«Oi, sitter du her og slapper av? Nå må vi jobbe!»

Etter å ha slept seg gjennom allmennfaglig videregående, om ikke annet for å få med seg russefeiringen, har unge Petter Nyquist innsett at han trives best med praktisk arbeid. Dermed blir det jobb i morens gullsmedforretning, etterfulgt av flere år på Peppes Pizza, før han går lei og søker seg til et sykehjem.

Mellom matservering, tunge løft og rumpetørk, hender det at Petter gjør det han tror er en like viktig del av jobben: snakker med beboerne, holder dem med selskap. Som denne dagen da han sitter på rommet hos en kvinne som stadig spør hvilken dag det er. «I dag er det torsdag», svarer Petter. «I hele dag?». «Ja, i hele dag».

I klare øyeblikk forteller hun detaljerte historier fra fortiden til den som vil lytte. Petter lytter. Helt til en av lederne stikker hodet inn i døra: «Sitter du her og slapper av?».

Han reiser seg, går videre. Bak den lukkede døra: Et menneske i et sparsomt rom, noen familiebilder kanskje, ufortalte historier. Der sitter hun. Resten av dagen.

Komfortsonen

For øyeblikket sitter Petter under en appelsinfarget parasoll på Sandvika Folkebad og unnskylder seg før intervjuet så vidt har begynt:

– Det er ikke meningen å virke upersonlig, altså. Jeg er bare så lyssensitiv.

Han sikter til solbrillene; de må ikke tolkes som en sperre for den tilgjengeligheten han er opptatt av å møte mennesker med. Den samme tilgjengeligheten som går igjen i møtene vi har sett på skjermen – og i like stor grad i dem vi ikke har sett. Den som får folk til å åpne seg, ha tillit, og ringe ham når det røyner på, selv om klokka er langt over midnatt.

Med tanke på alle situasjonene han ufortrødent går inn i, er det nærliggende å spørre om denne mannen i det hele tatt har en komfortsone, og hva den eventuelt består av.

– Komfortsone?

Petter tygger på det. Etter hvert blir man usikker på om han faktisk har den samme oppfatningen av begrepet som de fleste andre. Påminnelse: Dette er mannen som har besteget flere av verdens høyeste fjell, deltatt i redningsaksjon høyt der oppe, og reist til Nordpolen igjen og igjen. Han har hoppet i fallskjerm over Las Vegas for deretter å krysse ørken og by med rullende pulk, prøvd å padle over Mjøsa i badekar, tatt med seg rusavhengige til Nordkapp og egen familie på reiser få ville meldt seg frivillig til.

Han har levd på gata i Oslo uten penger og telefon, sittet i fengsel for å forstå hverdagen der inne, og flyttet inn i kommunal bolig for å vise hvordan det faktisk er å bo der. Og nå klipper han håret til folk uten å være frisørutdannet, men mer om det senere.

Med andre ord: Han har beveget seg et godt stykke unna det de fleste av oss vil kalle komfortsonen – sofaen, tv-en og tacoen, eller i hvert fall noe som føles trygt og kjent.

– Komfortsonen min er vel der jeg får til å gjøre noe som utgjør en forskjell. Noen ganger er jeg mest komfortabel når jeg er rundt mennesker i utfordrende situasjoner, når jeg klarer å skape god stemning og ser at folk trives. Andre øyeblikk kan være som da Aleksander Gamme og jeg plutselig dro på tuk-tuk-tur til Gambia for noen måneder siden. Vi dro uten å ha planlagt en dritt, annet enn at vi skulle komme oss fra a til b og spre glede på veien. Å bare kunne hoppe i det, la tilfeldighetene råde og håndtere det uforutsigbare underveis – det synes jeg er kjempespennende.

I hverdagen generelt er han minst komfortabel når han må sitte i ro i mer enn ti minutter av gangen.

– Jeg føler at jeg må gjøre noe fornuftig, at jeg må sette i gang noe, og det skjer jo ikke når du sitter stille.

Når folk får mulighet til å vise ressursene de faktisk har, ser man jo hva som kan skje, hvordan de blomstrer.

Et vrangt regnestykke

Konklusjonen er altså at Petters komfortsone ligger i motsatt retning av de fleste andres, og det er det mange som har glede av. For selv om han til tider blir sliten av seg selv, har den evige igangsettingstrangen stort sett endt i gjennomførte prosjekter som gjør hverdagen litt bedre for flere. I fjor endte det blant annet i «Kommandosentralen for gode gjerninger» på øvre Torshov i Oslo. Rent fysisk er det snakk om en pistasjgrønn buss fra 1970, et lokalt knutepunkt der folk kan få og gi en håndsrekning – en hårklipp, en reparert sykkel, følge til legen, en bursdagskake eller hjelp til å fikse tv-en. Eller bare noen å prate med.

Ideen fikk han etter dokumentarserien «Petter – der ingen vil bo», der han flyttet inn i en kommunal bolig på Torshov i 40 dager for å kjenne på kroppen hvordan det er å leve med begrensede midler i verdens rikeste land – i et miljø hvor enslige, uføre, mennesker med rus- og psykiatriutfordringer og barnefamilier lever tett på hverandre. Ved å følge hverdagen til disse menneskene fikk han fanget opp mange av de udekte behovene. Senere trillet Petters kommandosentral inn på Haarklous plass, og siden har folk strømmet til. Også dette har det blitt dokumentarserie av, lansert på TV2 i vår.

– Når folk får mulighet til å vise ressursene de faktisk har, ser man jo hva som kan skje, hvordan de blomstrer.

På den andre siden av virkeligheten har Petter sett hvordan systemet kan være til hinder for den som ønsker å prøve seg i arbeidslivet etter lengre tids uførhet.

– Jeg kan ta et eksempel som gjør meg glad og samtidig forbanna: Ei som bodde på Torshov ville gjerne gjøre noe, begynte litt som frivillig, og så fikk hun seg etter hvert jobb via kommunen. Det betyr enormt mye for henne – i løpet av tre år har hun bare hatt én dags sykefravær. Du ser hva det gjør med et menneske, det å føle seg til nytte, fellesskapet, det å ha noe å stå opp til. Men så kommer det andre elementet: Hun blir trukket i bostøtte fordi hun tjener penger. Til slutt sitter hun igjen med mindre å leve av enn da hun var hjemme.

Det henger ikke på greip, mener Petter.

– Vi hører jo at det skal lønne seg å jobbe. For henne gjør det fortsatt det, fordi hun ser hva hun får igjen utover det økonomiske. Men for dem som ikke har kommet dit, blir regnestykket så dårlig at de heller blir hjemme.

Vi trenger ordninger som gir folk en reell sjanse til å komme i gang, noen rammer som gjør det mulig å prøve, uten at du taper penger på det fra dag én – før økonomien og tilværelsen er ordentlig stabilisert, poengterer han.

Jeg trodde at jeg visste mye om hvordan det er å være flyktning. Helt til familien min og jeg reiste til Polen og bodde fem uker hos en ukrainsk familie der.

Petter personlig

Han har ikke vært redd for å by på seg selv siden han ble kjent som «Petter uteligger» for elleve år siden. Dermed vet mange allerede en del om ham: For eksempel at han som barnehagegutt stort sett sto ved gjerdet og skrek. At han hadde så mye frihets- og bevegelsestrang at han rømte et par ganger, klatret i trær og falt ned igjen, slo seg gul og blå. At energien var så høy at han fikk egen assistent, og at barnehagen foreslo utredning, uten at det endte i noen diagnose. At han gikk ut av videregående uten artium, i kontrast til broren som ble lege. At han som 20-åring traff Børge Ousland via en venn og ble med til Nordpolen – et vendepunkt som ga retning til energien og en følelse av mestring. At han fortsatt liker bedre å stå opp enn å legge seg, og gjerne jobber til langt på natt.

Kanskje mindre kjent: At det vi ser på skjermen bare er en brøkdel av engasjementet hans. At det meste skjer utenfor kamera, på fritiden, gjennom stiftelsen han etablerte for ti år siden. At det ikke har blitt mange takkene fra politisk hold, tross alle oppfordringer om frivillig innsats. At han bidrar økonomisk til ulike veldedige formål, uten å gjøre noe nummer ut av det.

På triviasiden: At han tross sin hang til det uforutsigbare har et påfallende behov for orden, der et par smuler i bestikkskuffen kan være nok til å sette i gang en full vask av kjøkkenet, innvendig og utvendig. Ifølge ham selv skjer det ganske ofte.

Mer personlig: at han var usikker på hvordan han ville håndtere papparollen da han og kjæresten Mari ventet barn.

– Jeg var redd for at det å bli pappa skulle legge en demper på muligheten til å reise og realisere prosjektene mine, som jeg var vant til å kunne gjøre når som helst. Det tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i. Men så oppstår det noe som er mye finere, det skjønner man jo når barna først kommer.

Han trekker fram et kjært hverdagsrituale: Når sønnen på ti år sykler til skolen om morgenen, stopper han foran stuevinduet der Petter står og ser etter ham. De former et hjerte med hendene. Et lydløst «I love you» før han sykler videre. Et av disse øyeblikkene som forsegles i minnet før det forsvinner ut av tiden.

Som far har Petter ellers to klare krav til seg selv: Å ikke ha ambisjoner på barnas vegne, annet enn at de skal trives med yrket de en dag velger. Viktigst: Å være en pappa barna kan snakke med om hva det enn måtte være, uten unntak. Være tilgjengelig.

Der skoen trykker

Petters metode – å gå et stykke i andres sko for å kjenne hvor skoen faktisk trykker – har av og til gitt uforutsette fysiske og psykiske påkjenninger. Som da han tilbragte 30 dager i Halden fengsel, under noenlunde samme soningsforhold som de som har begått alvorlig kriminalitet. I løpet av kort tid opplevde han søvnløshet og nedsatt hukommelse, mens fengselsbetjentene registrerte at han ble blek og apatisk.

Overgangen til verden utenfor igjen ble også en prøvelse, for Petter var nominert til Gullruten og måtte sette seg på flyet til Bergen rett etter «løslatelsen». Vel plassert blant publikum og deltakere i Grieghallen, begynte nervene å lugge. Uvant og uventet. Etter flere turer til bardisken i foajeen, var han glad for at prisen glapp.

– Jeg husker en situasjon i fengselet jeg reagerte på: En av de innsatte hadde legetime og skulle følges av en fengselsbetjent. Men fengselsbetjenten var forsinket. Dermed gikk han glipp av timen, med beskjed om at ny time var satt opp om en måned. Hva gjør sånt med deg når du trenger helsehjelp og ellers styrer med å holde hodet på plass? Kanskje gjør det at du tar et valg du ellers ikke ville tatt.

– Er det noe du synes har vært vanskelig å lære når du har jobbet med alle disse prosjektene?

– Vanskelig, tja, jeg lærer stadig noe nytt i hvert fall. Jeg trodde for eksempel at jeg visste mye om hvordan det er å være flyktning. Helt til familien min og jeg reiste til Polen og bodde fem, seks uker hos en ukrainsk familie der. Da ser du hva som trøkker, hvor kaotisk det er. Du kan tenke at nå er alt greit, nå er de jo trygge, men krigens tilstedeværelse var så enorm likevel inne i den leiligheten. Alle handlinger var basert på det. Du så hvordan de ble helt oppslukt av det, sikkert for å verne seg selv og de rundt seg.

Etter dokumentarserien «Petter og familien – dit ingen drar», har de holdt kontakten med de ukrainske flyktningene. Under en tur gjennom Europa i fjor sommer, kjørte familien en lang omvei for å besøke dem.

– «Hva tenker du om tredje verdenskrig», var noe av det første faren sa, nesten før han sa «Hei, fint å se dere igjen». Det sier litt om hvilken alarmberedskap de konstant går i. Usikkerheten, framtidsutsiktene, det å ha familie igjen i et land i krig – alt det tar så stor plass. Samtidig skal de prøve å skape et normalt liv.

Mennesker og tid

Sola stikker, klokka tikker, intervjuet nærmer seg slutten. Petter sjekker telefonen. Over fire hundre ubesvarte meldinger. I det siste har det også begynt å tikke inn sms-er fra Oslo kommune, hver gang hjemmesykepleien er innom en han er pårørende til. Han ramser opp innholdet i noen av dem:

– Inn 09:11, ut 09:18. Det er sju minutter. Inn 10:50, ut 10:53. Inn 08:47, ut 08:48. Det var ett minutt, det. Man skal ikke klandre dem som er innom, de har mange de skal rekke, og noen kommer bare for å gi medisiner. Men hva med dem som sitter der og ikke har noen andre, eller som ikke tør å be om hjelp – hvem tar vare på dem da? Hvem hjelper dem til noe meningsfylt?

Etter to år sa unge Petter Nyquist opp jobben ved sykehjemmet. Innså at han ikke maktet å leve opp til systemets begrensninger. Mennesker trenger mennesker – mennesker og tid. Det krever mer av oss som sivilsamfunn, påpeker han, for det vil aldri bli nok arbeidskraft til å dekke behovet.

– Helt på tampen: Når sist overrasket du deg selv?

Nå lyser han opp som en unge.

– Da jeg mestret å klippe hår. Det er så gøy, og de samtalene du får med dem du klipper er helt magiske.

Den nyervervede kunnskapen fikk han gjennom 100 timers opplæring av en frivillig frisør, da han så hvor populært det gratis klippetilbudet var blant beboerne på Torshov. Han holder opp et bilde: I frisørstolen bakerst i bussen sitter en gråhåret mann, gapskrattende, i selskap med en like gapskrattende Petter.

– Han hadde så mye nesehår som jeg måtte fjerne med maskin. Det kilte syntes han, dermed ble det mange latterkuler. Det var kjempegøy for begge, sånne øyeblikk lever jeg lenge på. Noen dager senere kom han tilbake og ba om en ny time. Nesehår gror jo fort.

Mennesker og tid. Det gir ikke alltid umiddelbare resultater, men på lang sikt får man enormt mye igjen for det, påpeker Petter.

Og ofte skal det heller ikke så mye til for å løfte folks hverdag, minner han om: Et sted å komme til. Noen å sitte ved siden av når det trengs. En dør som alltid står åpen.

Publisert i Magasinet BY 02/2026.
Foto: Torstein Ihle/TV2