Like i nærheten av der Nidelven snor seg gjennom byen, ligger lokalene til et helt spesielt tilbud. Inngangen er beskjedent skiltet, og Trondheims innbyggere haster forbi på vei til og fra avtaler. For de som er velsignet med rolig farvann, forblir døra lukket. Andre vet at den alltid er åpen.

Bak døra finner du «Mann om bord», et gratis tilbud til menn mellom 18 og 30 år. Her jobber representanter fra Trondheim kommune (Enhet for psykisk helse og rus), Nav og Kirkens Bymisjon sammen i tverrfaglige team. Målet er å bekjempe utenforskap.

Mindre grubling

– Her sitter vi i samme rom. Vi snakker med samme mann. Du blir ikke sendt fram og tilbake i systemet, sier Christine Fenstad Rise.

Til daglig jobber hun i Nav. I dette rommet er hennes nærmeste kollegaer Geir Svebakken fra Trondheim kommune, og Karl Kristian Listanco Einmo fra Kirkens Bymisjon. Det at de representerer ulike instanser, tenker de sjeldent over.

– Jeg synes egentlig det er rart at ikke flere norske byer har tatt i bruk denne modellen. For oss fungerer det utrolig godt. Vi hjelper folk på deres premisser, uten ventetid, og sammen har vi kompetansen som trengs, sier Geir.

Jeg kjente at jeg trengte hjelp til å manøvrere litt i livet.

Siden oppstarten i 2022 har rundt 200 menn oppsøkt tilbudet. En av dem er Daniel. Han tok kontakt etter å ha hørt om tilbudet gjennom Nav.

– Det har vært litt sånn «att og fram», da. Jeg kjente at jeg trengte hjelp til å manøvrere litt i livet, sier han.

– Det er ingen som har grublet så mye på problemene mine som meg, men det betyr ikke at jeg er noen ekspert. Det er godt å ha flere hoder på saken.

Karl Kristian sier det skulle eksistert en magisk formel for å slutte med grubling, og Christine sier seg enig:

– Her prøver vi å gå bort fra det å tenke i hjel ting. Vi fokuserer på å gjøre.

Det Mann om bord gjør, er like mangfoldig som deltakerne de møter. Mens Christine hjelper noen med å sette seg inn i Nav-systemet, kan Geir ta med seg andre på busstrening. Det er alltid den som ber om hjelp, som avgjør hva hjelpen skal innebære.

Livet er ikke «How I Met Your Mother»

Daniel forteller at Mann om bord er det eneste stedet han føler seg som et midtpunkt.

– Samfunnet er så stort og så fullt av folk at jeg aldri føler meg som noen hovedperson der, sier Daniel.

Han blir ofte oppgitt.

– Folk går rundt og leter etter den perfekte vennegjengen, som om livet skal bli helt «How I Met Your Mother». Det funker jo ikke sånn, sier han.

– Vi har så mange valg at vi ender opp med å velge hverandre bort.

Vi har så mange valg at vi ender opp med å velge hverandre bort.

Daniel deltok nylig på et gruppemøte ved Mann om bord, der aktiviteten for kvelden var brettspill. Opplevelsen gjorde ham positivt overrasket.

– Det var mange forskjellige typer folk, men jeg følte ikke at det ble lagt press på noen for å passe inn, sier han.

Christine påpeker at flere i gruppa selv har opplevd utenforskap, og spør om Daniel tror det kan være derfor de hadde lettere for å inkludere hverandre.

– Det stemmer nok, nikker han.

– Og i en sånn setting slutter man å fokusere kun på det man selv gjør og sier. Man føler seg mindre unik, på den beste måten.

Rask respons kan være avgjørende

Det trengs ingen henvisning for å søke hjelp fra Mann om bord. Legger du igjen navn og kontaktinfo på nettsiden, svarer de som regel innen én til to dager.

– Det å få svar raskt gir en følelse av å bli sett, sier Geir.

– Følelsen av at «jeg betyr noe», legger Christine til.

Flere av de som oppsøker tilbudet har av ulike grunner falt utenfor det offentlige hjelpeapparatet.

– Mange instanser er opptatt av diagnoser og pakkeforløp, mens her styres retningen på hjelpen etter den enkelte, forklarer Karl Kristian.

– Du kan være for frisk til å få hjelp fra distriktspsykiatrisk senter, men for syk til å jobbe. Hva da?

Spørsmålet blir liggende ubesvart i luften, før Daniel tar ordet:

– Jeg har snakket med kompiser som tror du må prøve å ta livet ditt minst én gang før det er vits i å be om hjelp. At du ikke får svar før du omtrent henger i et tau.

Han har selv erfart at det er vanskelig å be om hjelp.

– Når ting er skikkelig ille og du ligger der og kaver, da er det lettere å bare dra seg selv lenger ut på dypet. Følelsen om å ønske hjelp trenger heller ikke å sitte i så lenge, når man først har mannet seg opp til å spørre. Da er det avgjørende at noen svarer raskt.

Det skal så lite til

Daniel forteller at han føler seg lettere både i kropp og til sinns de dagene han har vært innom Mann om bord. Det hjelper ham på flere områder. Samtidig vet han at det fortsatt er ting han må å ta tak i.

– Men, men. Jeg satser på at alt går bra til slutt, sier han.

Daniel snur seg glisende mot de andre rundt bordet.

– Dere hørte det, sant? Det går bra til slutt? Det hadde jeg ikke sagt for ett og et halvt år siden.

Karl Kristian påpeker at det egentlig er rart hvor lite som kreves for å utgjøre en forskjell.

– Her legger vi bort byråkratiet, og tar oss tid til å sette oss ned for å snakke med folk. Det er egentlig alt som skal til.

Publisert i Magasinet BY 02/2026.
Foto: Lillian Setran. Illustrasjonsfoto: Torstein Ihle.