rette menneskesynet, de rette verdiene, avslutter Marco.

Publisert 12.10.2026.
Foto: Solveig Sæthre og Hugo Lütcherath.